Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

søndag 30. november 2014

Hva jeg gjorde første søndag i advent

For en søndag! Jeg våknet til nystekte rundstykker, speilegg og bacon og etter frokosten kokken 7.30 der mor, far og tenåring med stjerner i øynene hadde sett den gamle, arve-adventstaken i sølv og krystall få sitt første lys tent, gikk mor i gang med å legge siste hånd på adventskalenderverket.



I fjor fikk far øl-kalender, men det blir for kjedelig, så i år får han små lapper med tjenester han kan bytte inn når han har lyst. Tjenestene er av den typen som helst skjer når alle små har lagt seg, så det vil ikke bli utdypet her.

To av kortene er imidlertid helt uskyldige: det ene gir ham lov til når som helst fylle stua med kompiser der de skal få en treretters middag og ellers få lov til å være helt i fred, og det andre er en tur til Karibien med en fritt valgt partner. Jeg håper at han velger meg.

Kalenderen til bikkja er av den tradisjonelle sorten: Han får en tretimers tur to ganger i uken (i tillegg til de tre lovpålagte turene hver dag, selvsagt), og ellers er det godbiter formet som nisser og engler.

Tenåringen får en ny kalender i år. Han er vokst fra snop-kalenderne, og har mest fokus på trening og skolearbeid. Hva er vel da bedre enn PT-timer og intensivkurs i tysk og matte med egen privatlærer? En og annen olabukse og boblejakke vil han nok også bli gad for.

Jeg har laget rebus til ham - én hver dag. Kalendergavene vil han finne på ulike steder i Bogstadveien, på Sats og på Frogner. Jeg tror han vil bli kjempeglad.

Vinduene pusset jeg i går og gulvene er skinnende. Jeg gjør sånt selv. Kakebaksten setter jeg imidlertid bort. Man må prioritere, ellers blir man for sliten. Jeg har jo tross alt en nokså anstrengende jobb også, i tillegg til at uken er full av massører og manikyrister. Lunsj med venninner har jeg ikke hatt på flere uker, og den frisørtimen jeg bestilte til neste uke er den første jeg har hatt siden vi var i London sist. Eller var det Paris?

Nå kom jeg på at vi skal til Paris om bare to uker. Hvordan jeg skal få tid til det, er meg en gåte.

Etter at kalenderene var ferdige, hvilte jeg et kvarter. Det er alt jeg klarer. Det er liksom så unaturlig for meg å ikke gjøre noe. Vel. Det er jo ikke helt riktig å si at jeg ikke gjorde noe, for jeg leste et par kapittel i Hillary Clintons siste bok mens jeg lå der. Den dama er et forbilde.

***

Nå er klokken 15.31.

Sannheten er at frokosten ble inntatt foran Mac'en for ti minutter siden. Det var en Questbar med smak av brownies. Jeg sitter i joggebuksa, håret er vått etter dusjen og den eneste grunnen til at jeg ikke ligger slapt på sofaen og zapper med fjernkontrollen, er at jeg måtte sende ut et nyhetsvarsel til sjefene mine. Jeg har vakt, men heldigvis er den ikke så veldig travel.

Jeg sov til klokken ringte 9.45. Da jobbet jeg litt, også sovnet jeg igjen. Da jeg våknet var klokken 12.45 og bikkja lå på magen min. I sengen min, ja.

Tenåringen har enda ikke kommet ut av rommet sitt, og gubben har stengt seg inne på kontoret for å jobbe. Eller spille kabal. Eller betale regninger. Eller for å unngå støvsugingen han har lovet å bidra med de siste tre ukene.

- Vil du gå en tur i dag, skrek han plutselig fra kontoret.
- Jeg tror ikke det, nei! skrek jeg tilbake.
- Det tror ikke jeg heller, hørte jeg ham si.

Alle sier at forutsigbarhet er så bra, men når jeg er forutsigbar, får jeg bare kritikk.

Ha en velsignet adventstid.

fredag 28. november 2014

Eskorte-piken

Jeg: Hæ? Er det sant at det er folk som får penger for å være med på middager? Som pynt, liksom?

Kollega 1: Ja, tusenvis!

Jeg: Kan jeg også gjøre det, tror du?

Kollega 1: Du kunne helt sikkert livnært deg på det!

Jeg: Men jeg måtte hatt det glutenfritt!

Kollega 1: Søren, da er det kanskje bare et nisjemarked for deg.

Kollega 2: Ikke drikker du heller. Du er billig i drift.

Jeg: Hæ? Sa dere at jeg var billig?

Kollega 1 og 2: Nei, vi sa bare at i en sånn bransje hadde du vært en god deal.

I feminismens navn burde jeg ikke glist så bredt som jeg gjorde.



mandag 24. november 2014

Økologisk rotte

- Æææsj! Hva er dette? spurte 16-åringen kritisk og pekte på kyllingen med gaffelen.

- Økologisk kylling! svarte hans far (kokken) strengt. Han hadde tross alt både kjøpt inn og laget maten samtidig med å sette på en tørketrommel og å jobbe med kunder i nød. Den trådløse øreproppen hans er så og si festet til øret.

