Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

mandag 31. desember 2012

Dette er slutten

Dette er slutten. This is the end. C'est la fin.

Sånn. Nå har jeg sagt at det er slutten på to språk jeg kan og ett jeg skal kunne i løpet av 2013. Det er jo ikke slutten, jeg hadde bare så veldig lyst til å begynne med "Dette er slutten" for det er den beste begynnelsen jeg kan tenke meg.

Ikke fordi "slutten er begynnelsen på noe nytt" eller noe annet tåpelig, nei da, bare fordi ordene er så fine. Bare hør på den siste James Bond-sangen:


Akkurat det med å telle til ti er ikke helt min greie, for jeg vil helst gjøre ting med en gang. Som sagt, så gjort, liksom. Så i dag har jeg trosset influensarester og regn, og kjøpt meg en franskbok. To franskbøker, for å være nøyaktig. Og nøyaktig må man jo være. Særlig når det gjelder grammatikk.

"Verber"? Litt usikker på denne E. Trøan, altså.


I løpet av 2013 skal jeg bli bedre i fransk. Jeg skal klare å føre en grei samtale med en obsternasig, liten fransk ekspeditør i Paris mens jeg shopper som ville helvete for alle de pengene jeg ikke har brukt på klær resten av året.

Tenkte det var greit å kjøpe en som hadde tatt innover seg den digitale verden også

Siden dette høyst sannsynlig er det siste blogginnlegget i 2012, vil jeg benytte anledningen til å takke alle dere som har lest ett og annet innlegg i løpet av året. Dere aner virkelig ikke hvor glad jeg blir hver gang jeg ser antall lesere kryper oppover. En ekstra takk til dere som deler og kommenterer enten her på Facebook, Linkedin eller Twitter.

Jeg ønsker dere alle et aldeles fantastisk 2013. Hold på hatten, på verdigheten og på humøret, og vær snill mot dem som er rundt deg. 

Det er et greit sted å begynne.

Håper vi ses her i 2013.

søndag 30. desember 2012

Skattedirektørens julemat

Når man er sint, bør man gå tur. Ikke skrive. Jeg gikk tur. Det hjalp litt, men da jeg kom inn igjen og så åtte par sko i størrelsene 43-46 ligge som flådde dyr rundt skoskapet, ble jeg sur igjen. Litt på de tre i familien min som ikke klarer å sette skoene sine pent fra seg, men mest på en eller to ansiktsløse byråkrater som har prestert å ta fra små barn foreldrene deres.

Her er skattedirektøren og en masse papir

På papiret, i alle fall. Men man trenger papirer i Norge. I en rettsstat er papirer fryktelig viktige, det er derfor man har lover og forskrifter som skal regulere nesten alt vi gjør. Og det at vi har en forutsigbar rettsstat, er en stor del av det som gjør Norge til et godt land å bo i. Selv på dager som i dag, når de delene av Norge det går an å bevege seg ute i er fulle av tåke og sørpe.

*

Kødder du med rettsstaten blir du normalt enten satt i fengsel eller gitt en solid bot. Med mindre du er så smart at du kødder med grunnlaget for hele systemet; du tolker eller endrer lovene.

I de fleste tilfeller er en lovendring en god ting. Vi blir ivaretatt enda bedre, eller vi blir ivaretatt like godt, men nå også tilpasset den verdenen vi lever i. Alle kjenner vel til at grunnloven nektet jøder å komme inn i landet på et tidspunkt, og de av oss som ikke er ekstremister, mener at å ta ut den paragrafen var et selvsagt, fornuftig og nødvendig trekk.

*

Flere surrogatforeldre - en helt unødvendig benevnelse i min verden, "foreldre", må da holde, men ok - har fått beskjed FRA SKATTEDIREKTORATET at de ikke lenger står oppført som foreldre til sine barn.

Skattedirektoratet, ja.

Da lurer jeg på: Hva har Skattedirektøren spist i jula? Spinat? Tror han at han er blitt allmektig? Har han kanskje røkt sokkene sine og blitt gal? Eller var det fleinsopp?

De slettes som foreldre, men de kan finne ut skatten for 2013 ...

Han kan skylde på regelverk så mye han vil - hvis han tør å fronte dette. Det er ikke noe han kan si som forklarer at han og resten av direktoratet lot fornuften og verdigheten ta kvelden en gang for alle: Man bruker nemlig ikke en PC til å gjøre barn foreldreløse. Ikke engang teoretisk foreldreløse.

*

Hvis de ulike regelverkene ikke er kompatible, går man til sjefen sin - for alle har en sjef, nemlig, og i et demokrati er sjefen til sist velgerne - man går til sjefen sin og sier at "Du se her! Dette blir helt feil - for de reglene vi må forholde oss til får denne konsekvensen, og det blir jo helt galt."

Og hvis sjefen din ikke vil høre, går du til den neste sjefen og til slutt er jeg sikker på at du finner noen som vil høre på fornuft. For jeg tror på fornuft, ser du. Jeg tror at alle forstår at man ikke kan frata små barn foreldrene sine selv om det bare er på papiret.

*

Små barn er viktigere enn papir. Men papir er også viktig. Så hvis du har en jobb som enten handler om små barn eller om papir, særlig sånne papirer som kan gjøre små barn foreldreløse, så må du kjenne på ansvaret. For det er ditt! Det er du som er ansvarlig. Ikke skyld på noen andre.

Tenk deg om. Vil du ha en jobb der du kan si "det e'kke mitt bord" eller vil du ha en jobb der du kan si "ansvaret er mitt. Det stopper her. Jeg skal ordne opp."

På meg kan det virke som Skattedirektoratet har et par ansatte som heller burde tatt seg jobb som servitører på en brun bar. Motbevis det gjerne!

lørdag 29. desember 2012

De 15 første

Jeg er gift med en løgner. "Beklager at jeg har sett ut som en dass hele jula," sa jeg i går. "Det har jeg ikke lagt merke til," sa han. Min ektemann. Løgneren.

Man må jo elske en slik.

Jammen er det ikke et glimt i øyet der, også.

I løpet av de siste 15 år har min kjære fylt over 5.000 varmeflasker, laget utallige middager, båret hjem over 7.000 liter Farris og massert meg i hodet i over 12.000 timer. Sånn omtrent.

*

Han har sagt at jeg er pen, ledd av vitsene mine og lurt på om jeg har blitt tynnere nesten hver dag, og han har aldri blitt provosert av mine hormonelle utbrudd. I alle fall nesten aldri.

Sammen har vi oppdratt to barn og en hund, og selv om jeg sier at jeg har tre barn i alderen 14 til 44, stemmer ikke det. Da måtte jo jeg ha vært over 60, og det er jeg ikke, selv om jeg ser sånn ut. I alle fall i dag.

Her er hunden. I går så han på John Travolta, og når John ser etter stjerner, gjør bikkja vår det også.


Min kjære klapper ikke akkurat av henrykkelse når jeg kommer hjem med armene fulle av bæreposer som inneholder klær jeg var helt nødt til å ha, men han betaler kredittkortregningene nesten uten å sukke.

*

Han kjenner meg best av alle. Når jeg sier at jeg ikke vil ha sjokolade, går han ut - uansett værforhold - og kommer hjem med en diger plate med Fruktnøtt eller Bergene Melk.

Han er dessuten ganske naiv, og det kan jo være søtt det også. En gang skrev jeg en sms til ham: "Bytter kokosboller mot sex", og det trodde han på, så der satt jeg med 16 kokosboller. Noe som naturligvis gjorde at jeg ble nokså kvalm.

Han er den sterkeste, den smarteste (utenom meg), den mest fryktløse og den snilleste jeg kjenner. Og dessuten er han veldig kjekk. Så lenge han ikke tenker på at han må smile, for da ser han ut som han spiser babyer til frokost. Og det er faktisk litt skremmende.


"Ikke smil!"



I dag har vi vært gift i 15 år.

Hurra for oss!

fredag 28. desember 2012

Tømmerkvinnen

For noen år siden var jeg hos en hypnotisør for å få hjelp til å takle en usedvanlig sta hodepine som ikke ville gi seg. Det endte med at jeg lærte ham et par triks.

Metodene jeg hadde funnet på selv, var enkle, men de funket. Opp til et visst nivå.

Jeg visste ikke at dyr kunne få hodepine, men det ser jo sånn ut. Jeg er ikke så søt når jeg har vondt i hodet.


Vi hodepineveteraner bruker en skala når vi skal beskrive smertenivået vårt, og så lenge nivået er under 6, kan metodene benyttes. Skalaen går til 10. Du bør ikke være i nærheten av en ladd pistol hvis du er på 10. Ikke engang en hammer. Det vil virke fristende å sette en kule i hodet, men det er veldig, veldig korttenkt.

*

Den type hodepine jeg og mange andre lider av (lider, ja) blir ikke bedre av en Paracet. Faktisk blir det verre. Det mange nemlig ikke vet, er at hodepinemedisin kan gi deg hodepine. Det er den ondeste av de onde sirklene.

*

La meg fortelle deg om natten min.

Jeg har influensa (har jeg nevnt det?) og med influensa kommer hodepine. Som sagt er jeg erfaren når det gjelder skallebank, og jeg pleier ikke gjøre så mye ut av det, men sist natt var virkelig noe for seg selv.

Det begynte pent. Jeg brukte metodene mine: Først sier jeg til meg selv at hodepinen er min venn. Jo, da. Den er en del av den jeg er, og jeg er bare nødt til å akseptere den. Hodepinen var en 5'er. Men den steg.

*

Jeg var fremdeles rolig og begynte på metode nummer to; innpakking.

Når man har skikkelig vondt i hodet og konsentrerer seg om smerten, får den både farge og form. Det gjør at den kan pakkes inn. Ikke faktisk, selvsagt, men imaginært. Jeg pakket den taggete, grågrønne klumpen inn i rød fløyel og strøk rolig på den som for å si at jeg ikke var sint.

Men jeg begynte å bli ganske forbannet.

