Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

torsdag 31. oktober 2013

Torsk og Ocean-fisk

Bergen er en fin by på mange måter. Noen mener at det regner mye i Bergen, og en gang var jeg enig med dem; jeg holdt på å gå i oppløsning da jeg bodde der fra 1989 til 1996. Men alt var ikke bedre før. Været var verre.

Etter at jeg bodde i Bergen - og altså bare så vidt ikke mugnet bort eller druknet - har det bare vært sol. Noen vil være uenig med meg i det også, men superenkel forskning viser at hver gang jeg er i denne byen, skinner solen. Hvis bergenserne vil ha fint vær, er det bare å invitere meg. Det eneste jeg krever er et fint rom på Hotell Norge og tilnærmet fri shopping hos Vincci.



Bergen har ikke bare fint vær, god mat, pene klær og stilige sko. De har også hundemat. Og strenge hundematselgere. Veldig strenge hundematselgere.

Min venninne, Janne, og jeg trålet byens shoppingstrøk i to dager, og det gikk fint an å få tid til å fylle på lageret av mat til Jannes to dyr: hunden Olivia og katten Simba. Det vil si; det var bare behov for hundemat, mente Janne, for katten spiste helst hundemat, faktisk nektet katten å spise noe annet.

Vi entret dyrebutikken.

- Har dere hundemat som katten min også kan spise? spurte min venninne. Uskyldig. Uten å forstå hvor nært hun var å bli anmeldt til Dyrebeskyttelsen.

- Katter skal spise KATTEMAT! freste den butikkansatte.
- Jammen det vil han ikke ha, forklarte min venninne. Fremdeles hadde hun ikke forstått tabben sin. Det hadde ikke jeg heller, men jeg forsto på kroppsspråket til damen at dette var alvor.

Vi burde ha lagt merke til t-skjorten hennes også: der sto det "My best friend" og avtrykket av en pote. Det virket ikke som hun likte mennesker, men jeg kan jo ha tatt feil.

- KOM HER! beordret dyrevennen. - Det du trenger er ny kattemat, ikke hundemat.

- Men hunden har ikke mer mat igjen ...., protesterte min venninne lavt. Hun kunne ha skreket, det hadde ikke hjulpet det spøtt.

Dyreforkjemperen viste frem en hel hylle med kattemat. Det var bokser med krabbe, kylling, muslinger og muligens også opphakkede frekke kunder. Og selvsagt fisk.

- Se her! Her har vi noe som heter Ocean-fisk, sa kattens beste venn.

Jeg måtte jo blande meg inn.

- "Ocean-fisk"? Really? sa jeg spydig. Hun gadd ikke se på meg. Det tok jeg som en utfordring.

- Hva er Ocean-fisk? I motsetning til ikke-Ocean-fisk? spurte jeg og tenkte at de kanskje skilte på ferskvanns- og saltvannsfisk. Men nei, da.

Hun ignorerte meg. Jeg ble interessert: - Hva er ikke-Ocean-fisk?

Endelig. Hun snudde seg, opphevet naturlovene og så ned på meg til tross for at hun var 20 centimeter lavere enn meg. Vi sto oppreist begge to. Janne været uroligheter, men jeg ignorerte "ikke lag en scene"-blikket hennes.

- Jeg tar de med musling, sa Janne.

Jeg mistenkte at det var et forsøk på å unngå en nevekamp jeg muligens hadde tapt. Jeg er tøff i kjeften, men har ikke slått andre enn min mann. Et par ganger, bare. Forresten pleier jeg helst å bite ham, men jeg ville aldri satt tennene i ansatte i servicenæringen. Det er sikkert ikke lov heller.

Dyredamen og jeg prøvde å psyke hverandre ut med blikket. Jeg følte at jeg var i ferd med å vinne da Janne igjen sa "JEG TAR DE MED MUSLING!".

- Så hva med ikke-Ocean-fisk, gnagde jeg.

- Det er selvsagt torsk og sånn! sa damen. Og da kunne hun stirre meg i senk så mye hun ville. Surt blikk virker ikke på en med latterkrampe.

onsdag 30. oktober 2013

Monolog

Jeg satt på flybussen inn mot Bergen sentrum. En høyrøstet svenske ropte på svorsk inn i en mobil bak meg. Han satt på bakerste rad, jeg nest bakerst.

- Jag er i Bergen! I Norje! Väderet er så fint! skrek han. Og det var sant. Jeg kunne bekreftet alt det der. Bergen er i Norge og himmelen var blå.

- Linus og Morten er ute och reser, dom er ikke her, informerte han. Det visste ikke jeg noe om, men jeg hadde jo ingen grunn til å tro at han løy.

Han skrek ufortrødent videre og fortalte alle som ikke holdt for ørene at han importerte Birkenstock-sandaler og at han ikke lenger fant seg i å bli avspist med en 4-prosents margin. - Detta får bli mellom dej och mej! sa han og ventet på en bekreftelse. Eller kanskje han bare trengte å puste. Det gikk litt i ett.

- Vi kan produsera detta i Spain! sa han. - Varfør bruke China??? Jag forstod at vi kunne bruke Alicante! Vi kan jo bruke din havn! Jeg ser jo at vi ikke kan importere enkeltpar, men i begynnelsen av januar må vi da få til et stort parti?

Selv jeg forstår jo at man ikke importerer ett og ett par med sandaler hvis man vil drive stort. Det jeg ikke forsto var den neste tiraden som kom om en eller annen dust (hans ord, ikke mine) som ville kjøpe sandaler og selge dem under et annet navn. Svensken kunne godt bli med på det, men forutsetningen var at han skulle tjene rått med penger. I tillegg skjønner jeg ikke at man vil ta slike samtaler på en buss. Man vet aldri hvem som lytter.

- Linus og Morten er jo ikke her, gjentok han. Jeg lurte på hvorfor det var så viktig at han måtte si det to ganger.

Også lurte jeg på om Linus hadde husket suttekluten sin da han dro.



Så begynte han å kritisere en eller annen idiot som trodde han bare kunne komme her og komme her og utkonkurrere ham. Men akkurat da sa sjåføren at vi ankom Danmarksplass, og det forvirret ham veldig.

- Vänta, vänta, skrek han inn i telefonen. - Jag tror jag måste gå ut nu!

