Sko og sjokolade

Jeg liker mange ting. Familien min liker jeg også, men de er jo strengt tatt ikke ting. Derfor unngår de fleste av dem å bli skrevet om i dag, og det mistenker jeg at de er ganske glade for.

Tingene jeg vil fremheve nå er sko og sjokolade.

*

Jeg liker naturligvis ikke alle sko, og jeg liker heller ikke all sjokolade. Sjokolade blandet med appelsin eller banan eller - Gud forby - chilli, er direkte vondt. Kombinasjonen mint og sjokolade går derimot helt fint, så det er ikke det at jeg er prinsipielt imot blandingen av sunt og usunt.

Men argumentet om helse og sjokolade kan du få billig av meg.

Denne smaker så vondt at den ikke fortjener å kalles sjokolade.
Jeg mistet tilliten til Freia i flere år etter denne lanseringen. Fysjom!

At man blir en smart og lever lenge av å spise mørk sjokolade, er meg knekkende likegyldig. For det første fordi mørk sjokolade smaker æsj, og for det andre vil jeg bli smart nå, ellers kan det være det samme.

Slik jeg ser det, er det å få lov til å være stokk dum den eneste fordelen ved å bli ordentlig gammel. Jeg ser for meg at jeg skal sitte på aldershjemmet og spy ut teorier og gloser jeg ville rødmet av i dag. Og det sier egentlig ganske mye. Det er flere som har hørt meg synge enn som har sett meg rødme, og jeg synger knapt nok i dusjen.

*

En god sjokolade på rett tidspunkt kan være ren lykke. Heldigvis er det en masse tidspunkt som er riktige. Jeg er lett å glede, med andre ord.

Jeg er lett å glede når det gjelder sko også. Flere ganger i uken holder det bare å se på sko. Butikken kan gjerne være stengt, så lenge de har ett eller to par utsøkte stiletter utstilt i vinduet.

*

Kamikaze i Bogstadveien selger pene sko, og rett som det er kan de som går eller kjører forbi se meg stå og sikle på vindusutstillingen. Nesten som piken med fyrstikkene, bare uten fyrstikker og med sjokolade.

Bytt ut fyrstikken med en 200-grams Fruktnøtt og ullsjalet med ett eller annet fra Gucci

Noen ganger - når min mann vil være litt i fred eller når han vil kjøre seg en tur i Corvetten sin - setter han av meg foran butikkvinduet og gir meg en pose M eller ti-tolv Marsipanbrød. Slik bevarer vi ekteskapet; vi har hørt at det skal være lurt å gi hverandre rom til å gjøre det den enkelte har lyst til.

*

Det siste med at han setter meg foran et butikkvindu, er selvsagt ikke sant. Men han kunne gjerne gjort det for min del. Jeg hadde kost vettet av meg. Grunnen til at han ikke tar sjansen på å sysselsette meg med slike tiltak, er naturligvis at han vet at jeg ikke ville nøyd meg med å kikke. Hvis butikken hadde vært åpen, hadde jeg spist opp sjokoladen og deretter med stort alvor og høyt blodsukker gått berserk med kredittkortene innenfor døren.

Fordelen hadde vært at jeg hadde vært euforisk og kjærlig i flere dager, ulempen hadde imidlertid vært at samtlige kredittkort hadde vært slitt, om ikke utslitt.

Hvis butikken hadde vært stengt, hadde jeg vært den første kunden neste dag. Og det hadde nok blitt dyrere om jeg hadde fått opparbeidet kjøpetrangen natten over.

*

Så hvorfor liker jeg sjokolade og sko så veldig, veldig godt? Og bør man i det hele tatt prøve å nekte seg ting man setter så stor pris på når det ikke skader annet enn ens eget selvbilde som disiplinert og fornuftig?

Først til hvorfor jeg liker sko og sjokkis så godt;

1) Jeg liker pene sko fordi de er pene, og fordi de passer uansett hvor mye jeg går opp i vekt. (Vil jeg tro.)

2) Jeg liker sjokolade fordi det får lykkefremmede, kjemiske stoffer til å løsne i hjernen min og bevege seg rundt i kroppen mens følelsen av sann og uforfalsket glede fortrenger vissheten om hvor mye jeg må svette for å få kaloriene bort. Jeg er en stor fan av fornektelse. Det gjør deler av livet verdt å leve.

Og så til spørsmålet om man bør nekte seg ting man liker veldig godt forutsatt at inntak, bruk eller innkjøp av tingene ikke skader andre.

Svaret på det er nei.