En klok kollega ba meg en gang om å se for meg hodepinen min og beskrive formen og fargen, for så å dra litt i den. Etter at jeg hadde trukket litt i den her og der, kunne jeg dytte den sammen til en bitte, liten ubetydelig og ufarlig prikk. Det hjalp. Den metoden prøvde jeg også. Denne gangen hjalp det ikke det spøtt.

*

Hodepinen var nå en klar 7'er. Jeg sto opp. Og tok en Paralgin Forte.

Den burde ha slått meg helt ut, men noen må ha byttet ut den rosa pillen med en polkagris, for effekten var lik null.

Da jeg var på en 8'er, sto jeg opp og begynte å gå rundt i stuen. Hytta var kald, og jeg tenkte ondskapsfullt at skallen min fortjente å fryse, inntil det gikk opp for meg at uansett hvordan jeg så på den svikefulle klumpen på toppen av halsen min, så var den en del av meg.

Jeg la meg på sofaen med et teppe og forestilte meg at jeg gravde ut hjernemassen min med en skje. Det var i det minste underholdende.

Jeg konsentrerte meg om hjerneskadene jeg fikk etterhvert som jeg skrapet ut mer og mer av den smertefulle gørra. "Der gikk evnen til å spille piano," tenkte jeg og fniste ved tanken på at jeg aldri har vært særlig god til å spille annet enn orgel. Et ubrukelig instrument som for meg er essensen av 70-tallets feilslåtte ønske om å sette sitt preg på fremtiden.

*

Jeg tenkte at jeg forsiktig skrapte bort hjernemassen som lå rundt synsnerven, for synet på det høyre øyet vil jeg gjerne beholde - det venstre er jeg jo nesten blind på.

"Og der tok jeg bort 50 prosent av empati-senteret," tenkte jeg og vurderte å stoppe. Men jeg fortsatte å grave. Manglende empati virket som en lav pris å betale for å bli kvitt smerten.

*

Jeg innså at utgravingen ikke hjalp, så jeg sto opp og begynte å gå igjen. Da fikk jeg øye på veggen. Hytta er bygget av solide trær som er oppvokst i snekkerens egen skog og som har ligget til tørk på låven hans i flere år. Nå skulle de til pers.

Jeg tok fart og løp mot den ene tømmerstokken som markerer dørkarmen.

Endelig. I det pannen traff tømmeret, kjente jeg at smerten endret seg. Den nye smerten var selvpåført, og selvpåført smerte er tross alt bedre, for den kunne vært unngått.

*

Da jeg kom til meg selv igjen, lå jeg på oppvarmende skiferfliser i gangen og hadde det ikke så verst.

Og da jeg fikk se tømmerstokken, merket jeg at humøret steg ytterligere et par hakk; den digre stokken hadde sprukket. Jeg synes ikke synd på den et øyeblikk.



Jeg hadde beseiret mitt eget hode og jeg hadde for evig merket et digert tre. Tømmermenn; gå hjem og vogg!

Jeg er tømmerkvinnen.

torsdag 27. desember 2012

Prikkedøden

Jeg åpnet oppvaskmaskinen for å rydde ut, men min kjære mente det kunne vente, og at han kunne gjøre det. Jeg er tross alt veldig syk. Ganske syk, i alle fall. Influensa er en allmenn akseptert tilstand man kan få sympati for.

"Du er plan B," sa han. "Hæ????!!!" stotret jeg og tenkte at feberen hadde spilt meg et ondskapsfullt puss. "Du er plan B," gjentok han, og jeg lurte selvsagt på hvem som var plan A. Svaret var bare babbel. Jeg antar at feberen og sjokket ødela hørselen og deler av hjernen.

*

Litt senere lå jeg på fanget hans. Skadesskutt. Feberen hadde ikke på noen måte gitt seg, og huden var overfølsom - slik den blir når feberen er over 45. Eller noe. Jeg spurte forsiktig hvem som var plan A, og stålsatte meg for å høre en beskrivelse av en kjernesunn, blond og slank 29-åring.

Babbelet kom igjen. Han mumlet noe om at plan A var ham, og at det var hans jobb å rydde ut av oppvaskmaskinen, men at hvis han falt om på kjøkkenet kunne jeg tre inn i hans sted.

"Alvorlig talt," sa jeg, "tror du virkelig at jeg hadde ryddet ut av oppvaskmaskinen før jeg hadde ringt legen hvis du hadde falt om på kjøkkenet?" Han svarte bekreftende, og yngstemann sa at han antok at jeg nok både ville ha støvsugd og brettet håndklær før ambulansen ble tilkalt. Den lille svikeren.

Selvsagt hadde jeg ringt 113 umiddelbart, men jeg hadde nok tatt et sveip over gulvet mens vi ventet på legen.

*

Denne diskusjonen skapte et litt dårlig klima mellom oss. Jeg var fremdeles ikke fornøyd med å bli kalt Plan B, og han var antakelig litt sår for at jeg ikke hadde tenkt å sitte å gråte ved hans side mens vi ventet på hjertestarteren.

For å lette på stemningen ba jeg yngstemann om å se hva jeg hadde gjort med en ny app jeg har kjøpt. Appen heter Akinator, og man kan få en slags flaskeånd til å finne ut hvem man tenker på bare ved å svare på spørsmålene han stiller.

Selvsagt har ikke ånden alle svarene, men han lærer, og jeg har lært ham å finne frem til min mann. Hvis du svarer at han er over 40, lever, har skjegg, er opptatt av biler og leder et veldig viktig firma (Frisch as. Kjempeviktig.) kan du få opp et bilde av min mann.

Kjæresten min (antakelig mens han betaler en AmEx-regning)


Pussig nok mente min mann at jeg ikke skulle ha lagt inn akkurat det bildet. (Menn kan være veldig forfengelige.) Han sa også noe om at han ikke kunne være trygg i sitt eget hjem, hvilket selvsagt bare er tull. Jeg offentliggjør jo ikke de virkelig juicy sakene.

*

Jeg lå fremdeles på fanget hans, og minner om at jeg hadde svært høy feber. Og vondt over alt.

Da begynte han å gi meg prikkedøden! PRIKKEDØDEN, altså. "Ehhhrr du fem-m-m-m åååår, eller!" hikstet jeg.

Han fortsatte.

Yngstemann (aka svikeren) oppmuntret ham, men det er jo ikke lov å straffe sine barn fysisk, så jeg måtte nøye meg med en grusom hevn på hans far; Prikkedøderen.

Jeg har bare én hevnmetode. Jeg biter.

Så jeg bet.

Yngstemann så det skje med sjokk, avsky og vantro. Hans far hylte. Jepp. Han hylte. Som en liten jente! Ha! (Det var jug, men det var godt å få sagt det.)

"Er det vanlig at foreldre biter hverandre?" spurte vårt avkom da han fikk tilbake stemmen.

Jeg ristet på hodet med sammenbitte kjever. Lenge.

onsdag 26. desember 2012

Sjelens speil

Det blir påstått at jeg er materialistisk. Og det kan selvsagt stemme. Men jeg er ikke bare opptatt av sko, klær og smykker, jeg - som alle andre - er komplekst, sammensatte celleklumper som både kan være blide, sure, hjelpsomme, egoistiske og sikkert mye mer.

Denne julen fikk jeg oppfylt det siste punktet på ønskelisten min. Endelig fikk jeg ringen jeg har ønsket meg kjempelenge  - noe som i denne sammenhengen er cirka ett år: Ole Lynggaards Lotus nummer tre sitter nå på min venstre ringfinger.



Fin?


I går kveld fikk jeg det plutselig for meg at den var et øye. Jeg kikket på ringen, og den kikket skeptisk tilbake. Da jeg kikket nærmere på den, så jeg bildet av en blek, influensabefengt, bustete kjerring som burde ha lagt seg for lengst. Et øyeblikk trodde jeg at jeg så inn i fremtiden, men så lettet feberen for en liten stund, og jeg forsto at de var meg selv - i nåtid - jeg hadde sett.

Jeg tok et par febernedsettende tabletter og gikk og la meg.

*

Steinen ser ut som et øye, og som kjent er øyet sjelens speil. Da jeg skilte meg fra min eldste sønns far, fikk min sønn beskjed om at jeg var så opptatt av penger at det sto dollartegn i øynene mine. Det var jo ikke en pen ting å si om sin ekskone, men det var heller ikke det verste som kom fra den kanten.

Det var jo heller ikke den største løgnen, det skal jeg gi ham.

Imidlertid var det det letteste å motbevise; Jeg ba femåringen om å se etter selv. Han kom helt nær og gransket øynene mine nøye. Plutselig smilte han fra øre til øre og sa "Men mamma, det er jo meg! Det er meg i øynene dine!"

tirsdag 25. desember 2012

Influensa

Julaften 2012 er over, og jeg fikk alt jeg ønsket meg. Pluss litt til. Ekstragaven i år var influensa.

Influensa er no' herk, men heldigvis overlever de fleste. Dette er den første sesongen jeg ikke har vaksinert meg, og det skal bli den siste.

Kroppen min er full av slike


Men det å være influensasyk har sine fordeler. For det første blir kroppen litt tøffere etter en slik runde (det innbiller jeg meg i alle fall) og for det andre blir familien veldig snill. Ikke at de ikke er snille ellers, men nå tripper de rundt meg med tilbud om te, tepper og mat. Hver gang jeg hoster eller stønner litt sånn "å stakkars meg, det verker over alt" ser de medlidende på meg og lurer på om det er noe mer jeg trenger.

Jeg trenger fint lite. For et par timer siden fikk jeg to piller og ett glass vann, og det gjorde susen. I alle fall midlertidig. Leddene verker ikke så mye, hodepinen er håndterbar og feberen er så og si borte. Vi burde hylle medisinindustrien oftere, synes jeg.

Dessverre har jeg ikke lyst på sjokolade, men siden de så og si presser meg til å ha lyst på ett eller annet, sier jeg at jeg har lyst på masse sjokolade, også lagrer jeg det til jeg blir frisk.

*

Til virus å være, er ikke influensaviruset særlig skremmende. Det kommer langt ned på listen over farlige virus, for eksempel. Det mest kjente farlige viruset er HIV - humant immunsviktvirus - og mange har også hørt om Ebola-viruset.