Men det måtte han ikke, for han skulle ikke av før på neste stopp. Heldigvis for alle oss som var litt lei av samtalen hans, var det snart. Da slo han om til engelsk "I must go off now, I must go off now" og så kom det "I lost my bag!" og etter det sa han:

- When you get this message, please call me back at the number I'm calling from.

Han hadde snakket inn på mobilsvareren til en eller annen! For en innlevelse! For en forestilling! For en komplett idiot!

Han spant rundt og lette etter bagen sin uten resultat, og i det han gikk av bussen tok han opp mobilen og ropte "Huston, I have a problem!"

Og det tror jeg han hadde helt rett i.

søndag 27. oktober 2013

Krom, lakk og lær

I et ekteskap kan man ikke bare forvente å få, man må gi også. Lenge trodde jeg det holdt at jeg var søt og morsom, men etter som årene går, holder ikke det. Antakelig fordi han ikke lenger synes søt og morsom er mine mest fremtredende egenskaper.

I går holdt jeg derfor jugekors og sa at jeg gjerne ville være med på Oslo Motor Show.

Skrivefeilen er ikke min. Den geografiske villedningen er heller ikke min: motorshowet var på Lillestrøm.

Det var som å være på en annen planet. Jeg gikk rundt med trillrunde øyne så store som krombelagte felger.

*

Det første som møtte meg var en lastebilutstilling. Noen hadde til og med tatt seg bryet med å samle lastebilbaklys på ett sted. Hadde du trodd noe sånt?

Spesielt, sier du? Ikke på Lillestrøm.
Å dekorere lastebiler er visstnok en helt egen bransje:

Det ser ut som jeg har det kjempegøy, ikke sant?
Men noen lastebilkunstnere har mer inititativ enn talent:

Dette skal liksom være Marilyn Monroe
Da lastebil-seksjonen ikke hadde mer å by på, begynte propagandaen. Det var tydelig at de følte seg litt underlegne til tross for størrelsen. Men denne typen kommunikasjon er i overkant desperat, mener jeg:


"Norge stopper ikke," sa jeg til damen som sto der. "Jo!" sa hun. "Nei!" sa jeg og gikk.

*

Det var ikke bare biler på Lillestrøm denne dagen. Det var dippedutter:


Og klær. Riktignok for spesielt interesserte:

Hvis du kler ut ungen din i denne, ringer jeg barnevernet
Jeg kunne vært den sure tanta til David Crockett
Og fyren med halskjedet kunne vært den siste mohikaner. Han hadde veldig store muskler, og jeg var litt redd for å ta bilde av ham. (Kjære mohikaner, hvis du leser dette, så ikke bli sur. Jeg synes du kledde den blonde hanekammen, jeg.)
*

Trodde du at slike steder bare er for tøffe karer? Nei, da. Her var det en egen lekeplass med sandkasse og lekebiler:


Ingen skal fortelle meg at en sandkasse for voksne folk er noe annet enn perverst

Og hvite gjerder med plastblomster:

Søtt? Nei. Bare flaut, faktisk.
Jeg lette veldig etter noe morsomt jeg kunne gjøre, og plutselig så jeg en enorm kasse og en fyr som solgte billetter. Jeg forsto at det var noe spennende som foregikk inne i kassen, for det sto ett eller annet om simulator med løkkeskrift utenpå.

"Hva kan man simulere her?" spurte jeg billettmannen. Han skjønte ikke hva jeg sa. Han var finsk. Jeg fryktet at det kunne være badstu og smilte pent mens jeg trakk meg unna. Jeg liker ikke å bli kokt.

*

Selv om jeg er veldig glad i blanke ting, lar jeg meg ikke imponere av sånt som dette:

P A T E T I S K
Heller ikke biler som så ut som de var pakket inn i sjokoladepapir, imponerte meg:

Quality Street, anyone?
Da jeg skulle ta de neste to bildene, satte jeg meg ned på huk, og akkurat da var det en diger fyr som tok ett skritt bakover og snublet over meg. Var det verdt alt oppstyret? Nei, egentlig ikke:

Akkurat, nei
Ikke i 2013 heller

Men da jeg kom over denne karen, ble jeg igjen optimistisk på vegne av verden:

Mann vasker bil. Han kan sikkert trenes til å vaske vinduer også.
Jeg ble nesten sjekket opp da jeg tok dette bildet:

Noen har puttet ansiktet på en gammel indianer på denne motorsykkelen. Ikke spør.
"Ha, ha, ha! Han gamle fyren blunket til meg da jeg tok bildet!" sa jeg fnisende til min mann.

"HVILKEN GAMLE MANN VAR DET SOM BLUNKET TIL DEG?" spurte han med normalt stemmeleie. Normalt for ham er nokså høyt. Jeg håpet at den gamle mannen var døv.

*

Det var en dag preget av klisjeer. Bare se her:

Kirre, der altså
... og Robban.

Men ingen ting slo damene. De hadde ikke fått med seg at det er veldig få som kler den nye moten med støvletter som går halvveis opp på låret. Men for alle del. Jeg hadde heller ikke kledd de støvlettene. Ikke skinnbeltene de brukte som skjørt heller. 

Utrolig faktum # 1: Hun sto og signerte bilder av seg selv
Utrolig faktum # 2: Det var kø ...

"Møt alle jentene kl 14.30"?
Håper det var mer klasse over jentene enn plakaten
Men ikke alt var like billig. En bil som er eldre enn meg skulle de nesten ha en million for. Jeg følte meg litt misunnelig.



Hvis den hvite og lyseblå under her ikke bare hadde vært en kopi, hadde den kostet 66 millioner kroner. Men siden det vare var juks, kunne du kjøpe den for 1 million.

Denne planeten er rar.

En kopi av en Chevrolet Corvette Grand Sport 1963. Det ble bare laget fem stykker, og to av dem ble gjort om til cabrioleter. Dette er en kopi av nummer to.

*

Jeg begynte febrilsk å lete etter ting som kunne tyde på at jeg befant meg på jorden, og heldigvis fant jeg det.

