Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

mandag 30. november 2015

Fridag nummer 1: Hvordan gjør man det?

"Hurra, jeg har fri!" tenkte jeg da min manns vekkeklokke gikk bananas på kjøkkenbenken klokken seks i dag morges. Ideen bak at den brølende, iltre greia skal ligge på kjøkkenbenken, og ikke ved sengen, er at han må stå opp for å slå den av, og teoretisk sett skal han våkne på veien. Praksis viser at teorien ikke alltid stemmer.

Etter omtrent fire minutter ba jeg ham til HÆLVETE å dra seg ut av soverommet om å slå den av slik at jeg kunne sove litt til.

*

En halvtime etter startet det samme bråket fra rommet til tenåringen. Han skal ikke opp før klokken syv, men for å våkne, har han alarmer på hvert femte minutt i omtrent en halvtime. Ulike alarmlyder for hver omgang, men alle har til felles at de ikke går an å sove til hvis man er over 20 år. Når man er 17, er det visst for en nattasang å regne.

"BUSSAN-FAENS-LULL!" hylte det inne på rommet hans, og jeg vurderte flere metoder (de fleste med en strafferamme på fire år eller mer) for å slippe bråket, men litt før syv virket det jammen som slappfisken hadde skjønt poenget. Du vet, det åpenbart underkommuniserte poenget med å stå opp slik at man rekker skolen.

*

Etter den hyggelige lyden av strykebrettet som tas opp og ned, bikkja som danser lykkelig på parketten før han skal ut og etter han har vært ute, litt skramling med kjøkkenting og to kraftige smell med ytterdøren, kjente jeg roen senke seg. Jeg var klar for å ha fri!

Dundynen var akkurat passe varm, luften på soverommet var akkurat passe kald og jeg var akkurat passe søvnig.

*

Rett før skillet mellom virkelighet og drømmer begynte å viskes ut, kjente jeg elleve kilo tibetansk terrier lande som en bombe på knærne mine. Etter landing var det et svare leven der det virket som han bygget rede.

At jeg lå i den sengen som han pleier å sove i mens vi er ute av huset, så han på som et mindre hinder. Han vrikket seg til og sparket bena mine bort mot kanten av sengen. Jeg var for trøtt til å diskutere.

*

Rett over veien for oss, bygges det nye leiligheter. Det er jo gjenbruk som er moderne nå, så bygget som tidigere huset Statoil Norges kontorer, skal nå bli leiligheter i luksusklassen. Foreløpig er bygget i fase "rive ned", og i tillegg til at det ser ut som et gjennomsnittlig bygg på Gazastripen, bråker det helt sinnsvakt.

Jeg har ikke vært plaget med det før i dag, ettersom jeg og bygningsarbeiderne har like arbeidstider.

*

Kort sagt: Jeg bestilte meg en frisørtime for å komme unna levenet og sto og skrapte på frisør-døren klokken 9.55.

Mens jeg satt i frisørstolen utredet jeg mulighetene for å bli hos den hyggelige frisørdamen resten av dagen, men jeg fant ingen formuleringer som ville virket normale.

1 Du, trenger du noen til å sope opp hår i dag? Jeg kan bidra!
2 Hvilken behandling tar lengst tid? Kan jeg ta to sånne? Tre, kanskje?
3 Jeg ser at det ikke er andre kunder her, vil du at jeg skal bli her og holde deg med selskap?
4 Kan jeg værsåsnill å få lov å sitte her resten av dagen? Jeg skal være helt stille, og jeg kan godt ha en pose over hodet.
5 Kan jeg låne toalettet? Til klokken seks?

Da jeg sto på fortauet, så jeg på kalenderen og fant ut at jeg hadde fire og en halv fridag igjen. Et øyeblikk vurderte jeg å dra på jobb uten å logge meg inn, men siden jeg har annonsert til alle som gadd å høre på at "nå skal det jammen bli godt med litt fri" så droppet jeg den ideen i frykt for å bli stemplet som arbeidsnarkoman. Der jeg jobber må man ha sikkerhetsklarering, og jeg vil helst ikke ha noen former for avhengighet å vise til i neste sikkerhetssamtale.

Fin bygning, ikke sant? Inni her jobber jeg når jeg ikke har fri. ( bildet er hentet fra regjeringen.no)

Å, som jeg savner kollegene mine!

