OBS! Glatt!

"Det strisnør," sa jeg. "Det er ikke noe som heter strisnø," svarte min kollega, men han var enig i at begrepet snarest bør innføres. Strisnø er som striregn, bare kaldere. Strisnø er usympatisk. Det er ingen som liker strisnø.

Litt senere hadde værgudene innsett at de måtte jobbe litt med omdømmet sitt (Gud vet hvor mye de betalte et PR-firma for å fortelle dem det) og snøen endret karakter til myke, pene snøfnugg som dalte forsiktig og høflig ned fra oven. Min kollega ble så varm om hjertet at han satte Justin Bieber på full styrke, og den unge Justins stemmebånd vibrerte så man skulle tro hele kontoret var blitt omgjort til en filial av Kondomeriet.

*

Snø gjør veier glatte. Og glatte veier krever solide såler. Noe jeg ikke har. I alle fall hadde jeg ikke det i dag.

Så fra kontoret og bort til bilen min stavret jeg med museskritt som om jeg skulle vært 100 år. Jeg kunne sagt 90, men da ville min uforskammede spreke mormor på 93 blitt fornærmet, og det kan jeg ikke leve med.

Ingen går fri når naturen bestemmer seg for å ha det morsomt med oss

Jeg pustet lettet ut da jeg endelig sank ned i førersetet, bare for å bli slått av tanken på en to tonn tung bil som skled ukontrollert rundt i sørpa med en vettskremt og uberegnelig meg bak rattet.

Hjernen min så helt bort fra at bilen var bedre skodd enn meg, og jeg kjørte svært forsiktig hjem.

*

Og her er teorien min; det er en sammenheng mellom hvordan man kjører og hvordan man går. Ta for eksempel min kjære. Han går med faste, bestemte skritt uansett vær, vind og andre forhold som påvirker føret. Han faller aldri og jeg har aldri sett ham ustø på noen måte. Han utstråler en trygg arroganse.

Hvis det går an. Hvis ikke; stryk trygg.

Når vi er på ferie alle fire, går han først. Det er ikke fordi han mener kvinner og barn skal gå tre skritt etter, det er rett og slett fordi det er innmari praktisk. Vi har alltid en slags menneskelig brøytemaskin foran oss.

Min kjære er en sånn som leken "vi går rett på, samma hvem vi støter på" var modellert etter. Men jeg tror ikke han er klar over det.

*

Følgelig kjører han som om han fant opp trafikkreglene selv. Siden vi nesten hver eneste helg kjører enten til Tønsberg eller til Reinsjøfjell for å hvile ut etter en slitsom jobbuke, har jeg empiri på dette: Det har aldri skjedd at ikke minst én bilist har trukket seg fra kampen om veien.

Når vi er på vei til hytta, sitter jeg bare og venter på at stakkaren foran oss skal bli så sliten i nervene at han eller hun kjører inn til siden mens vedkommende blinker litt unnskyldende med blinklysene.

Og hver gang har jeg lyst til å trøste og si "Du, det er ikke din feil. Dette skjer med de beste. Hver uke."

*

"Pyse!" skriker min mann til bilisten som har hatt oss fem centimeter fra bakre støtfanger i milevis. "Ha! Endelig skjønte du det! Kjøtthue!"

Når det skjer, pleier jeg å minne ham på den gangen han presset husverten vår til å flytte seg mens de begge sto og ventet på rødt lys. Og når han sier at han ikke husker det fordi det er så lenge siden, pleier jeg å gni det inn ved å minne ham på at han kjørte med taket av og husverten vår hadde bilvinduet åpent. Det var ingen mulighet i verden for at han ikke hørte en galning rope "Amøbehjerne! Hahahaha!"

Jeg har begynt å bli litt strengere med ham. Nå sier jeg klart, pedagogisk og voksent i fra at han må holde avstand til bilen foran. Sist søndag sa jeg "FAENS FØKKINGS IDIOT! NÅ HOLDER DU FOR HELVETE LITT MER AVSTAND!!!!!" i en rolig tone.

"Hæ?" sa han oppriktig forundret. "Det er da bilen foran som har ansvaret for å holde riktig avstand?"