Med mindre Ylvis' The Fox har spredt seg ut i universet, er jeg fremdeles her et sted:

Ring-ding-ding-ding-dingeringeding

*

"Synes du det var en fin tur?" spurte jeg min mann da vi var på vei hjem. Han sa at han var fornøyd. Det betyr selvsagt mye for meg, men det betyr også at ikke alle var enige om at det det hadde vært en fin tur.

lørdag 26. oktober 2013

Et rop om hjelp

Fredagens morgenmøter slutter alltid med at noen sier "Så får dere ha en god helg. Når den tid kommer." Akkurat som om folk kommer til å rømme kontorene i 9-tiden hvis de ikke blir bedt om å vente til arbeidstidens slutt.

I 10-tiden begynner mine kolleger å glede seg noe voldsomt. Du tror kanskje grunnen er at helgen nærmer seg? Nei, da. Jeg er sikker på at de mener akkurat det samme som meg; vi elsker jobben vår, hverandre, kontorlokalene og sjefene våre, så aller helst ville vi være på jobben 7 dager i uken fra 7 til 23. 

Det de gleder seg til er Napoleonskaken de skal spise til lunsj.

Og sånn som de spiser kake, skjønner jeg at de har gledet seg en hel uke. De nyter det. Det er nesten uanstendig. Jeg er så misunnelig. (Og ikke så rent lite fascinert.)

*

- Det har ikke slått deg at det er litt upraktisk å ha sånn glutenallergi? spurte en kollega med gull på skulderen. Siden jeg bare sutrer lørdag, søndag og enkelte ettermiddager, unngikk jeg å svare på spørsmålet hans. Jeg sa i stedet (litt kjekt, og med en tapperhet få ville greid å oppvise): 

- Ha! Noen mener at cøliakien min bare er et uttrykk for manglende oppmerksomhet i barndommen.

- Den bloggen din er i alle fall det, svarte han.

*

Hva gir du meg? Der satt han og kledde av meg i kantinen. Ikke bokstavelig, selvsagt, for det skulle tatt seg ut, men hele mitt sårbare jeg ble blottet midt i kakespisingen. Heldigvis så det ut til at de andre var for opptatt med å slikke i seg de siste restene av krem og butterdeig. 

Siden jeg ikke kunne finne på motargument, mumlet jeg bare noe om at vi alle hadde vårt. Jeg skulte bort på min sidemann og håpet at han skulle stappe noe inn i kjeften.

*

Praten rundt bordet begynte å dreie seg om kokosboller, og der har jeg både erfaring og sterke preferanser. Jeg kan spise kokosboller på mange forskjellige måter, men jeg er kresen. Hvis skal få lyst på en kokosbolle, må det være av høy kvalitet og tiltale meg både fysisk og mentalt. 

Alt dette sa jeg høyt. Noen så rart på meg, men så lenge det er ett menneske som skjønner hva jeg mener, så er jeg lykkelig. 

- Jeg er fornøyd med så lite, sa jeg. Men da lo til og med departementets øverste sjef så han nesten satte fiskepuddingen i halsen. Han og jeg har vært ute og reist, og det har hendt at jeg har hatt med meg flere kofferter hjem enn det jeg hadde da jeg dro. Jeg prøvde å si at det var ikke det materielle jeg hadde i tankene, men ingen gadd å høre etter.

*

Jeg trodde jeg var sluppet unna da hobbypsykologen henvendte seg til alle rundt bordet og sa: - Jeg må si at jeg synes synd på Birgitte.

Noe sa meg at han ikke synes det minste synd på meg. 

- Bikkja hennes har jo en Facebook-profil, og her om dagen så jeg at hun og dyret hadde en slags krangel gående etter at bikkja hadde skrevet en status.



- Hvis dere hadde snakket mer med meg, hadde jeg ikke trengt å dikte opp en samtale med bikkja, sa jeg. Men det angret jeg på, for jeg har jo bestemt meg for å ikke sutre på fredag og det er litt dumt at det siste mine kolleger fikk med seg fra meg før helgen var et mentalt bilde av en middelaldrende kjerring som diskuterte med hunden sin. 

Det eneste som hadde vært verre, var hvis jeg hadde hatt tolv katter i stedet for én hund, men det kan jo fremdeles skje.

Stakkars, stakkars meg.

torsdag 24. oktober 2013

Djevelsk

Ragnarok er her. Jeg kan ikke se det, men jeg kan høre det. Et sted i nærheten - det kan være Colosseum kino eller Chateau Neuf, lyden er over alt - har djevelen selv bestemt seg for at nok er nok. Det høres ut som han dreper noe, men noen ganger hører jeg en mishandlet gitar som hyler av smerte, så det kan jo være at han bare synger en god natt-sang.

Dette sinnsvake bråket passer dårlig i dag. Jeg har muldvarp-looken, og det betyr at jeg har over middels hodepine.

Det denne lille muldvarpen har på hodet er ikke en hatt, det vet alle som har lest den oppbyggelige barneboken "Den lille muldvarpen som lurte på hvem som hadde bæsjet på hodet hans". 

Hodepinen ligger akkurat på det knekkpunktet som på den ene siden sier "legg meg på en myk pute og stryk meg over håret" og på den andre siden sier "hvis du lager så mye som en lyd kommer jeg til å grave ut øynene dine med en sløv skje mens jeg hyler inn i det hullet der øret ditt engang var".

*

Det er mange teorier rundt årsaken til min hodepine. Min mann har den enkleste: "Det sitter i hodet på deg!". Man kan jo ikke høre den pinlige lyden av at man åpner en allerede åpen dør, så det er sikkert derfor han gjentar det hver gang han ser de smale øynene mine.

"Det sitter i hodet på deg!" Nei, vel?

Jeg antar (eller håper) at han mener at hodet mitt er fullt av avanserte tanker, og at jeg dermed er litt tynget. Det er derfor jeg aldri har påpekt det åpenbare. Jeg vil jo helst at han skal fortsette å tro at det er noe der inne. Noe annet enn tanker om snop og sko.

"Du må slappe av!" sier han. "Hadde jeg greid det, hadde jeg gjort det!" svarer jeg og presser skuldrene ned med hendene. Men man kan jo ikke gå rundt sånn. Det blir man i alle fall sliten av.