Jeg sendte dem en sms: "Jeg savner dere. Savner dere meg?"



Kollega 1: Nei ...
Kollega 2: Du er syk i hodet.
Kollega 3: Jeg merker at du ikke er her, ja.
Kollega 4: Hæ? Er du ikke på jobb?

I morgen MÅ jeg få meg et liv.

Jeg dro til min manns kontor og lånte et skrivebord for å planlegge resten av uken.

tirsdag 17. november 2015

Drømmemannen

- Jeg hadde en SÅ rar drøm i natt, sa min mann da jeg var i ferd med å avslutte jobben med å se så presentabel ut som mulig. Med andre ord var klokken ca 6.45 og jeg var fremdeles på badet. Med ytterligere flere ord: Jeg var dypt konsentrert, det er jeg nødt til hvis jeg ikke skal skremme fanden og småsatanistene hans.

Og hvis satanister skjelver av skrekk mens de griner og roper på mamma, kan du bare tenke deg hvordan du ville reagert hvis jeg hadde dukket opp slik Gud skapte meg. Du hadde tisset på deg av skrekk, hadde du.

Nok om det, og tilbake til min manns behov for oppmerksomhet.

Han som altså hadde hatt en kjemperar drøm.

Jeg samlet sammen alt jeg hadde av entusiasme og sa med relativ overbevisning at jeg kjempegjerne ville høre mer om den kjemperare drømmen hans.

- Jeg drømte at jeg fant en liten ryggsekk, sa han.

I lys av de siste dagers begivenheter tenkte jeg selvsagt at sekken var av den skumle sorten, den som det blir advart mot over høyttaleranlegg. Den som blir tilintetgjort av spesialtrente folk i tykke klær.

Men i sekken var det en liten hund, gitt! Sett sånt!

Jeg tenkte selvsagt på feige dyremishandlere som kvitter seg med dyr på en måte som burde straffes med harde slag mot knærne mens de stekes over svak varme.

Men nei, da. Hunden var bare liten, og i drømmen tok han den med seg hjem.

Så langt måtte jeg nesten fortelle ham at jeg hadde drømt veldig mange drømmer som slo hans ned i skosålen når det gjaldt å være rare. For eksempel drømte jeg en gang av min den gang tre måneder gamle sønn satt inni et kjøkkenskap og listet seg ut da jeg skulle finne en gryte. I drømmen min sto min mor og så på at det nokså fremmelige barnebarnet trippet over gulvet. Hun var mektig imponert og sa "Næmen, Birgitte, kan han gå allerede?". Jeg var ikke så imponert og forklarte at han nok bare gikk i søvne.

- Tenk over den drømmen, du! sa jeg. Men han fortsatte å fortelle om sin drøm og jeg mistenker at han ikke hørte et ord av det jeg sa, kanskje med unntak av "kjøkkenskap".

- Det viste seg at jeg hadde satt fra meg sekken i boden, sa han. - Og da jeg oppdaget det, tenkte jeg at den lille hunden sikkert var død.

Herregud! Min mann drømmer at han er en hundedreper! Og jeg som lot ham gå på fjelltur med bikkja alene i helgen. Min lille pelsdott kunne dødd!

- Var det bare flaks? spurte jeg.
- Hva da? spurte han forvirret.
- At Whiskey kom levende tilbake fra fjellturen deres på lørdag, svarte jeg.

Jeg så hjernecellene hans fyke rundt i hodet hans på jakt etter noen å koble seg sammen med, men det var visst ikke så vellykket, for han ga opp å forstå tankegangen min og fortalte at den lille hunden i sekken i boden levde.

- Jøss, det var en seig liten jævel, sa jeg.

- Jeg hadde jo trodd at dyret skulle være glad for at jeg fant ham igjen, sa han, men da jeg åpnet sekken så jeg bare et glefs. Bikkja var fly forbanna! Den bet seg fast i armen min!

- Ja, det var en skikkelig kjemperar drøm, sa jeg da jeg skjønte at historien hans var ferdig. Jeg prøvde så hardt å ikke være sarkastisk at det tippet fullstendig over.

Men så gikk det plutselig opp for meg hva drømmen hans betydde: Jeg var den lille hunden!