Mellom 40 og 50 millioner mennesker er smittet av HIV, og 60 prosent av dem bor sør for Sahara. Siden viruset ble påvist i 1981 har over 25 millioner mennesker dødd. Det finnes medisiner som gjør at du kan leve tilnærmet normalt med HIV, men for de fattige stakkarene i Afrika, er medisiner ofte like uoppnåelige som månen.

*

Ebola-viruset har heldigvis ikke samme utbredelse, for det finnes ingen medisiner som kan kurere deg hvis du er så uheldig å få Ebola. Dødeligheten er på mellom 50 og 90 prosent, og før du vet om du dør, ligger du der med høy feber, vondt over alt, diaré og mulige blødninger både utenpå og inni kroppen. Ebola topper listen over virus du ikke vil ha.

Men når det blir din tur til å få influensa, foreslår jeg at du tenker litt på de som har det verre. Det hjelper alltid.

*

En annen ting du skal tenke på, er hygiene; du skal hoste inn i albuleddet og være nøye med å vaske hender. Bruk gjerne håndklepapir når du skal tørke hendene, og ha alltid en flaske håndsprit tilgjengelig.

Hvis dusten som satt ved siden av meg på flyet fra Paris i forrige uke hadde holdt seg for munnen når han hostet, er sjansen stor for at jeg hadde vært ute på en skitur akkurat nå. Eller at jeg hadde spist sjokolade. (Det siste er mest sannsynlig.)

Jeg håper han fikk tennissokker til jul.

mandag 24. desember 2012

Edderkoppen Eddys liv og tragiske død

Det var en gang en edderkopp som bodde under en dusj på et bad i en hytte på Reinsjøfjell. Vi kan kalle ham Eddy. Der hadde han bodd med hele sin familie i årevis, slik hans far, fars far og farfars far hadde gjort før ham. Han mor, hans mors mor og hans mormors mor bodde også der. Selv hadde han ingen barn, men hans 14 søstre, 15 brødre og 144 fettere og kusiner hadde så mange barn at han ikke husket navnet på halvparten.

Eddy


Det kunne også være det samme, for i høstferien inntraff en katastrofe. Mer en 90 prosent av familien hans ble utslettet.

*

Det begynte som en vanlig dag. Eller det vil si - dagen begynte bedre enn de fleste andre - familien som eide hytta var nemlig på vei, og derfor hadde de i god tid skrudd på strømmen. Badet var alltid godt og varmt, men uten strøm var resten av hytta mørk og kald. I det strømmen ble skrudd på, våknet også flere fluer, og den enorme edderkoppfamilien kunne dytte de små trynene sine fulle av deilige, feite, overvintrede fluer.

De spiste frokost - fire digre fluer de hadde fanget samme morgen - og etter frokost var de så mette at de bestemte seg for å gå en tur. Eddy tilbød seg å rydde på kjøkkenet. Siden han var ungkar og normalt slapp unna det meste av huslige syssler, pleide han å tilby seg å gjøre rent kjøkkenet én gang hvert år. Det skulle vise seg å være et klokt trekk. Han børstet sammen rester av fluevinger og et og annet flueben, og tørket over flisene med litt papir han hadde hentet fra en toalettrull.

*

Alt han hørte var et hyl, og alt han rakk å se var at hundrevis av familiemedlemmer løp forbi ham og gjemte seg innerst i en krok. Det ble ikke plass til ham, og siden han ikke hadde barn å beskytte, ble han stående i utkanten av storfamilen som prøvde å presse seg inn i veggen bak dusjen.

En liten del av Eddys familie


Han så raskt at noen manglet. Fire søstre og alle deres barn var borte. Borte for alltid, antok han.

Edderkoppene skalv der de sto. For det menneskelige øret var lyden som bredte seg på badet ikke hørbar, men Eddy hørte den og han hadde aldri i sitt liv hørt noe mer tragisk. Det var lyden av edderkoppsorg og edderkoppredsel. Det var lyden av edderkopper som visste at de skulle dø.

Og det skulle de. Plutselig ble det lyst over dem, og det ble det totale kaos i det noen prøvde å redde seg ved å tråkke på de andre mens de tapreste bare sto der og lot seg gasse. Det var lik over alt. Eddy sto som en saltstøtte og så det skje. Han var ute av rekkevidde for den dødelige gassen ettersom han sto i utkanten av den livredde kjernefamilien sin.

*

Eddy forsto at det ikke var mer han kunne gjøre for dem som lå i dødskramper. Han begynte i stedet å samle dem som hadde overlevd. Han sluset én og én inn under tørkeskapet, men da han kom på at det nok var lurt å fordele risiko, lokket han et par dusin under vaskemaskinen også.

Det viste seg å være en tabbe av dødelige dimensjoner, for vaskemaskinen lakk og alle som satt under den druknet da vannet i hytta ble slått på noen minutter etter.

Det var bare Eddy og 50 av hans nærmeste kjære igjen. Eddy følte ansvaret tynge. Og det ble ikke bedre av at han hjelpeløs ble vitne til at alle slektningene hans døde av senskader de pådro seg da gassen kom.

*

Eddy var alene i verden. Og julen nærmet seg.

Han hadde ikke overskudd til noe. Ikke matsanking, ikke til å rusle små turer rundt i hytta. Han ble mer og mer deprimert. Til slutt hadde han bare én ting å leve for; han skulle drepe kjerringa som tok livet av familien hans. Han begynte planleggingen.

Etter flere års research kjente han vanene hennes; rett i treningstøyet etter at hun sto opp og så en times trening - noen ganger halvannen - før hun hoppet i dusjen. Han var klar. Han planla å brøle høyt mens han hoppet opp på foten hennes og bet seg fast. Han visste at det var et selvmordsoppdrag, men han var lei av livet og han hadde tusenvis av familiemedlemmer å hevne, og han var nokså sikker på at massemorderen ville dø av hjerteinfarkt.

*

Han sto under dusjen da hun kom inn. Han så at hun vrengte av seg det svette treningstøyet, og han fikk sjokk. Hva faen var det hun hadde spist? Hadde hun dyttet i seg rent fett siden høstferiene? Burde hun ikke vært tvangsinnlagt på nærmeste fettsugingsklinikk?

Sjokket over en kvinnekropp i sin beste alder ble hans bane. Han stivnet av skrekk og vantro, og ble stående midt på badegulvet. I neste sekund var han en klissete klump under en joggesko. Han ble tørket bort og kastet i toalettet, og det var slutten på Eddys liv.

God jul.

søndag 23. desember 2012

En tid for overraskelser

I år tok det fire minutter å pynte til jul. Det var to minutter mer enn beregnet, for jeg måtte lete etter den ene julestjernen. Letingen ga null resultat. Åtte julenisser, én julestjerne, en julenissegreie som henger i vinduet og en glassengel som også henger i et vindu er alt vi har. Og det er cirka åtte julenisser og en julenissegreie som henger i vinduet for mye.

I år gikk vi for et enkelt juletre

Jeg er ikke så glad i jul, og jeg er ikke så glad i nips. Ikke liker jeg julekaker og julemat heller. Men jeg liker å få gaver. Restriksjoner på når jeg skal få dem, irriterer meg.

Siden det er lille julaften i dag, prøvde jeg meg: "Du ... burde jeg ikke få en liten pakke i dag som det er lille julaften?" Han svarte at han ikke hadde kjøpt en liten pakke til meg. Hvis det er riktig, betyr det at jeg heller ikke i år får Lotus nummer 3 fra Ole Lynggaard.

Lotus nummer tre fra Ole Lynggard


Men den som venter på noe godt, også videre. Jeg gråter ikke av den grunn. Jeg gråter heldigvis ikke så ofte, og hvis jeg gjør det, sitter jeg mest sannsynlig foran TV'n og ser på en romantisk film. Gjerne Love Actually. (Det er utrolig trist at lille Sam har mistet moren sin. Litt pussig at hans sørgende stefar finner seg en kjæreste før filmen er over - den går tross alt bare over ni uker - men kjærlighetens veier er uransakelige.)

*

I år gledet jeg meg mer til å gi julegaver enn til å få dem. Gavene til mine foreldre og til min svigermor er nøye valgt ut. For to dager siden ringte min far: "Jeg tenkte jeg skulle få noen tips av deg før jeg gikk og kjøpte iPad, men nå har jeg kjøpt den, så da får jeg heller få litt hjelp når jeg skal sette den opp," sa han fornøyd.

Jeg stoppet midt i veien i Majorstukrysset. "HAR DU KJØPT DEG IPAD TRE DAGER FØR JUL???? HVILKEN IDIOT ER DET SOM KJØPER SEG IPAD TRE DAGER FØR JUL????"

Han hadde ikke noe fornuftig svar på det, så jeg la på og ringte min bror som skal feire jul sammen med dem. "HVORDAN KUNNE DU LA FADER'N SLIPPE UT FOR Å KJØPE SEG IPAD????" spurte jeg rolig. Han sa at han var på tur med bikkja, men vi var enige om at vi har en far som er utrolig trang i nøtta. Eventuelt som ikke så vant til å få fine gaver.

Nå ligger det en helt ny iPad til salgs på finn.no "grunnet dobbeltkjøp (julegave)". Se kode 38975419.

*

Min kjære kan også glede seg til jul i år. Han får ny boblejakke i litt festlige farger (80-tallet er jo så in i år) og gavekort på gitartimer i tillegg til en ny gressklipper vi kan ha på hytta på Ringshaug.

Disse tre tingene er det han ønsker seg minst av alt i hele verden (dermed blir han maksimalt overrasket), kanskje med unntak av herresmykker. Men julen er jo en tid for overraskelser og dessuten har vi snart 15 års bryllupsdag, og da kan det jo hende han får et pent, bredt gullarmbånd med tilhørende halssmykke.