Hver gang han ber meg slappe av, blir jeg bittelittegranne mer anspent. Jeg tar det som kritikk, nemlig, og jeg liker ikke kritikk. Ingen gjør jo det. Hvis du liker å bli kritisert, er du sykere i hodet enn meg. Ferdig snakka.

*

Nå tar jeg med meg en skje og går en tur. Djevelen kommer til å angre at han kødda med nabolaget mitt.

Byssan-fucking-lull.

onsdag 23. oktober 2013

Morgenstemning

I dag har en kjær venninne bursdag. Jeg orker ikke telle etter hvor gammel hun blir, jeg vet bare at hun er yngre enn meg og at jeg holdt tale da hun ble førti. Alderen tynger meg, men den ser ikke ut til å gjøre noe med henne.

Facebook gjør det jo lett å huske venners bursdager, men hennes hadde jeg husket likevel. Selvsagt. Det står jo i kalenderen min, og uten å se på den hadde jeg likevel truffet nokså bra.

Jeg skrev inn en gratulasjon på veggen hennes og ble så inspirert at jeg begynte å synge. Klokken var ti på syv - om morgenen, ja - og siden jeg ikke hadde sagt noe siden i går kveld, og siden jeg har en sangstemme som alltid ligger under eller over alle andre som synger, hørte til og med jeg at "Hurra for deg som fyller ditt år" på fullt volum, ikke var en myk start på morgenen for noen.

Yngstemann ropte "Jeg skal ikke stå opp før om TI MINUTTER!" og bikkja (som alltid ligger tett inntil meg når jeg sitter og skriver) jogget lett under bordet. Nå ligger han med et usikkert blikk, og jeg forstår det, for sist jeg sang, var det klørne hans som skulle klippes.

*

"So ro, lille mann, nå skal barnet sove," messet jeg med bikkja på fanget. Jeg satt på badegulvet og hadde ham mer eller mindre liggende på fanget mitt og magen min. Han med magen opp. En risikofylt stilling for en sårbar, liten hund når noen har en kloklipper i hånden.

Han prøvde å vri seg ut av grepet mitt. "Alle barn i alle land, ligger nå og sover," påsto jeg med litt høyere stemme. Han virket ikke overbevist.

"SO RO, LETT PÅ TÅ! SOV MIN VESLE ... FOLE?" sang jeg og lurte på hvor den hesten kom inn, før jeg kom på at det var "pode" jeg skulle ha sunget. Derfor tok jeg verset igjen, men litt mer harmoni denne gang, for jeg merket at bikkjeskinnet lå som en spent streng.

"So, ro, lett på tå, sov min vesle pode," hvisket jeg ham inn i øret, men da fikk han panikk, og mens jeg og han hadde en ujevn brytekamp på badegulvet, skrek jeg "REVEN SOVER OGSÅ NÅ MED HALEN UNDER HODET!".

*

Etter å ha tapt det første slaget om kloklippingen så jeg ham inn i øynene og sa "Du kommer ikke ut herfra, din mark. Du er for kort til å nå opp til dørhåndtaket. De klørne dine skal klippes om det så er det siste jeg gjør. LEGG DEG NED! NÅ!"

"Bare du ikke synger igjen," sa øynene hans.




Traumatisert hund

tirsdag 22. oktober 2013

Sterke virkemidler

For noen år siden kom det frem at de skikkelig lure kvinnene - de som kunne alle skjønnhetstriksene i boken og et par til - brukte hemoroidekrem under øynene. Hemoroidekrem har nemlig den effekten at den får hud til å trekke seg sammen. Sannsynligvis av lett forlegenhet, har jeg alltid tenkt, men hemoroider er jo nokså normalt og ingenting å skamme seg over.

*

Har du noen gang hatt en sånn natt at du snek deg ned til byens nattåpne apotek og smurte inn fjeset med rumpekremen mens du spurtet hjem for å rekke alt du skulle før det første møtet på jobben startet? Det viktige møtet som du bare måtte stille på og som du absolutt ikke kunne vise at natten hadde vært i overkant slitsom?



Jeg vet ikke hvordan man hadde sett ut med hemoroidekrem i hele fjeset, men det kan umulig være verre enn det speilbildet som møtte meg i morges. Jeg prøver alltid å unngå å se meg selv i speilet før jeg må (vanskelig å sminke seg uten å bruke speil, for eksempel) men i morges ble jeg vettskremt av at det sto en pløsete kjerring med grå hårtuster protesterende ut fra hodet inne på MITT bad. Og det badet er ikke stort nok for oss begge, så mitt første instinkt var å lempe det stygge trollet ut.

Huden i ansiktet hennes hadde liksom gitt opp å klamre seg til benstrukturen og halsen søkte asyl nede på brystet et sted. Der brystene skulle vært, i det minste. Jøss for et syn. Jeg ble helt trist inni meg.

"Dette kommer til å skje med meg også," tenkte jeg før den grufulle sannheten dro til meg i fjeset så kinnene blafret i minutter etter. Og da kom erkjennelsen om at damen som så ut som hun hadde levd et uvanlig hardt liv i minst 60 år var meg.

*

Dette er så urettferdig. Jeg har aldri drukket, aldri røkt og jeg sover så mye jeg kan. På søndag sov jeg for eksempel i 20 timer. Jeg burde derfor vært en slags skjønnhetsdronning mandag morgen, men når jeg tenker meg om, ga utseendet mitt et visst hint om hva som ville skje allerede da.

Natten har vært tøff, men det kan ikke være hele årsaken. Jeg har tross alt fått noen timers søvn, og det finnes faktisk mennesker som er våkne i flere døgn uten å se ut som Frankensteins hjemkomne datter.

"Selv ikke Frankenstein ville elsket en som meg," slo det meg, men så kom jeg på at jeg allerede er gift og at min mann ser veldig dårlig uten linser.

Og da lå løsningen der som på et fat. Nå gjelder det bare å komme seg på jobben og ta sikringen.

mandag 21. oktober 2013

Hund og kanari

Trodde du at Kanariøyene er oppkalt etter kanarifugler? Da tok du i så fall feil. Øygruppen har fått navnet sitt fordi romerne kom over en masse digre hunder da de vasset i land på disse ferieperlene, og da de hørte noen sangfugler i det fjerne, kalte de dem for kanarifugler. Forresten tror jeg det var en del år etter at kanariøyene ble kjent som turistmagneter.