- Du drømte om meg! sa jeg. - Du har dårlig samvittighet for at du ikke tar ordentlig vare på meg, og når du en gang i mellom titter oppi sekken der jeg ligger, ser du bare et rasende tryne som prøver å skade deg.

Så kom jeg på det avgjørende beviset: - Jeg har jo til og med bitt deg i armen!

Det verste var kanskje at han protesterte så halvhjertet.

Da vi kom hjem etter jobb, så jeg at soveposen han brukte for tre uker siden fremdeles lå i gangen.
- Tror du at jeg kommer til å kaste deg ut? spurte jeg. Men så kom jeg på at den kanskje lå der for at
han skulle ha den lett tilgjengelig hvis jeg blir rablende gal og fullstendig grusom. Stakkars mann.

fredag 6. november 2015

Knute på skjerfet

"Hm. Den genseren er kanskje litt for åpen i halsen," sa jeg til meg selv i halv-syvtiden i morges. Jeg sto inne i garderoben min, og de grå hårene tøt ut av hodet mitt i takt med refuserte antrekk.

Genseren jeg hadde på meg kom fra hyllemeteren med klær jeg har lagt vekk i påvente av å kvitte meg med dem. Regelen er at hvis jeg ikke har brukt - eller seriøst har vurdert å bruke - klær fra denne hyllen på ett år, må det leveres nærmeste Fretex-mottak. Denne genseren kunne med andre ord se frem til nok et år i mitt eie.

*

Jeg bruker nesten aldri skjerf i halsen innendørs. Skjerf og høyhalsede gensere gir meg pustevansker - særlig hvis de i tillegg klør.

Det betyr selvsagt ikke at jeg lar være å kjøpe et pent skjerf når jeg ser et, og en gang i 2006 så jeg et lekkert silkeskjerf som ble mitt etter en kort debatt med meg selv om jeg skulle redde noen tusen kvadratmeter regnskog eller om jeg skulle investere (jo, da) i rosa silkelykke. Jeg investerte og har siden den gang brukt skjerfet hele to ganger. (Regnskogen var, så vidt jeg kan huske, ikke så maltraktert for ti år siden, men jeg kan huske feil.)

*

Skjerfet ble dandert på en elegant måte - mente jeg - med en slags halv slufse som hang påtatt tilfeldig ned på venstre side av halsen.

- Synes du jeg er fin med skjerf? spurte jeg min noe søvnige mann.

- Du ser ut som en raddis, svarte han.

*

Jeg mente at hvis raddiser gikk rundt med rosa silkeskjerf fra Louis Vuitton, var verden slik vi kjente den på vei til å gå lukt til helvete, men når jeg tenkte meg om, kunne jeg ikke underbygge det med noe som helst, så jeg gikk tilbake til garderoben for å finne opp en ny knute.

Men først ba jeg min sønn om å ta et bilde av meg. Så angret jeg på det. Akkurat ikke tidsnok.

"Hvis jeg bare hadde fått gå med denne artige skjerfknuten i fred, hadde den blitt oppkalt etter meg!" mente jeg furtent. Jeg tenkte med lett irritasjon på det som nå heter "Mette-Marit-knuten" og som var en helt normal måte å knytte skjerf på da hun fremdeles lå i sin mors mage, men så skammet jeg meg litt, for det er jo ikke kronprinsessen som lanserte knuten som sin egen. Det ansvaret må motepressen ta.

*

Jeg knyttet skjerfet stramt om halsen og lot de to endene henge ned på hver sin side av venstre skulder: Jepp. Jeg kunne fått lange, misunnelige blikk i selveste Paris med den knuten.

I tillegg til at den var lekker, dekket den min rynkete hals på en aldeles genial måte. Jeg synes faktisk også den fikk halsen min til å virke lang og slank.

- Hva med denne? sa jeg med fornyet selvtillit.

Min kjære, som bare for få dager siden uttalte "Du er pen i all slags lys, kanskje særlig i skumring", så på meg og sa langsomt: - Du ser ut som et pålestikk.

- Noe som man effektiv kan fortøye båten med, la han til da han så mitt forvirrede ansiktsuttrykk.

Jeg vet hva et pålestikk er, tross alt har jeg vært gulmeis i Statehellespeiderne. Det han burde visst før han åpnet kjeften, var at jeg var kretsmester i rennaløkke.


Jeg ser kanskje uskyldig ut, men det har jeg aldri vært