O'lala

lørdag 22. desember 2012

Snop-året 2012

"Nyttårsforsetter" kunne godt blitt kalt "fortsetter" i stedet for "forsetter". For det første er det bare én bokstav som skiller de to ordene, for det andre er det som regel bare ord og for det tredje er "fortsetter" et mer riktig bilde. Jeg har i alle fall bare forsetter som fortsetter, og jeg vet at de kommer til å være de samme ved inngangen til 2014.

I 2013 som i 2012 skal jeg bli sylslank og veltrent.

Bildet er manipulert. Gud, jeg håper det er manipulert.


Jeg skal ha ben som Bundchen (hun på bildet over) og armer som Obama. Fru Obama, altså. Bare litt kortere.

Dessverre tror jeg ikke at dette er manipulert. Møkk.


Michelle Obama er syv centimeter høyere enn meg, og hvis jeg skulle hatt armer som henne, hadde jeg sett ut som en kenguru. En litt trulten kenguru. Det vil jeg ikke.

*

For å bli sylslank blir jeg nødt til å kutte ned - om ikke kutte helt ut - alt jeg elsker. Merk: jeg sa ikke alle jeg elsker, av den grunn at jeg snakker om snop, ikke familien min. Når jeg tenker meg om, har familien min en del av skylden for at jeg ser ut som jeg gjør; det er en evig mas om desserter og snop, og de vet jo at jeg ikke har et fnugg av viljestyrke.

*

Jeg har oppsummert sjokoladeåret 2012:

Januar
Det var tid for å spise opp kransekaken jeg hadde spart på i tilfelle besøk. I den grad vi hadde besøk, ble det spist lite kake, noe som kan ha en sammenheng med at jeg hele tiden fortalte hvor glad jeg var i kransekake og spesielt hvor glad jeg var i å kose meg med rester når gjestene hadde gått. Det er klart (for meg - nå i ettertid) at det kan ha virket litt ... lite gjestfritt.

Januar var tiden for Smash og potetgull, og siden det var kaldt og guffent ute, mente jeg at jeg fortjente begge deler mer enn bare hver helg. Det gikk vel med 12-15 store poser Smash og minst fem, kanskje seks poser potetgull. En pose muffinsmiks hver søndag og noen ganger på onsdager. Ok. Hver onsdag.

Februar
Jeg fortsatte Smash- og potetgull-kjøret, mens siden det var slutt på kransekaken kompenserte jeg med muffins. Jeg oppdaget dessuten gleden ved kakebaking, og hadde en spesialitet; en slags eplekake med marsipan der man gjerne kunne kutte ut eplene. Det gikk minst to slike i februar. Masse muffins.

Mars
Siden yngstemann har bursdag i mars, og ett nyttårsforsett var å ta bedre vare på familien min, bakte jeg meg gjennom en del alternative kaker. Siden jeg er en elendig kakebaker, spiste jeg de fleste i smug, og da det ble tid for bursdag, ga jeg ham penger slik at han kunne ta med seg noen venner på Peppes. Alle var fornøyde med det. Muffins-kjøret fortsatte, men nå hadde jeg begynt å putte bringebær og blåbær i formene under dekket av at de skulle inngå som én av fem om dagen.

April
Påskemorgen slukker sorgen, sies det. Bare tull, selvsagt. Snop slukker sorgen. Og gir en hel masse sorger, som igjen må slukkes. Gjerne med potegull og dip. Ben&Jerry's med marshmallows ble en hit. Fem liter, Ben&Jerry's for å være nøyaktig. Jeg oppdaget at det var mulig å lage Tiramisu med muffins i stedet for Lady Fingers. Når man først tar seg bryet med å lage Tiramisu, bør man lage dobbelt opp. Tiramisu er best dagen etter.

Mai
16 Fruktnøtt (200 gram pr stykk) og masse is. En og annen kake.

Juni
18 Fruktnøtt og MASSE is. Kaker, muffins og mer is.

Juli
Fruktnøtt (klarte ikke telle dem) og vaniljeis med smeltet sjokolade. Jeg begynte å lage en frossen kake av sjokolade, sjokolade og krem og mer krem.

August
Nidar lanserte Bergene Melk med nøttemiks. Jeg så det som mitt lodd i livet å sørge for at produktet ikke ble trukket fra markedet fordi det solgte for dårlig. Den lille kokosbollefabrikken åpnet i nabolaget. Jeg utvidet mitt lodd i livet til også å gjelde butikkens eksistens. Det ble en del kokosboller. Særlig siden de var smarte nok til å selge dem i pakker med åtte.

Bergene Melk med nøttemiks fra Polly


September
En dårlig godtemåned. Det gikk mest i kokosboller. Lite variasjon utover ulik topping på sjokoladebollene.

Oktober
Jeg gjenoppdaget Twist! Og ble så glad i Dajm-bitene at jeg regelmessig kjøpte en pose kun inneholdende Dajm-biter.

November
Tid for tax free. Anton Berg fikk et oppsving. Jeg elsker marsipansjokoladen fra AB.

Desember
Nøttesjokoladen fra Ritter er virkelig, virkelig god. After Eight er også godt, men etter tredve flak kan man bli litt kvalm. Trikset er å spise veldig fort, for da får man i seg ganske mye før kvalmen slår inn. Jeg hadde dessuten en uheldig episode med Tyrkisk pepper. Etter at snoplagrene på hytta er fylt opp før julefeiringen, kan jeg allerede nå si at det kommer til å bli mye potetgull, Mozartkuler og multekrem i denne kroppen før 2013.

*

Så hva er poenget her? Jo. Mens jeg har skrevet meg gjennom sjokolade-, is og kakeåret 2012 har kvalmen kommet snikende og jeg har lagt på meg to kilo. Jeg føler meg mett selv om det er flere timer siden jeg sist stappet noe inn i kjeften.

Dette blogginnlegget er et innlegg jeg kommer til å lese hver gang sukkertrangen melder seg, og det samme kan du gjøre. Kanskje du vil skrive det ut og lime det opp på kjøleskapet? Det er lov, men jeg anbefaler at du skriver ditt eget. Hvis du ikke husker hva du spiste i 2012, kan du bare begynne å logge det du spiser i 2013. Det er også en effektiv kur. Bare husk at du må være ærlig, ellers har det ingen effekt.

*

Det er opp til deg. Kanskje er du superhappy med kroppen din, og det er i så fall fint for deg. Men hvis du trenger hjelp, så er jeg her. Vi kan dele sjokoladehistorier hvis det virkelig røyner på. Vi kan rett og slett bli sånne sponsorer som de har i anonyme alkoholikere.

Lykke til i 2013. Jeg er en venn som forstår deg uansett.

fredag 21. desember 2012

En oppdragelsesglipp

Vi var på vei til årets førjuls-lunsj; mine to sønner og jeg. "Å, det blir så smooth å komme tilbake til skolen igjen i januar, ass," sa den yngste. Jeg tenkte "Dommedag, my ass. Dette er det beste jeg har hørt siden han sa at han godt kunne spise fisk, så lenge den var pakket inn i bacon. Endelig har han sett verdien av utdanning".



Han fortsatte "Det blir så digg å kreve inn penger av alle de teite jentene som veddet på at det skulle bli dommedag!"

*

Jeg ble raskt satt tilbake i det virkelige livet: "Har du veddet med jentene på skolen om jorden skulle gå under eller ikke???"

"Ja."

"Men, men ... så de veddet på at den skulle gå under?"

"Jepp."

"Og hvordan hadde de da tenkt å kreve inn penger fra deg?"

"Hahahahahah. Det er jo det som er så kult. De er bare så utrolig teite."

Til dette hadde jeg to reaksjoner; 1) HVA SLAGS MONSTER ER DET JEG HAR SKAPT?????
og 2) Forskningen viser at jenter er smartere enn gutter. Kan det være sant? I så fall; stakkars oss.

*

For et par dager siden fastslo en venninne og jeg at vi var omtrent like smarte, like pene, like høye og like gamle. Hun innvendte at hun ikke var så smart, men at hun var ganske klok. Det er hun. Og klok er bedre enn smart. Med en god porsjon klokhet og en dash street-smarthet kan man nå omtrent så langt man vil.

Hvis du er klok og street-smart, kan du utnytte den kunnskapen du har på en maksimal måte.

Statistikken jeg har lest, tyder på at jenter er smarte: Det er flere norske jenter enn gutter som tar høyere utdannelse både i Norge og utlandet. Men lønnsmessig tjener vi bare 85 prosent av det menn gjør, og de er som regel sjefene våre. Hvor smart er det?

Hvor er det vi glipper? Eller glipper vi ikke? Er vi der vi vil?

Penger og titler er ikke alt. Selvsagt ikke. Og det er slett ikke sikkert at statistikk gir et korrekt bilde av om vi har likestilling i dette landet.

*

Likestilling handler om makt og valgfrihet. I et samfunn som vårt må noen nødvendigvis ha makt over andre i ulike sammenhenger, men med makt kommer ansvar, og makt må aldri brukes til å hindre noens valgfrihet. Innenfor lovens rammer, selvsagt. Du får ikke velge å rane en bank, for eksempel. Da kommer politiet og tar deg. Før eller senere.

Og hvis du er en 9. klassing som tror du skal kassere inn penger fra engstelige, men smarte jenter, kommer din mor og tar deg. Og det har ikke noe med kvinnefellesskap å gjøre. Det handler om anstendighet. Og en åpenbar glipp i oppdragelsen.

Jeg har gitt ham beskjed om at dommedag er utsatt, og at han kan velge om den kommer eller ikke.

torsdag 20. desember 2012

Et juleunder

- Hva synes du om jul? spurte jeg Gud.
- Det er et helvete, sa Han.

- Mye stress og mas? spurte jeg forståelsesfullt.
- Nei, mest jug og fanteri.

- Hva mener du? Er ikke historien om basusjernet og jomfrufødsel sant? Var det ikke deg som befruktet Maria?

- Ingen kommentar.
- «Ingen kommentar»??? Du trenger en god kommunikasjonsrådgiver.
- Jeg kjenner ingen gode kommunikasjonsrådgivere.
- Jeg kan bistå!

Jeg vet ikke hva denne englen har i hånden, men jeg vet at han burde hatt på seg undertøy


- Ellers takk, snøftet Gud.