*

Kanari betyr altså hund. Det er litt lettere å se sammenhengen mellom kanari og det latinske navnet for hund, nemlig canis. Du la kanskje merke til at det ene ordet begynner på k og det andre på c?

Godt observert, men selv om bokstavene er ulike, likner jo lyden veldig, synes du ikke? Vel, det er fordi et ord som begynner på k i et indoeuropeisk språk ofte blir til c når språket blir gresk eller romansk. Og siden disse språkene stammer fra den samme språkstammen, kan de både se og høres like ut.

*

Når et ord som begynner på k beveger seg fra indoeuropeisk til germansk (som for eksempel norsk) blir k'en til en h og derav kom ordet hund etterhvert til oss i Norge. Hvis du vil ha flere detaljer, kan jeg fortelle at k ble til s på en del andre språk som for eksempel baltisk, persisk og indisk, men nå er det vel en fare for at jeg har mistet deg allerede.

Men hva med det engelske ordet for hund, spør du kanskje. Og det er vel i så fall typisk, for ordet dog er det eneste jeg kjenner til som ikke kan spores tilbake til noen av disse ordene på k, c, h eller s. Dog er en slektning av navnet på en skikkelig diger bikkje som luntet rundt i England for veldig mange år siden: en docga.

*

Da jeg var 17 år og på mitt aller sureste, ble jeg tvangsferiert til Grand Canari. Den største av de syv Kanariøyene. Den eneste grunnen til at jeg ikke døde av skam og kjedsomhet, var at jeg oppdaget guanchene.


Guanchene ble beskrevet (og min eneste kilde er guiden på turistbussen vår) som Kanariøyenes urbefolkning. De var lyse i huden, mange hadde blondt hår og øynene var blå eller grå. De så litt ut som vikinger, etter hva jeg forsto, og de levde i grotter - eller åpninger som var hakket ut av fjellet. Jeg synes det virket lyst og trivelig.

*


Av en eller annen grunn forelsket jeg meg litt i guanchene, men det var en håpløs og stusslig kjærlighet, for det var ikke mulig å oppdrive en levende guanche på 80-tallet.

Ettersom det var hundrevis av år siden det sist fantes en kjekking som kunne vise til minst fire besteforeldre som igjen hadde fire besteforeldre som var ekte guanche, var grottefolket sakte men sikkert forsvunnet. Disse attraktive menneskene fant seg nemlig både spanjoler og andre, og plutselig var det ikke grunnlag for å hevde at man var noe særlig ur-aktig.

*

Hvorfor en jentunge som hatet alt som smakte primitivt skulle bli så fascinert av grotter, vet jeg ikke, men alt jeg så den gang har festet seg. Jeg kom lykkelig tilbake til skolen og annonserte at jeg ville skrive særoppgave om grottefolket, men læreren hadde en annen plan: for første gang i historien fikk vi ikke velge tema, vi måtte velge noe fra Snorres kongesagaer.

Jeg valgte selvsagt sagaen om Tore Hund.

Tore Hund var han som ga Hellige Olav banesåret i slaget på Stiklestad

søndag 20. oktober 2013

Vrang

Det har vært en litt anstrengt stemning i heimen i dag. Jeg kan godt innrømme at det har vært min skyld, men det må da gå an å ta litt hensyn til en sensitiv sjel, eller hva?

Jeg har ansvaret for vasking og bretting av tøy i denne husholdningen. Det hender at jeg under sterk overvåkning delegerer innlegging av tøy i maskinen, men brettingen må allmuen vennligst holde seg langt unna. Tellekanter gir meg stor glede, og lite kan gi meg mer betente muskelknuter enn idioter som synes det er morsomt å prøve å legge sammen et formsydd laken rett foran nesen min.

*

Kan du legge sammen et formsydd laken? Et sånn med strikk rundt kanten? Det kan jeg. En av mine lykkeligste stunder var da jeg fant ut hvordan jeg skulle få et formsydd laken til å ende opp i en pen firkant på akkurat samme størrelse som et dynetrekk.

*

I dag tidlig var det tid for å brette cirka fire kilo sorte sokker. Ikke mine. Jeg har ikke sorte sokker. Min mann har derimot veldig mange.

Når jeg sier sorte, er ikke det presist nok. Vi snakker variasjoner av sort. Hadde alle hatt nøyaktig lik farge, hadde det hele vært unnagjort på et par minutter. Jeg er en effektiv bretter. Men i tillegg til å være effektiv, er jeg uhyre nøye på at begge sokkene i ett par er nøyaktig like.

*

Glem de der klypene man kunne sette på sokkene før man puttet dem i maskinen slik at de holdt seg sammen med sokkeektefellen sin. Min mann hadde aldri husket å bruke dem og jeg mener at klær uhindret må få kjørt seg i vaskemaskinen for å bli ordentlig rene.

Det blir jo ikke rent under plasten!

Jeg samlet alle sokkene i en pen bunke og gikk bort til vinduet for å få godt nok lys til å sortere de ulike fargetonene. For n'te gang irriterte det meg at noen av sokkene var vrengte.

- Det hadde hjulpet mye hvis du ikke hadde vrengt sokkene før du kastet dem i skittentøykurven, sa jeg.

Og det var da det begynte:

- Det er ikke meg som vrenger dem! svarte han.

H E R R E G U U U U D.

Jeg vurderte å la være å svare, men det gikk jo ikke. Hormonene tok styringen. Nok en gang.

- Så hvem er det som vrenger dem da? spurte jeg. Tonen min burde ha advart ham.
- Ikke vet jeg! Men det er i alle fall ikke meg! sa 45-åringen trassig.

- Du tuller. Tror du det er meg som vrenger de sure sokkene dine etter at du har tatt dem av deg? Er du helt syk i hodet? Synes du det er greit å sitte der og si så mye SINNSYKT dumt mens jeg står her og bretter DINE sokker? HVOR DUM GÅR DET AN Å BLI? spurte jeg. Mer eller mindre retorisk. I en voksen og moden tone. I alle fall mer voksen enn hans.

Han ga uttrykk for at det ikke var utenkelig at noen (altså meg) vrengte sokker på hobbybasis. Jeg ga uttrykk for at jeg godt kunne tenke meg å klippe i stykker hver eneste sokk og stappe hver bit ned i halsen hans mens han sov.

