Et rop om hjelp

Fredagens morgenmøter slutter alltid med at noen sier "Så får dere ha en god helg. Når den tid kommer." Akkurat som om folk kommer til å rømme kontorene i 9-tiden hvis de ikke blir bedt om å vente til arbeidstidens slutt.

I 10-tiden begynner mine kolleger å glede seg noe voldsomt. Du tror kanskje grunnen er at helgen nærmer seg? Nei, da. Jeg er sikker på at de mener akkurat det samme som meg; vi elsker jobben vår, hverandre, kontorlokalene og sjefene våre, så aller helst ville vi være på jobben 7 dager i uken fra 7 til 23. 

Det de gleder seg til er Napoleonskaken de skal spise til lunsj.

Og sånn som de spiser kake, skjønner jeg at de har gledet seg en hel uke. De nyter det. Det er nesten uanstendig. Jeg er så misunnelig. (Og ikke så rent lite fascinert.)

*

- Det har ikke slått deg at det er litt upraktisk å ha sånn glutenallergi? spurte en kollega med gull på skulderen. Siden jeg bare sutrer lørdag, søndag og enkelte ettermiddager, unngikk jeg å svare på spørsmålet hans. Jeg sa i stedet (litt kjekt, og med en tapperhet få ville greid å oppvise): 

- Ha! Noen mener at cøliakien min bare er et uttrykk for manglende oppmerksomhet i barndommen.

- Den bloggen din er i alle fall det, svarte han.

*

Hva gir du meg? Der satt han og kledde av meg i kantinen. Ikke bokstavelig, selvsagt, for det skulle tatt seg ut, men hele mitt sårbare jeg ble blottet midt i kakespisingen. Heldigvis så det ut til at de andre var for opptatt med å slikke i seg de siste restene av krem og butterdeig. 

Siden jeg ikke kunne finne på motargument, mumlet jeg bare noe om at vi alle hadde vårt. Jeg skulte bort på min sidemann og håpet at han skulle stappe noe inn i kjeften.

*

Praten rundt bordet begynte å dreie seg om kokosboller, og der har jeg både erfaring og sterke preferanser. Jeg kan spise kokosboller på mange forskjellige måter, men jeg er kresen. Hvis skal få lyst på en kokosbolle, må det være av høy kvalitet og tiltale meg både fysisk og mentalt. 

Alt dette sa jeg høyt. Noen så rart på meg, men så lenge det er ett menneske som skjønner hva jeg mener, så er jeg lykkelig. 

- Jeg er fornøyd med så lite, sa jeg. Men da lo til og med departementets øverste sjef så han nesten satte fiskepuddingen i halsen. Han og jeg har vært ute og reist, og det har hendt at jeg har hatt med meg flere kofferter hjem enn det jeg hadde da jeg dro. Jeg prøvde å si at det var ikke det materielle jeg hadde i tankene, men ingen gadd å høre etter.

*

Jeg trodde jeg var sluppet unna da hobbypsykologen henvendte seg til alle rundt bordet og sa: - Jeg må si at jeg synes synd på Birgitte.

Noe sa meg at han ikke synes det minste synd på meg. 

- Bikkja hennes har jo en Facebook-profil, og her om dagen så jeg at hun og dyret hadde en slags krangel gående etter at bikkja hadde skrevet en status.

- Hvis dere hadde snakket mer med meg, hadde jeg ikke trengt å dikte opp en samtale med bikkja, sa jeg. Men det angret jeg på, for jeg har jo bestemt meg for å ikke sutre på fredag og det er litt dumt at det siste mine kolleger fikk med seg fra meg før helgen var et mentalt bilde av en middelaldrende kjerring som diskuterte med hunden sin. 

Det eneste som hadde vært verre, var hvis jeg hadde hatt tolv katter i stedet for én hund, men det kan jo fremdeles skje.

Stakkars, stakkars meg.