- Men du kan ikke komme unna en dårlig sak ved å si «ingen kommentar» - verden er ikke sånn lenger. Ikke engang du slipper unna med sånt. Kanskje særlig ikke du.

- Ok. Hva med denne da: «I don’t kiss and tell»?
- Nå skal det vel litt mer enn klining til for at det skal bli barn av det …

- Du skjønner hva jeg mener.
- Nei, jeg vil vite om du lå med Maria eller ikke!
- Det var da et nærgående spørsmål!

- Jeg synes verden har krav på å få vite det. Vi har tross alt stresset oss til døde hver eneste desember i over 2000 år på grunn av det som skal ha skjedd i Betlehem.

- Vil det gjøre noen forskjell?
- Ja, selvsagt.

- Nei, jeg tror ikke det, ser du. For dere har helt glemt julens budskap.
- Som er?
- Jeg har også glemt det. Etter å ha fulgt med på menneskenes kakebaking, juletrepynting og gavemas i 2000 år, har jeg blitt helt forvirret.
- Seriøst? Har du glemt det? Til og med jeg kan grave det frem fra innerst i hjernen hvis jeg må.

- Si det, da vel!
- I følge Lukas sa englene at det var født en frelser, at du skulle ha æren for det og at vi mennesker skulle leve i fred.

- Synes du dere har klart det siste der?
- Vi prøver i alle fall!

- Det vet jeg ikke om jeg er enig i. Det går for eksempel ikke en dag uten at du roper på han der nede eller skjeller ut en av dine medmennesker. Ofte gjør du begge deler på en gang, forresten.

- Hæ? Jeg? Det gjør jeg vel ikke!
- Jo, det gjør du.

- Nevn én gang!

- I går klokken 15.56 i krysset Bogstadveien/Jacob Alls gate.

- Du mener den trikken?
- Jepp.

- Men den trikkeføreren hadde jo vikeplikt!
- Trikker i Oslo har ikke vikeplikt for deg. De har ikke vikeplikt for noen.

 - Jeg holdt på å bli knust 65 tonn stål og hvem vet hvor mange feitinger! Det var et under at jeg overlevde.

 - Ja, det var et under.

 - Sier du at det var du som grep inn?

- Nei, det var den pakistanske trikkesjåføren.

God jul!

onsdag 19. desember 2012

Minst tre ting på en gang

Jeg er beinhard. Alle mine kolleger som så meg styrte en boks Tyrkisk pepper i løpet av et par timer i dag, vil skrive under på det. I alle fall hvis jeg får en prat med dem før de svarer. Under fire øyne og trusler om represalier.

De har ikke Tyrkisk pepper i Tyrkia. Jeg klarte ikke finne det noe sted, og måtte vente helt til jeg ankom Gardermoen for å finne en boks. Dessverre hadde jeg på det tidspunktet rotet bort bordingkortet mitt, og uten bordingkort ingen tax free-shopping, så jeg måtte pent finne meg i å vente til neste utenlandstur. Heldigvis var den bare to dager unna.

Hvis det virkelig hadde vært tyrkisk, hadde det stått "Türk biber"
Jeg kunne selvsagt kjøpt en pose Tyrkisk pepper. Men som alle Cola-kjennere vet; det er forskjell på smaken av brus fra plastflaske og glassflaske, og slik er det også med pepper som har ligget i plast vs metall. Dessuten er det hele 375 gram i en boks, hvilket betyr at jeg kan fore mine kolleger til de spyr og likevel mumse i meg 300 gram alene.

*

Du tror kanskje jeg har avsluttet slankekuren? Nei. Tvert imot. Jeg har nemlig oppdaget at når munnhulen er til de grader sår og vablete som min er nå, kan man bare drikke isvann. Og isvann inneholder ikke én kalori.

Tyrkisk pepper er perfekt julegodteri. Det inneholder salmiakk og virker lakserende, så la meg bare antyde at jeg aldri har vært renere på innsiden. Man skal jo liksom gjøre julerent, og akkurat hvor man gjør rent, må da være likegyldig for andre.

Bortimot et halvkilo salmiakkdrops har også vist seg å være en god vaksine mot årets influensa. Min kjære er syk. Han som normalt har en nokså dyp og sexy stemme, har nå en bass som nesten er umulig å høre for det menneskelige øret. Man skulle jo tro at det ble enda mer sexy, men det gjør egentlig ikke det. Jeg er frisk som en fisk og har energi som en liten Duracell-kanin.

*

Tyrkisk pepper er slankende, det tar seg av julerengjøringen og det er influensaforebyggende. Et slags kinderegg. Man kan som kjent ikke be om mer fra et enkelt godteri.

tirsdag 18. desember 2012

Er det rart det blir krig?

En flytur utfordrer virkelig mitt ellers så elskelige og inkluderende vesen. Det må være alderen. Jeg var ikke sånn før. Eller jo, kanskje.

Etter gårsdagens opplevelse ombord på Norwegians fly fra Orly til Gardermoen kom jeg ut av skapet. Det var i grunnen deilig. Befriende. En lettelse. Ikke for de andre, kanskje, men enhver må passe på seg selv.

Et menneskesyn som sier at "enhver må passe på seg selv" har ikke noe med egoisme å gjøre. Det er en naturlig følge av at man i utgangspunktet mener at andre mennesker er idioter som ikke vil andre vel.

*

Jeg er en misantrop. Det tipper over i går. Hittil har jeg klart å undertrykke denne siden av meg (noen er uenig i det, men de er jo som sagt idioter) men takket være du mann i blå skjorte som satt på 5F, gidder jeg ikke lenger kjempe mot trangen til å ta den helt ut. Kjære verden; jeg er en misantrop.

La meg forklare hva en misantrop er:

En misantrop har ingen tro på mennesker. Vi mener at mennesker vil skuffe oss og at vi like gjerne kan innse det først som sist. Vi blir selvsagt glade hvis det viser seg at vi tar feil, og bare ved at du leser denne bloggen, liker jeg deg - for det viser at du har sans for kvalitet og ... også videre.

*

Vi som er misantroper gir stort sett faen i hvordan det går med idiotene rundt oss. Vi ønsker ikke at de skal bli plaget - nei, da, vi ønsker dem faktisk alt godt, for vi håper jo innerst inne at de skal slutte å oppføre seg som tullinger. Men vi bruker ikke så mye tid på å tenke på dem. Vi må forholde oss til dem ofte nok som det er, resten av tiden prøver vi bare å glemme.

Uten særlig håp om at du forstår meg (ref misantropien) vil jeg likevel fortelle om min sidemann i går: Jeg skal ikke kommentere uttrykket av lidelse og oppgitthet han hadde i det usunne, pløsete ansiktet sitt (bortsett fra at jeg nå akkurat gjorde akkurat det) bare si at jeg umiddelbart så at det kom til å bli trangt på seteraden vår.

Og som om ikke hans omfangsrike kropp var nok i massevis, måtte han - takket være andre passasjerers innbitte motstand mot å sende bagasje og hans noe lempfeldige holdning til begrepet tid - sitte med bagasjen sin på fanget, fordi alle bagasjehyllene stappfulle da han ankom flyet.

At han verken var rød i fjeset eller svett (takk, Gud) fortalte meg at han ikke hadde hatt det travelt med å komme ombord. Han var typen som mener at verden venter på ham. Jeg hater sånne egoister.

*

Mens han sto i midtgangen, kastet han boken sin over hodet mitt og ned i setet han skulle ha. Boken var Henrik Langelands "Verdensmestrene", og det er ingen lett bok. Den er på 600 sider. Jeg kunne blitt drept. Av en bok som handler om SKI-VM!!! Det hadde vært så meningsløst flaut at jeg hadde nektet å ha gjester i kirken.

Etter å ha buksert et utall jakker, vesker, kropp, pløser og skjegg ned i setet, begynte krigen om armlenet.

I mitt hode er armlener til for ikke å brukes. De skal markere et skille mellom passasjerene, og de er der for å vise at "Du holder deg på denne siden, jeg holder meg på min". Han var ikke enig. For ham var armlenene bare en plassveileder . Og knapt nok det.

*

Etter en liten turf-war, merket jeg at han planla et offensivt angrep. Jeg tok armen forsiktig fremover for å blokkere det meste av plassen mellom oss, men det var en klassisk tabbe. Man må aldri la indre organer være ubeskyttet i kamp; jeg fikk en albue rett inn i ribbena.

Albuen. Et presist våpen man får ta med seg ombord.

Konfliktnivået steg fra en potensielt eksplosiv konfliktsituasjon til full krig. Jeg dyttet umiddelbart armen hans tilbake, uten å gi tegn til svakhet, men jeg kan godt innrømme at ribbenet mitt fikk en skikkelig trøkk. I det jeg dyttet armen hans, snerret jeg "ærlig talt!" mens jeg sørget for at armlenet på min side traff maksimalt uheldig, og jeg håpet på et enkemannsstøt. Det så ikke ut til å være et 100 prosent treff, men slikt styrker bare kampviljen min.

Hver gang jeg bladde i boken jeg hadde med, sørget jeg for å føre armen ut i en bue slik at min spisse albue traff ham i armen. Jeg sørget for å være godt innenfor min halvdel (lett, ettersom han var godt innpå mitt sete). Man må nemlig ha ryggen fri; man må ikke gjøre noe motstanderen kan bruke mot en.

*

Jeg leser fort. Og i går leste jeg veldig fort. Jeg skummet sidene, og greide å treffe ham omtrent to ganger hvert 20. sekund. Førtitre sider bladde jeg gjennom på den måten, og hver gang han flyttet armen litt, var jeg etter ham. Men fremdeles foregikk kampen på mitt territorium. Det var jeg egentlig glad for, for det ga meg muligheten til å hyle "HVIS JEG IKKE SNART FÅR MER PLASS, BLIR JEG GAAAAAL!!!!!"

Faktisk hadde jeg trodd at det ville få ham til å se poenget. Men nei. Vi fortsatte krigen. Min mann - som satt på min venstre side - begynte å se plaget ut.