*

Noen timer senere fikk jeg tre ostesmørbrød meg ketsjuphjerter på. Jeg godtok det som en unnskyldning.

lørdag 19. oktober 2013

Bonanza i heimen

- Hoss er død! sa min mann. - Å, nei! sa jeg, men så kom jeg på at jeg ikke kjenner noen som heter Hoss. Derfor spurte jeg hva han snakket om.

- Hoss! Hoss Cartwright! I Bonanza! sa han indignert. - Hoss døde da han var 43 år!

- Oj, det er ungt, sa jeg medfølende mens jeg lurte på om Hoss var rollefiguren eller skuespilleren. Med andre ord: Var det bare rollefiguren som døde, var det begrenset hvor mye empati jeg kunne fremvise.

Jeg kom på at jeg ga nokså mye faen i om skuespilleren var død også. Jeg hadde nok med meg selv akkurat da: jeg hadde tross alt en mann som var på vei til å bli sinnsyk.

- Hoss døde av en blodpropp etter en galleoperasjon, informerte den potensielle pasienten som også kunne fortelle at det medførte at vedkommende måtte skrives ut av serien. Med andre ord et slags dobbeltdødsfall.

- Jasså, sa jeg.

- Visste du at Hoss var den eneste i Bonanza som hadde en mastergrad? spurte han.

- Nei! Men det visste åpenbart du?!

- Ja? sa han som om det var helt vanlig. - Også var han med i Korea-krigen.

- Du er en nerd. En Bonanza-nerd, sa jeg.

Han mente det var det peneste jeg hadde sagt til ham på lenge.

The Hoss

fredag 18. oktober 2013

Hysj. Geniet jobber.

Denne uken har jeg pressevakt. På hjemmebane betyr det at jeg er enda mer fritatt for huslige plikter enn jeg er til vanlig. Noen mener at det ikke er mulig, men ham om det.

En av oppgavene for en pressevakt, er å se nyheter, og jeg rakk 18.30-sendingen med fire minutter. Det sier seg selv at man ikke kan handle mat på fire minutter, så min mann tuslet over veien til matbutikken, og etter hva jeg fikk med meg, blir det biff i kveld. Han må nesten få velge menyen, det er tross alt han som skal lage maten.

Da han kom tilbake fra Meny, kunne jeg informere ham om at bikkja trengte lufting. Jeg antar at det var minnene fra forrige uke (der resultatet var at vi måtte kaste det spesialtilpassede teppet under spisebordet) som gjorde at han ikke nølte med å ta dyret med ut.

Mens alt dette hendte satt jeg klistret til skjermen. Jeg fikk med meg hvert eneste ord, takket være en enorm konsentrasjon og jevn strøm av lakriskuler med hvit sjokolade. Man må ha energi for å holde seg på topp fra klokken halv seks om morgenen, og jeg hadde tross alt ikke spist mer enn to pærer (ikke start dagen med det, forresten) og litt cottage cheese med rødbeter (min faste lunsjmeny).

Mann og hund kom tilbake fra tur, og i det min mann gikk forbi meg for å rydde matvarene inn i kjøleskapet, sa han: "Jeg har kjøpt Belgiske trøfler."

Og så kikket han på meg (som akkurat da liknet på søsteren til Snipp og Snapp) og la til "Til dessert. IKKE til å spise før middag."

Hvis jeg ikke hadde hadde hatt munnen full av lakris, hadde jeg bedt ham passe sine egne saker, men jeg klarte i det minste å få ham til å forstå at han ikke måtte forstyrre det viktige arbeidet mitt.

Dagens første 
Dagens andre 
Dagens trettende. Ok, da. Det var den femtende.  

Tre igjen

To igjen

Én igjen

Ingen igjen

torsdag 17. oktober 2013

Stikkelsbær

Jeg har alltid vært heldig. Det er riktignok tider i mitt liv jeg ikke har vært så flink til å sette pris på det, men sånn er det vel med alle. Fra jeg var baby har jeg hatt mennesker i livet mitt som heiet meg frem og elsket meg høy.

Genmaterialet mitt er ikke så verst, men det skulle vise seg at jeg var på mitt søteste da jeg var et par dager gammel

Elleve måneder og konstant spising senere, så jeg ut som en av grandtantene mine

Siden jeg nå har dokumentasjon på at ingen tok mitt spiseproblem på alvor, vurderer jeg å saksøke noen.
Tine Meierier, for eksempel.

Da jeg var nyfødt ble jeg vist frem for penger. Min tante, som da var 12 år, fikk 25 øre fra hver eneste unge i gata som ville stå på tå og få et glimt av meg bak gardinene på barneværelset. Jeg har aldri vært bitter på henne for det, tvert imot. Det at noen har betalt penger for å se på meg, synes jeg er en ganske fin tanke.

*

Alle har ord de forbinder med en lykkelig barndom - jeg håper i alle fall det. De fleste av ordene jeg forbinder med min barndom, har sammenheng med mine besteforeldres hage: Lekestue, havehuske og fremfor alt: stikkelsbær.

Stikkelsbærbusken vokste bak lekestua, og så vidt jeg kan huske, var de søte, bløte og modne fra april til september. Jeg har spist kilovis med stikkelsbær i min barndom. Stikkelsbær ER min barndom.

I denne havehusken (hammock, vil vel noen kalle det) har jeg blitt vugget, lest for og sovet i. Man ble lykkelig av å sitte i denne.
Fra venstre: Karina Akerholt, meg, min tante Tordis og Magnus Akerholt 

"Grevling" er også et ord som for min del er nært knyttet opp til ordene over, men det var fordi det bodde en grevling under lekestuen min. Den ble overtalt til å flytte ved at min morfar brukte hageslangen til å fylle opp hulen dens.

Da grevlingen tok med seg det aller nødvendigste og forlot sin ringe bolig, var den overrasket over at tre kvinnfok og en jentunge fikk plass på ett hagebord. Til sin dødsdag lurte grevlingen på hva som fikk alle til å hyle hysterisk da den luntet forbi det vaklevorne bordet, våt i pelsen og litt lei seg.

