Oversett

Akkurat nå skulle jeg sittet og sett utover et regnfullt høyfjellslandskap, men i stedet sitter jeg og ser utover regnfulle Oslo. Jeg hadde pakket Mac'en og boken min i går, og var klar som en fjellgeit for en hyttetur, da min mann fikk inn en jobbtelefon som tok resten av kvelden.

Det er helt greit, altså. Mine jobbtelefoner har avlyst en masse hyttehelger også. Der har vi en gjensidig, dyp forståelse for hverandres tjenestelige behov, så og si.

*

Siden jeg jo alltid mer eller mindre (mindre de siste fem-seks årene) er på slanker'n, så jeg dette som en god anledning til å slippe unna å spise middag. Jeg satte meg til i sofaen og bestemte meg for å kose vettet av meg med litt fb-chatting og kveldens tv-programmer. Og med det fulgte jeg alle de tre rådene jeg fikk av min mormor i går: være positiv, ikke kjede seg og ikke spise seg for mett.

Litt mat måtte jeg jo ha, så jeg fant en Stratos i kjøleskapet og tok en bit av den. Biten var så kvalmende søt at jeg bare måtte finne ut om det var en produksjonsfeil, men nei - helt ned til den nest siste stripen var den like ekkelt søt. Den siste orket jeg ikke. (Jeg kan være alvorlig syk. Dette har aldri skjedd meg før.)

*

"Det blir sen middag i dag," sa min mann fra operasjonssentralen sin i 22-tiden. Jeg opplyste om at jeg fastet. Han så lenge på sjokoladepapiret som lå på bordet ved siden av meg og jeg hørte at han tenkte "Siden når?". "Du orker et par ostesmørbrød, tenker jeg," sa han. Jeg sa at jeg kunne få ned ett, under tvil.

Halvannen time etter kom han med to glovarme brødskiver med smeltet ost på. Jeg har fremdeles blemmer i munnen etter en litt for impulsiv bit. Han satte seg ned foran tv og sa "Er det ikke noe annet vi kan se på?".

Det var ikke så lurt sagt, men jeg antok at han hadde brukt opp all smartheten sin på jobben han akkurat hadde gjort ferdig.

"Du kan da ikke forvente at jeg skal finne noe DU vil se på etter at du har latt meg vansmekte i hele kveld?" sa jeg. Det virket nesten som han skammet seg litt, men det var nok bare en varm ostebit som festet seg i ganen hans.

Han begynte å slenge spydige kommentarer til skjermen. Det er VELDIG irriterende. Jeg beskyldte ham for å ignorere meg og å være litt for opptatt av egne behov. Ordrett sa jeg dette: "Jævla tosk! Tror du at du sitter alene i denne stua, eller? Hold kjeft, jeg følger med på tv!"

Også la jeg til med martyrstemmen min "Du ser meg ikke, du, jeg er helt usynlig for deg!"

"Hæ?" sa han sjokkert med mat i munnen (det er veldig unormalt, han er godt oppdratt) men jeg så at han tenkte "offerkommunikasjon!".

"Ser deg? Hvem er det som akkurat har laget TO ostesmørbrød til deg selv om du sa at du bare ville ha ett?"

"Nettopp," trumfet jeg. "Alt du vil er å fete meg opp sånn at det skal bli vanskeligere å overse meg!".

Etter det var det gudskjelov mulig å få følge med på tv'n igjen.