*

Da jeg lykkes i å gi gubbjævelen på min høyre side en dytt som gjorde at han falt ned fra armlenet som han hadde støttet seg på, skal jeg innrømme at det kom et aldri så lite "YESSS!" fra meg. Og omtrent i samme øyeblikk minnet min mann meg på at jeg måtte reise meg. Det må man gjøre minst én gang hver time når man flyr. Og særlig jeg, ettersom jeg har hatt blodpropp både her og der, takket være en snedig genmutasjon.

Man må snu svakheter til styrker. Jeg planla derfor å sette meg ned igjen og hviske dusten i øret "Jeg er en mutant, visste du det?" mens jeg hvislet på s'ene i "visste" og strøk ham på den invaderende armen. He, he. Jeg spaserte en kort tur i midtgangen og gledet meg til å sette meg ned.

*

Men den planen ble spolert. Av min mann. Som liksom påstar at han elsker meg!

Bare litt mer enn en time før, hadde en lett stresset purser kommandert reisende på seteradene 1 til 15 til å komme seg på flyet i en fart, ettersom flyet var i ferd med å tippe bakover. Min kjære løp til unnsetning. Han holdt billetten over hodet mens han løp forbi køen av mennesker som skulle sitte fra rad 15 og bakover mens han triumferende ropte "5E! 110 kilo!" og "HAHAHAHAHA!"

Jeg løp bak ham, og jeg tror han sa "SUCKERS!" også. Men jeg kan selvsagt ha tatt feil. (Not)

*

Denne 110 kilos mannen (som jeg tror skrøt på seg ca 10 kilo) hadde satt seg i MITT sete. Jeg var lynforbannet. For ikke bare fratok han meg muligheten til å skremme vannet av invasjons-pløsetrynet, han tvang meg også til å sitte i midtgangen.

Og på 5C satt det en nervøs kineser som ristet på benet sitt mens han bet negler som han ... (wait for it) ... SPYTTET på gulvet.

Jeg tok opp sikkerhetsbrosjyren og undersøkte muligheten for å hoppe ut av flyet i fart. Siden det ikke gikk an, planlegger jeg nå å kjøpe et hus i Indre Enfold med 10 mil til nærmeste nabo. Ta med kokosboller hvis du kommer på besøk. Hvis ikke slipper jeg deg ikke inn.

mandag 17. desember 2012

Ting jeg skal gjøre før jeg dør

På ett eller annet tidspunkt tar alt slutt. Man må innse det, men man må også passe på at denne innsikten ikke tar overhånd. I flere år har jeg hatt en liste over ting jeg må gjøre før jeg dør, og én gang i måneden reviderer jeg den. Jeg stryker det som er gjort, og jeg legger kanskje på et par nye ting.

La meg forklare: Det viktige med en slik liste, er nemlig ikke at den oppfylles. Det viktige er at man har noe å strekke seg etter. Listen bør ideelt sett aldri ta slutt, og den bør inneholde minst ett mål som vil bli vanskelig - om ikke umulig - å oppnå. Listen kan også inneholde ting man vet at man ikke får gjort - enten fordi de er fysisk umulige eller direkte ulovlige.

Slik så min liste ut i går kveld:
  1. Drikke champagne 
  2. Klippe håret kort 
  3. Kvele noen som snorker med en pute 
  4. Shoppe med politieskorte 
  5. Lese "Krig og fred"
  6. Skrive bok 
  7. Smile til alle jeg møter en hel dag
Da hadde den ikke vært revidert på tre uker.

*

Slik så den ut klokken seks i dag tidlig:
  1. Klippe håret kort 
  2. Kvele noen som snorker med en pute 
  3. Lese krig og fred 
  4. Skrive bok 
  5. Lære en kampsport
Den oppmerksomme leseren vil se at tre punkter fra den første listen er borte, men at det har kommet til ett nytt.

*

"Smile til alle jeg møter en hel dag" ønsker jeg å forbigå i stillhet. Jeg nevner bare kort at det var på hengende håret at jeg ikke ble tvangsinnlagt, og at jeg på slutten av dagen selv søkte om innleggelse. Ventelistene i psykiatrien er imidlertid veldig lange, visstnok.

"Shoppe med politieskorte" var et høydepunkt. Det var ikke for min skyld vi hadde blålys og livvakt, men jeg kan absolutt venne meg til at bevæpnet politi bærer handleposene mine. Jeg kan også venne meg til folketomme, luksuriøse kjøpesentre.

*

Denne langhelgen før jul bor vi på hotellet som rommer Paris' første champagnebar, og jeg tenkte at hvis jeg først skulle drikke alkohol, kunne det godt skje her. "Drikke champagne" gikk derfor ut av listen med høye kneløft i går kveld. De høye kneløftene var mine. Visstnok får champagne gulvet til å bli litt tilfeldig plassert, så jeg gikk svært forsiktig fra baren, inn i heisen og inn på rommet. 

Hotellheisen ser ut som en koffert og er akkurat passe stor

Ja, dette var mitt første hele glass med alkohol. I en alder av 44 år vil mange mene at det var på tide. Jeg er ikke enig i det. Man kan fint gå gjennom livet uten alkohol, og for min del kan det godt hende det går 44 år til neste gang, men det kan også hende at det skjer om en uke. Å drikke er ikke noe poeng i seg selv, og en forutsetning for å drikke alkohol, må være at det tilfører noe mer enn selve rusen. For eksempel smak eller sosialt samvær.

*

Ett punkt på listen er nytt: "Lære en kampsport"; 

Jeg er omgitt av mennesker som kan karate eller som er så avbalanserte at de rett og slett unngår å komme i farlige situasjoner. Det er fascinerende for en som til nå har overlevd på flaks.

Det er svært sjelden jeg beveger meg i skumle områder av verden, og jeg er stort sett hjemme når det er mørkt, men for en som ikke klarer å la være å slenge med leppa, kan et hvilket som helst strøk bli farlig uansett hvor mye klokken er.

Jeg har ingen erfaring med vold. Jo, forresten. Det er ikke helt sant; jeg er den eneste som har kløyvet min manns leppe. Og det er en bragd, ettersom han har brunt belte i karate og alltid er på vakt. 

Heller ikke når han er i dyp, støyende søvn, er garden aldri langt unna. Det fikk jeg merke da jeg snek meg innpå ham med en klesklype jeg hadde tenkt å feste til nesen hans. Ikke godt å si hvem av oss som ble mest skremt da han våknet og jeg skrek samtidig.

Her ligger jeg og slapper av mens jeg planlegger å banke opp forbryteren i bakgrunnen

*

Dagen etter kom punktet "Kvele noen som snorker med en pute" på listen. Men det er selvsagt ikke lov, og kommer derfor aldri til å bli gjennomført.

"Klippe håret kort" er et annet punkt som ikke vil gjennomføres. Jeg er rett og slett ikke pen nok. Det er bare pene kvinner som kler kort hår, og helst må man være pen både utenpå og inni. Jeg har en venninne som nylig har klippet av seg det meste av håret. Hun fortalte at hun hadde gjort det i etapper. Hun er pen OG modig. Det er altså ikke jeg. Jeg ser ut som Snusmumriken på en grå dag.

Snusmumriken har pyntet seg

*

De to siste punktene på listen så langt, omhandler litteratur. Det ene; "Skrive en bok" må vente til jeg har en ide. Tips mottas. Det andre; Lese "Krig og fred" får være et mål for 2013. Jeg må bare få tak i en annen oversettelse enn den jeg har nå: Hjemme ligger det to bind der de fleste dialogene er referert på fransk med oversettelsen i fotnotene. 

Et alternativ til å kjøpe nye bøker, er jo å lære seg bedre fransk. Det er faktisk ikke så dumt. 

Punktet "Lære bedre fransk" er nå det siste punktet på listen, og siden det nå virker som Paris har begynt å våkne, kan jeg jo allerede i dag finne noen å snakke med.

Bonne journée!

søndag 16. desember 2012

Høydepunkt i 2012

Kjære alle,

Dette er et julebrev. Jeg har etter beste evne forsøkt å fremstille både meg selv og mine omgivelser på en mest mulig fordelaktig måte, men slikt koster meg mye, og jeg føler behov for å si allerede nå at det ikke er sikkert at jeg vil klare det.



Helse
Familiens samlede fysiske og mentale helse har vært stabil. Det til tross for utfordringer når det gjelder håndverkere og ansatte i servicebransjen.

Til tross for et grundig PR-arbeid og døgnkontinuerlig lobbyvirksomhet, har det i 2012 (for første gang) ikke lykkes min kjære i å fremstille seg selv som den som er mest i mental balanse i familien. Hans rykte som balansert og rolig ble grundig torpedert etter at han sa "Vi kommer ikke til å rekke dette" og "Faen heller" hele 25 ganger da vi sto en time i kø på vei til Gardermoen.

Vi rakk flyet og jeg sa bare "hva var det jeg sa" to ganger, og opprettholdt dermed min status som "den som alltid har rett, men som ikke kan la være å gni det inn". Eller "en dårlig vinner" som jeg også blir kalt.

Søksmål
Etter å først ha takket nei til et "privat oppgjør", opplevde vi å bli saksøkt av en gjerrige svenske som kjøpte huset vårt i 2009. Saken løste seg imidlertid da svensken fikk vite at min kjære aldri har slettet en mail i hele sitt liv, og at vi derfor satt med en del ganske ok bevis for vår side av saken.

I 2012 har vi planlagt ett søksmål, så følg med. Hvis navnet ditt begynner på S og du selv vet at du er en sleip, løgnaktig jævel, bør du begynne å forberede deg nå.

Friluftsliv
Det sier vel sitt at jeg var i tvil om "friluftsliv" skrives med eller uten s. Hvis naturen blir slitt, er det med andre ord ikke min skyld. Jeg liker asfalt, butikker og kort avstand til bad med fliser og varmekabler. Det er ikke mange fjell som kan skryte av å ha det.

I 2012 fikk naturen imidlertid overraskende besøk av meg. To ganger, til og med. I løpet av én helg besteg jeg to topper, og det frister faktisk til gjentakelse. Året 2013 vil jeg antakelig løpe opp og ned fjellskrenter til turistforeningen ber meg om å stoppe. Jeg har nemlig oppdaget at fjellturer er slankende.