*

"Rulleskøyter" er et annet ord fullt av minner, men til tross for at min rulleskøytekarriere både startet og stoppet på asfalten foran garasjen til mine elskede besteforeldre, er ikke det et spesielt godt minne. Jeg var tenåring, utstyrt med beskyttelse både på knær, albuer, hender og hode, og jeg var livredd for å falle.

"Du-huhu ser ut som en ku-huhuhu!" hikstet min mormor som aldri har hatt for vane å pakke ting inn i bomull. Men jeg så altså IKKE ut som en ku. En ku på rulleskøyter hadde vært mye mer elegant enn meg. En ku på rulleskøyter liknet mer på en debutant på et ball i Wien enn på meg. Og antakelig hadde ikke kua vært så lett å fornærme.




I går var det noen som nevnte stikkelsbær. Og det er ikke så ofte noen gjør det lenger. Kan du huske sist? Stikkelsbær er litt retro.

Scenen var som følger: Min mann og jeg spiste middag sammen med et annet par på Brasseri Hansken. Den andre damen i følget var utdannet sommelier - altså var hun helproff når det gjaldt å definere ulike smaker som kan finnes i et vinglass. Jeg lyttet med store ører (det er jeg jo nesten nødt til, all den tid jeg og Dumbo fremdeles krangler om hvem som har de største).

Jeg er veldig fascinert av vin. Tenk at vin som er laget av den samme druetypen (visstnok) kan smake så ulikt avhengig av sol, jord og vanningsforhold - og kanskje til og med humøret til vinbonden? Hadde ikke vin smakt så vondt, hadde jeg garantert drukket det i stedet for Farris, men etter min mening går Farris heldigvis til alt.

*

Min mann synes vin går til alt, så der er vi ganske ulike. (I denne sammenhengen passer det også å nevne at han liker Johnny Cash, at jeg blir voldelig av å høre den gamle alkoholikeren, at jeg er MYE mer interessert i klær, sko og vesker enn han er, og at jeg helst vil ha biffen godt stekt pluss. Han spiser den gjerne mens man fremdeles hører ekkoet av det stakkars dyrets siste brøl. Dessuten liker han ikke CSI, men det gjør jeg.)

*

Jeg spurte eksperten om smakssansen hennes var så fininnstilt at hun kunne kjenne hint av blyant og bensin (for det har jeg lest om en gang). Det sa hun at hun kunne, og da var jeg fan. Sånt synes jeg er helt utrolig.

Jeg spurte min mann om han kunne beskrive smaken av vinen de akkurat hadde fått servert. Om jeg får si det selv, så mener jeg det var vennlig og inkluderende å gi ham en mulighet til å skinne. Han burde nok - i etterpåklokskapens lys - ha sagt at han ikke var helt sikker, at det var vanskelig å sette ord på lukter eller at hun som var utdannet til dette heller burde svare, men sånn er han jo ikke. Han viker aldri en tomme i møte med en utfordring. Det skal han ha.

*

Han stakk store deler av ansiktet ned i glasset, snuste godt inn og tok en slurk. Ansiktsuttrykket hans var så konsentrert at jeg var redd han skulle bryte ut i formler. Eller - Gud forby - sang.

- Stikkelsbær, sa han triumferende.

Jeg kikket spent på eksperten. Jeg så på henne at den vinen ikke engang hadde en fjern slektning som visste at stikkelsbær fantes. Men hun var særdeles godt oppdratt, og sa bare:

- Hvis du kjenner smak av stikkelsbær, så er det nok det.

- Henne kan du lære mye av, mimet min mann fornøyd til meg.

Jeg vurderte å begynne å drikke.

onsdag 16. oktober 2013

Livet som byråkrat

I dag har Norge fått ny regjering og vi i Forsvarsdepartementet har fått ny sjef. Vi er byråkrater, vi heier på den til en hver tid sittende ministeren. Noen synes det er rart.

"Kongen er død, leve kongen," sier vi. Men vi mener ikke bokstavelig at kongen er død. Anne-Grete Strøm-Erichsen er høyst levende, faktisk en av de mer sprudlende damene jeg kjenner. Hun er tvers igjennom et godt menneske, og dem er det ikke mange av, men jeg tror kanskje vi har fått en som er like tøff, ærlig og sympatisk. Vår nye statsråd kan være trygg på at vi vil heie henne frem akkurat slik vi gjorde med henne som gikk av for noen timer siden.

*

Byråkratiet er et merkelig dyr. Vi er en organisme som både har integritet og har som vårt fremste mål å få statsråden til å skinne. Så hvordan gjør vi det?

Det er ikke noe hokuspokus: Vi er rådgivere. Vi vet at våre råd ikke alltid blir fulgt, og det lever vi stort sett godt med så lenge vi vet at vi har gjort så godt vi kunne.

Hvis vi skulle dumpe borti en sak som vi er gnistrende uenige i eller som vi vet at vi kan ha personlige relasjoner til, så rekker vi opp hånden og sier til sjefen vår at "du jeg er nok innhabil i denne saken, så den må en annen ta seg av, og vær så snill og ikke send meg mailer eller annen informasjon jeg ikke skal ha når det gjelder akkurat dette". Og da sier sjefen at "det var jammen fint at du sa i fra om det, for ingen må sette spørsmålstegn ved selveste departementets behandling av denne saken".

*

Det er kjempegøy å jobbe i et departement, så det jeg skriver nå, kan du anse som en slags rekrutteringskampanje, eller bare et informasjonsskriv som sier at jeg både er glad i og stolt av jobben min.

Hvis du er litt over middels interessert i nyhetssendinger eller avisskriverier, så MÅ du jo være enig med meg i at en jobb i et departement er noe i nærheten av toppen av lykke. Tenk deg en nyhetssending uten politikk? Da ville det jo bare blitt bilbomber og ran igjen! Men hei! Jammen er ikke bilbomber og ran også noe som kan handle om politikk. Politikk er i alt.

Nevn et område eller et tema, så skal jeg si hvilket departement det hører inn under. Eller forresten, nå begynte jeg å tenke på eksempler og da kom jeg på været. Siden det er Gud som styrer med slikt, er det kanskje det nye superdepartementet som er ledet av Jan Tore Sanner. Været er jo stort sett et lokalt, og dermed kommunalt, anliggende.