Vekt
Den samlede familievekten var stabil i 2012. Bikkja gikk imidlertid ned en kilo, noe som kan skyldes en fjelltur i august der han var mer død enn levende.

Etter 15 timers søvn var han klar til å gå videre. Bikkja, altså.


Whiskey
Dette kapitlet omhandler Whiskey og whiskey; altså både bikkja og drikkevaren. For enkelhets skyld.

Bikkja fikk i snitt tre turer hver dag i 2012, og stort sett er det min kjære som går morgen- og kveldstur og min yngste sønn som tar ansvar midt på dagen.

Whiskey er den eneste av oss som hadde omgangssyken i 2012, men til gjengjeld hadde han den to ganger.

Det toppet seg for min yngste da han kom hjem og fant ut at bikkjeskinnet ikke bare hadde hatt rennemage på det ene persiske teppet, men at han også hadde kastet opp på toppen av dritten. Som om ikke det var nok, prøvde dyret å gjøre rent etter seg ved å spise det hele opp.

I 2012 ble Whiskey også et meme. Bruk Google hvis du ikke vet hva et meme er.
Du kan finne flere bilder av Whiskey hvis du søker på "gentleman dog meme".


Whiskey har ikke spist en eneste sko i hele 2012, men man kan fremdeles ikke legge fra seg en kashmirgenser uten høy risiko for at den blir spist opp.

Så vidt meg bekjent har det gått med fem hele flasker Jack Daniel's i 2012, men siden whiskey også er ingrediens i min manns beryktede barbecue-saus, er det ikke grunnlag for å hevde at det drikkes store mengder. Det grilles imidlertid året rundt. Selv i 20 minus.

Mat
Heller ikke i år har vi oppnådd målet om sunn mat minst fire ganger i uken.

Snop
Heller ikke i år har vi oppnådd målet om snopfrie dager minst fire ganger i uken.

Årets høydepunkt
Den lille kokosbollefabrikken åpnet rett nedenfor oss i august.

Årets krise
Den lille kokosbollefabrikken åpnet rett nedenfor oss i august.

Fysisk fostring
Heller ikke i år ble det til at jeg innfridde løftet mitt om å ta en løpetur med min mann. Det kommer heller ikke til å skje i 2013 etter at han i 2009 løp i sirkler rundt meg da vi skulle løpe på Bygdøy.

Sosialt liv
Siden det fremdeles henger fire kjoler i skapet mitt med prislappen på, er jeg nødt til å konkludere med at det sosiale livet ikke har vært godt nok. Enten det, eller så har jeg shoppet litt mer enn jeg burde.

Shopping
Shoppingen har vært tilfredsstillende i 2012. Jeg har landet på to favorittbutikker; Studio Scarpa og The Lovely Trap - begge på Majorstua - og jeg har advart alle jeg kjenner mot å shoppe hos Gunnar Øye. Gunnar Øye har byens desidert mest uhøflige og nedlatende betjening, og fortjener ikke at du legger igjen en krone der.

Jeg har dessuten brukt en del penger i London, Paris og Ankara. Men det var bare for å bidra økonomisk til å løse finanskrisen i Europa.

Barn
Siden min yngste ble høyere enn meg i forrige uke, vil overskriften "Barn" ikke lenger benyttes. Dersom det er behov for å beskrive avkommet, vil det enten stå under "Gjeldsarvingene" eller "Gubbungene" - avhengig av omstendigheter og oppførsel.

Og hvis noen skulle lure; det blir ikke flere barn. Etter en problemfri operasjon i 2009 har jeg egg, men ingen kurv å ha dem i.

Oppnåelige mål for 2013
Ingen

Uoppnåelige mål for 2013
Spise sunt, trene mer, ikke sladre, være snill og ikke fortelle upassende vitser.


Med ønske om en god jul, fint vær og oppfyllelse av hele ønskelisten din,
Birgitte

lørdag 15. desember 2012

Surrete Salvador og gale Gala

I dag snakker vi om; Salvador Dali. Jeg er i Paris og har falt for en bitte liten skulptur av et sneglehus og en hodeløs kvinnekropp. Kvinnen er Gala, Dalis kone. Og ja; hun het Gala Dali.

Nu montant l'Escalier av Salvador Dali

Gala var ti år yngre enn Salvador. Da jeg informerte min mann om dette cougar-forholdet, sa han "det er jo omtrent som oss". Han er to måneder yngre enn meg, så jeg vurderte om jeg skulle knuse hans regneferdigheter eller om jeg bare skulle antyde at jeg ikke hadde hatt noe i mot en ti år yngre mann.

*

Vi er slett ikke som Gala og Salvador. Gala var for eksempel Salvadors store kunstneriske inspirasjon og dessuten den som passet på at de ikke gikk konk som følge av en noe utagerende livsstil. Hos oss er det omvendt - i alle fall når det gjelder hvem som passer økonomien.

Under landingen på Orly flyplass fredag, informerte jeg min mann om min siste shopping. Det var bare fordi jeg trodde jeg skulle dø, og derfor trengte å ha tilstått alle mine synder, men nå når jeg ser at jeg overlevde, angrer jeg litt på det.

*

Da Salvador var ung, spilte han fotball på løkka - sånn som de fleste guttunger gjør i større eller mindre grad. Det er grunn til å tro at unge Salvador spilte mer enn gjennomsnittet, for bestevennene hans var
Josep Samitier og Emilio Sagi Liñán - to skrekkelig berømte fotballspillere noen år senere.

Stakkars Salvador. Tenk å vokse opp under slike omstendigheter; alltid den dårligste på banen. Men han tok igjen, det skal han ha.

*

Moren - som Salvador var svært glad i - døde av brystkreft da Salvador var tenåring, og etterhvert fikk han et vanskelig forhold til sin far. Faren synes ikke noe om at hans sønn fant en kjæreste som var ti år eldre enn ham, og han mente at vennene hans hadde dårlig innflytelse på ham. Salvadors venner var stort sett surrealister (en egen retning innen kunsten på den tiden, som forresten var omtrent på 30-tallet). 

Da Salvador tegnet Jesus og skrev "Noen ganger spytter jeg på bildet av moren min bare for gøy" under bildet, mente faren at han hadde fått nok av sin noe spesielle sønn, og han kastet ham ut hjemmefra. Salvador flyttet inn sammen med Gala og de levde lykkelig i mange år.

Sacred heart of Jesus Christ av Salvador Dali

En gang ble Gala og Salvador invitert til et kostymeball i New York. De møtte opp utkledd som Lindberg-babyen og kidnapperen hans. Ikke akkurat veldig fintfølende, og det ble reagert sterkt blant New Yorks sosietet. Han ba om unnskyldning, men da han kom hjem, ble han kritisert av surrealistene han var sammen med. De mente at han ikke burde bedt om unnskyldning. Damned if you do, damned if you don't, der altså.

Dali var glad i å kle seg ut, men han var ikke så god til å se konsekvenser. Da han holdt et foredrag i London i 1936, ankom han med et kobbel russiske ulvehunder og en biljardkø. Han var kledd i en dykkerdrakt, men måtte ha hjelp til å skru av seg hjelmen, ettersom han holdt på å dø av oksygenmangel. Senere sa han at han bare ville understreke poenget med talen, som var et dypdykk i menneskets sinn.

*

Dali døde i 1989, 84 år gammel, men da hadde han allerede vært syk lenge og ute av stand til å male. Det spekuleres i at Gala forgiftet ham. Ikke med vilje, men siden hun var svært senil på slutten, har hun antakelig gitt ham medisiner han ikke skulle ha. Medisinene påvirket nervesystemet hans og det var slutten på den karrièren.

Moralen i denne historien er ikke lett å få øye på. Men den er her et sted:
1) Husk at en eldre kvinne kan gi deg mye moro, men gi deg mens leken er god.
2) Selv om "senil" og "snill" nesten skrives likt, kan utfallet bli veldig forskjellig
3) Spytt på bildet av din mor, ellers blir du kanskje fotballspiller

fredag 14. desember 2012

Stum av en østers

Ingen skal anklage meg for ikke å prøve. I går prøvde jeg østers. Det var ikke noen suksess verken for meg eller østersen. Den hadde nok sett for seg et lykkelig liv med mange barn og barnebarn, men så kom jeg og slukte den med slim og chilli.

Jeg skal ikke gå mer inn på det som skjedde etterpå, men jeg trøster meg med at den akkurat nå er i havet et sted der den svømmer for livet for å finne et tomt skjell. Sannsynligvis. Men jeg har i alle fall fått vite hvordan uttrykket "stum som en østers" kom fra: Jeg hadde verken mulighet eller behov for å snakke så mye etter den hendelsen.

*

Årets julebord fant sted på Palace Grill. En utmerket restaurant. De serverte oss ti retter, men jeg mistenker at kjøkkenet jobbet mer med min meny enn med alle de andres til sammen. Ikke drikker jeg alkohol (enkelt; jeg får Farris) og ikke tåler jeg skalldyr og guten. Men jeg tåler skjell.

- Er du helt sikker på at østers sorterer under "skjell" og ikke "skalldyr"? spurte jeg kelneren vår. Han nøyde seg med å peke på skjellet den slimete massen lå i. Jeg unnlot å si at det der også kunne kalles skall.

Dagens meny
Tross østersens iherdige forsøk på å ødelegge, ble en hyggelig kveld. Jeg benyttet sjansen til å bedrive min favoritthobby; nemlig å trekke frem alle historiene om min manns nattlige sovelyder (jeg har lovet å ikke bruke ordet snorking) og om hans gode kjøreegenskaper, men noe kreative språkbruk rettet mot andre bilister.

Et tappert smil, det skal han ha. Jeg har lukket øynene, for regningen var på vei.

Da jeg mente jeg hadde gått litt for langt, prøvde jeg å pynte på imaget hans ved å betro resten av selskapet at hans sosiale antenner var til stede, men at de dessverre var begynt å gro innover. Derav den åpenbare hjerneskaden.

*

En av de andre rettene var (for meg) kamskjell. Det er godt. Jeg klarte til og med å nyte det, til tross for at jeg bare minutter tidligere hadde hatt munnen full av forfriskende drops.

At østers smaker snørr og at kamskjell smaker kjempegodt er ikke så rart. Riktignok er de begge skjell, men mennesker er også ulike. Noen er til å spise opp, andre er direkte usmakelige.

*

Det at kvelden ble så vellykket som den ble, skyldes selvsagt både maten og selskapet, men også kelneren.

Da han serverte en "hvileslush med sprit uten sprit" til meg, spurte han om jeg var gravid.

- Kjære, søte, vakre, vene, sa jeg med takknemlige tårer i øynene.

Det er det peneste noen har sagt til meg siden innvandreren i kiosken rett ved der jeg bor sa "Do har pene oyne. Jeg sier det ikke for å prove meg, jeg prover bare å si det som er sant."

I dag vurderer jeg å gå på polet. Kanskje jeg blir bedt om legitimasjon.

Menys julebonus-kort, ble avvist, gitt

torsdag 13. desember 2012

Råd fra Mars

I kveld blir det julebord. Vi blir fire, og jeg kjenner bare én fra før;  mannen jeg er gift med. Han er fra Mars. Jeg er fra Venus.

Vi venusianere - i alle fall de som kommer fra den samme regionen som meg - blir ofte litt usikre i sosiale sammenhenger når det gjelder nivået på pynting. Jeg føler meg nesten alltid overpyntet - prosessen med å velge ut klær ender alltid med konklusjonen "jeg vil i alle fall ikke være den som er minst pyntet" og da har det en tendens til å bli mye paljetter.

Derfor spurte jeg min mann om han hadde forslag til hva jeg kunne ha på meg. Det hadde han ikke, noe som ikke opprørte meg i særlig grad. En annen inngang til problemløsning var å be ham finne ut hva  den andre venusianeren skulle ha på seg. Endelig et nyttig svar; Hun kom rett fra jobben.

Det var med andre ord ikke særlig sannsynlig at det ble behov for glitter. Jeg forholdt meg til dette helt til i går kveld.

*

Jeg har selvinnsikt nok til å forstå at jeg i noen sammenhenger tar plass - sosialt sett. Etter at en toastmaster en gang innledet et attacheball med å oppfordre gjestene til å ta ordet under middagen, men at innleggene helst burde være fri for religion, sex og politikk, sa han at det kunne virke som selvfølgeligheter i en slik forsamling (diplomater, tross alt) men at det var en gjest her i dag som ikke var kjent for å legge bånd på seg "and she needs to be told".

Jeg ba selvsagt om ordet. Forklaringen min var at jeg ikke ønsket at alle kvinnene i selskapet skulle ha mistanken hengende over seg hele kvelden.

Gitt den sosiale usikkerheten alt dette har skapt, spurte jeg også min mann om han hadde tips til hvordan jeg burde opptre i kveld. Han svarte som om han hadde tenkt lenge på saken og bare verket etter å si det. Dette kom snublende ut av munnen hans: "Jeg tror det er viktig at du ikke lar den materielle siden av deg overskygge din personlighet," sa han som sto i overhengende fare for å bli transportert tilbake til planeten sin før forretten.

Jeg har brukt et døgn på å fordøye dette. Jeg? Materialistisk? Bare fordi jeg er hensynsfull nok til å også tenke på at jeg har et ansvar for å opprettholde økonomisk vekst? Bare fordi jeg er så glad i smykker at jeg kan sitte en helt dag og se i katalogen fra Ole Lynggaard?

Katalogen til Ole Lyggaard

I morges spurte jeg tilfeldigvis hva han synes jeg skulle ha på meg i kveld - alle den tid jeg også hadde valgt å dra rett fra jobb til restauranten.

"Ja, forresten ... jeg fikk vite at hun kommer til å skifte på jobben før hun kommer," sa romvesenet.

Er det helt feil å gå i paljettkjole på jobben?

onsdag 12. desember 2012

Terminal G

Bare tanken på at jeg må løpe på en flyplass, får armer og ben til å miste all livskraft. Og hvis jeg legger til at sprintetappen inneholder passkontroll og sikkerhetssjekk, vil jeg egentlig bare legge meg ned for å dø.

*

I går reise jeg fra Ankara til Oslo med mellomlanding i München. Siden det var kuldegrader og 0,1 cm rim i Tyskland, ble det store forsinkelser i hele Europa. Allerede ombord på flyet i Ankara, ante jeg at turen ville bli slitsom.

På seterekken bak meg, satt en fransk mor og hennes seks-syv år gamle sønn. De hadde bestemt seg for å leke apekatter, og startet friskt med "oa-oa-oa-whoh-whoh-whoh" allerede før alle passasjerene var kommet ombord. De klødde seg i håret og under armene, og latet som de plukket lus av hverandre.

En tyrker med et profetaktig oppsyn (høy, med mye grått skjegg og strenge øyne) ba dem dempe seg, men siden han hadde en så vanvittig klønete måte å si det på, misforsto moren og trodde han synes dyrelydene var en kjempemorsom konkurrent til flystøyen.

Jeg tok på meg jobben med å forklare henne hva han egentlig mente.

Det ble stille i fem minutter.

*

For å hoppe over det meste av den to timer og tre kvarter lange flyturen, forteller jeg bare at den første informasjonstavlen etter ankomst München viste at flyet til Oslo også var forsinket, men at bording pågikk.

Nå.

I G01.


Nei, jeg stoppet ikke for å ta bilde. Dette fant jeg på internett.

Passkontrollen gikk raskt, og det så ut som også sikkerhetskontrollen skulle la seg gjennomføre på ganske kort tid.

Men nei. Av en grunn jeg ikke klarer å forstå, havnet jeg bak apemamman og apebarnet hennes. Hvordan de hadde klart å komme før meg, er helt ubegripelig.

Men jeg har lært én ting: Når du først har stilt deg i en kø, så hold på den. Gresset er ikke grønnere på andre siden.

*

Gresset viste seg å være svært mye grønnere på alle andre sider enn der jeg sto, men nå har jeg i det minste full innsikt i hva aper har med seg på tur. Pussig nok reiser de med en hel masse grønnsaker og fruktjuice, og de har PC'ene sine i tre PC-bager som ligger utenpå hverandre.

Det er klart at slikt tar tid å vise frem til en sur, tysk sikkerhetskontrollør. Han lot seg ikke sjarmere til å slippe gjennom fruktjuicen heller, men ingen skal si at hun ikke prøvde å overbevise ham. Jeg ble fire år eldre mens jeg sto der. Og da jeg endelig trodde det var tid for å gå gjennom den store metallrammen som skal avsløre alt, ble jeg stoppet til fordel for en svært gammel pakistansk mann med kjortel, hatt og vest.

*

Det ulte som om han skulle vært fanden selv, men han nektet å gå tilbake.

Etter mange, lange minutter var kampviljen min redusert til null og jeg sank ned på kne, foldet hendene og ba sikkerhetskontrolløren tynt om å bli prioritert foran den nå eitrende forbannede pakistaneren. Han avslo bønnen min. Jeg vurderte å begynne å grine.

Den pakistanske mannens kone grep inn og beordret sin mann til lydighet. Jeg var svært takknemlig. Og litt overrasket. Transformasjonen fra sint, gammel mann til hundevalp var spesiell.

*

50 prosent av bagasjen min var nå fordelt på fem plastkasser. Skoene lå for seg selv inni maskinen og ville ikke komme ut. Tiden gikk.

Det slo meg at det jeg ville mest av alt - nemlig å begynne å løpe til G01 - var det jeg hater mest i hele verden. Bortsett fra dumme, smålige mennesker som tråkker på andre for å komme seg frem selv, selvsagt.

*

Endelig var jeg på vei. Men med en diger bag (som jeg insisterte på å kalle håndveske for å få den med meg) i den ene hånden, en trillekoffert i den andre og en strikkejakke og en kåpe som hele tiden holdt på å falle av meg, kom jeg ikke opp i særlig høy fart. Jeg tok meg tid til å ommøblere, og plasserte bagen oppå kofferten slik at jeg hadde en hånd fri til å holde kåpen sammen.

Distraksjonen gjorde meg plutselig usikker på om det var G01 eller G10 eller kanskje noe helt annet. G35, kanskje?

*

Jeg løp forbi skiltet som viste at det tok omtrent et kvarter å komme seg til G01. Jeg tenkte at de som har kalt lange ganger på flyplasser for "terminaler" må ha vært veldig bevisste på at ordet betyr "endestasjon". Jeg forberedte meg på døden.

Jeg begynte å regne på hvor mye jeg sparte på å løpe i forhold til å gå fort og beholde en smule verdighet, men konkulderte med at verdigheten allerede var gått til helvete.

Da boken min - en diger sak av Bill Bryson - gikk i bakken, stoppet jeg. Det går en grense. Og grensen går ved en god bok. Jeg stappet Bryson ned i bagen og spurtet videre.

*

En gruppe pensjonister med god tid ble dyttet til side, og jeg besvarte sinte, tyske rop med et "dust kan du være selv, ditt rynkete gamle skinn" i det jeg fikk se meg selv i et speil. Jeg så et rynkete, gammel skinn med tungen ut av munnen, hårfjoner hengende i strak line ut fra hodet og et villt blikk. Det var meg. Men i stedet for å bli nedtrykt, ble jeg imponert. Jeg holdt minst syv kilometer i timen.

Endelig så jeg G01. En dame med uniform gjorde tegn til at jeg måtte forte meg. Da jeg kom litt nærmere, så jeg at signalene hennes betydde "du trenger ikke forte deg". Jeg noterte at jeg måtte lære tysk tegnspråk, og at jeg måtte komme meg til en optiker.

*

Etter det satt vi inne i flyet i en time og ventet på å få komme på vingene.

Jeg kunne med andre ord hinket baklengs mens jeg balanserte bagasjen på hodet og likevel rukket det. Eller kikket litt i butikker.