*

En annen ting som kjennetegner oss byråkrater, er at vi ikke så lett blir starstruck. Vi er litt blaserte. Når man har vært på reise i 24 timer med sjefen for landets militærmakt, er det liksom ingen grunn til å famle etter ordene og rødme når man hilser. Etter litt tid blant dem som stadig er på TV, forstår man at de ikke er så ulike alle oss andre. Forskjellen er at de sitter ved Kongens bord hver fredag, og da forventes det en viss verdighet både av dem og av oss som jobber for dem.

Derfor kler vi oss pent når vi skal på jobb, vi håndhilser, ser hverandre inn i øynene, respekterer andre avdelingers meninger (selv om vi er uenige innimellom) vi ler mye, men vi roper og skriker veldig lite.

Siden det er the Global Dignity Day i dag, tenkte jeg bare å nevne det. Vi i byråkratiet prøver imidlertid så godt vi kan å holde på verdigheten hver eneste dag.


mandag 14. oktober 2013

Aldri mer Seefeld

Barndomsminnene strømmer på. De ble utløst av mine foreldre som kom innom på vei fra Gardermoen. De hadde med seg et dobbelt brett med Toffifee.

Ett brett har 24 biter, to brett har 48 og nå er det bare 19 biter igjen. Jeg er kvalm, men det er bare min egen skyld.

*

Mine foreldre har reist rundt sørstatene i USA i 14 dager. Da jeg ba dem oppsummere reisen, var det første ordet de kom på "høyt". Amerikanske jazz-, blues- og country&western-musikere konkurrerte visst om å spille hverandre i senk. Men å se hotellet der Martin Luther King ble drept, hadde visst også vært sterkt - for ikke å glemme Graceland og historien om da Elvis ble en verdensstjerne.

*

Mine foreldre, min bror og jeg har reist mye sammen. Men det begynner selvsagt å bli noen år siden.

Familien Syvertsen

Et normalt år for familien Syvertsen var å pakke bilen to ganger for å dra til Seefeld. Ett besøk i påsken og ett besøk når de østerrikske blomsterkassene virkelig var på sitt mest blomstrende. Seefeld var det peneste mine foreldre kunne tenke seg.

Jeg kunne vært innmari god til å kjøre slalåm, hvis jeg ikke hadde vært så opptatt av å være sur. Her hadde jeg akkurat fått beskjed om at hvis jeg ikke smilte, kom jeg til å bli sendt hjem. Med posten. Boblejakken min far har på seg, var faktisk ganske kul på den tiden. Det var ikke min.

På vei til Østerrike var vi innom billigmatkjeden Aldi, der min bror og jeg brukte alle lommepengene på brett med brusbokser, bokser med Toffiefee og store poser med småversjoner av ulike sjokolader.

Det er årsaken til at jeg ikke har spist verken Mars eller Bounty på cirka 30 år. Og til at barndomsminnene mine nå truer med å sende meg ut på badet med hodet først. Man blir fryktelig kvalm av å spise Toffifee, særlig når man kjører bil, men også når man ikke har spist verken frokost, lunsj eller middag. (Jeg skulle egentlig faste i dag.)

*

Sommer som vinter var det obligatorisk å stoppe når mine foreldre mente vi hadde behov for litt kultur. I 90 prosent av tilfellene besto den kulturelle opplevelsen i å se på en gammel borg som det bare var en halv vegg igjen av. Min bror og jeg var så lei av borger at vi hadde lyst til å rasere de siste restene av ruinene.

De siste 10 prosentene var heldigvis hyggeligere: Da spiste vi Wienersnitzel. Mat er jo som kjent kultur.

En ruin. En av veldig mange. Jeg kan fremdeles drømme om at jeg går meg bort i en sånn.

Utover de årlige turene til mine foreldres paradis på jord, hendte det at vi dro til København, og noen ganger dro vi innom Jugoslavia og Italia ... på vei til Seefeld. Felles for alle våre ferieturer var at jeg og min bror holdt oss våkne ved å spise snop, og at jeg var sur. Jeg kan ikke lenger huske hvorfor.

Tivoli i København. To sure tenåringer.

Utsikt. Over Italia. Sjekk t-skjorten som likner på det amerikanske flagget.  Vi reiste sammen med en annen familie og foreldrene våre hadde kjøpt slike til oss alle. Vi hatet dem. Og t-skjortene.

Strandliv i Jugoslavia. Min mor. Ikke toppløs, nei.

Da min mann og jeg var nyforelsket og jeg (skulle det vise seg) var bittelitt gravid, tok jeg ham med meg til Seefeld. I et anfall av "jeg vil at du skal vite alt om meg" dro jeg ham med til hotellet vi bodde på da jeg var barn, og etter det ble han gående gatelangs i byen og drikke Jägermeister mens jeg lå på hotellet og spydde. Det ville jeg helst ikke ha vitner til.

Et hotell. Og en stakkars unge med USA-t-skjorte. Min bror (uten t-skjorte) er akkurat så forbanna som han ser ut. Han har aldri likt posering.

Ungene er bedt om å beundre blomsterkunst i Kitzbuehl. Mine tanker gikk til hun med t-skjorten.

Min lillebror til hest. Han har sikkert t-skjorten på under genseren. Han har alltid vært smartere enn meg. Jeg er den guttungen som holder hesten. Min mor har skylden for hårklippen. Gud må ta ansvaret for resten.

Vi kommer aldri til å dra til Seefeld igjen, men det var ikke bare mine hormoner som hadde skylden for det - været var grusomt, og da min mann spørrende banket på døren for å høre om kysten var klar, var han både våt og temmelig full. Jeg var for sliten til å kjefte på ham, men jeg minnes at jeg tok det opp dagen etter. Jeg tar det opp fremdeles, når jeg tenker meg om, men ikke mer enn et par-tre ganger i året. Ok. Fem, kanskje.

*

Hvis du ber meg tenke på ett ord som oppsummerer feriene jeg har beskrevet over, er det første ordet som faller meg inn "kvalm". Men er det best å holde seg hjemme av den grunn? Nei, da. Men hold deg unna snop. Det er et godt råd. Og for Guds skyld: IKKE kjøp teite t-skjorter til barna dine.