- Det er noe ekkelt på denne kyllingen! påsto vår sønn.
- Det er bare fjær, sa jeg og prøvde å avdramatisere dette øyeblikket av innsikt. Maten vi spiser har vært dyr. Det kan virke skremmende.

- Det er HÅR! sa sønnen.
- Det er økologisk kylling, den var i alle fall lykkelig før den ble drept, slo hans far fast.
- Er det ikke bedre å drepe de som ikke er så lykkelige? spurte gjeldsarvingen.

Og med det ble to stykk voksne svar skyldig et lite øyeblikk, så vi tydde til den universelle "hold kjeft og ikke tro du er smartere enn oss"-replikken:

- Spis opp maten din!

- Men maten har HÅR!

16-åringen sto fast på sitt. Etter en kort diskusjon om hva som var den faktiske forskjellen på hår og fjær, foreslo jeg at vi alle hadde blitt lurt og at vi egentlig spiste rotte.

Jeg bør vel gjøre oppmerksom på at det kun var meg som på det tidspunktet var ferdig med maten.

Jo mere vi er sammen, jo gladere vi blir

lørdag 22. november 2014

Mørke sjokoladeutsikter

Det spøker for kakaobønnene, visstnok. Både klimaendringer og sykdommer ser ut til å ta knekken på den lille bønna.



Jeg minner om at kakaobønner er en forutsetning for at man skal kunne lage sjokolade. Forsto du omfanget av dette nå? Ikke mer sjokolade? Ingen flere varme kopper med ekte kakao? Bare appelsiner og ingen Kvikkjunsj på skituren?

Hvis du ble deprimert og lei deg nå, ber jeg deg ta deg sammen. Du kan leve et godt liv uten å stappe trynet fullt av sjokolade i ulike former, og det er faktisk ikke deg det er mest synd på her.

Kakaobøndene har det verre. Belgierne har det verst.

Tenk på stakkars Belgia! Ikke bare er de fra før Europas - ja, kanskje verdens - kjedeligste land med verdens kanskje mest uhøflige befolkning, de baserer også store deler av økonomien og omdømmet sitt på belgisk sjokolade. Dårlig vær har de også. Sist sommer var visst på en torsdag.

Du går ikke langt i Belgia uten å måtte forholde deg til en sjokoladebutikk. Faktisk går du uansett aldri særlig langt i Belgia - landet er ikke så stort, og det er så grått og trist der at du helst holder deg hjemme i ditt eget land.

Det eneste lyspunktet Belgia har, er sjokolade, og nå går det altså mot slutten.

Belgierne må forberede seg på at det eneste de nå kan skryte av er en inkontinent guttunge.


torsdag 20. november 2014

Alle veier fører til Ski

Det er mye rart mellom himmel og jord. Kanskje særlig mye rart er det på jorden. I dag forsvant for eksempel en vei. Når jeg tenker meg om, forsvant faktisk to veier. Det var skikkelig skummelt.

*

Jeg skulle kjøre fra Oslo sentrum til Ski. Første utfordring var å finne det andre hullet til Operatunnelen. Jeg visste nemlig bare om det hullet som fører vestover, og jeg skulle østover. Etter å ha konsultert Google og fire kartkyndige, fant jeg hullet, men det var da de virkelige problemene begynte.

"Du må kjøre E6," sa både Google og de kartkyndige. "Du følger bare E6-skiltene til Gøteborg, det er superenkelt. Hold bare til høyre en stund og så til venstre."

*

For en som bare kan høyre, sier det seg selv at en slik instruksjon kan forvirre. Jeg skylder på en liten hjerneskade når det gjelder høyre-/venstre-utfordringen: Logisk sett er det jo helt umulig å ta feil av de to retningene når du kan den ene og det bare er to muligheter. Jeg mener, du har to armer og den ene er høyre ... da MÅ jo den andre være venstre, ikke sant? Men når jeg skal forholde meg til noe som er på venstre side, blir jeg helt blank i hodet. Jeg er rett og slett venstreblind.

*

Men mine venstrebegrensninger er ikke hele forklaringen på det som skjedde. For plutselig forsvant hele E6! Jeg sverger! Det var ikke mulig for meg å kjøre andre veier enn E18.

Det var i og for seg ikke et veldig stort problem, for visstnok fører alle veier til Ski - i alle fall både E6 og E18 - men jeg ville jo helst holde meg til planen.

Hele veien så jeg skilt som lovet at dette var veien til E6 - du vet de grønne skiltene med stiplet linje rundt - men plutselig (og mens jeg fremdeles kjørte på E18) sto det at jeg måtte vrenge bilen over to felt og kaste meg inn på Riksvei 154 hvis jeg ville til Ski.

Og det ville jeg fremdeles.

Jeg er en ganske stabil person. Det vil jeg at du skal huske.

"Hvis du følger denne veien, kommer du til E6" betyr dette


Etter det, gikk det hele utrolig bra. Jeg fulgte skiltene og blåste en lang marsj i at veien uten forvarsel byttet navn fra 154 til 152. Det er et fritt land. Jeg kan når som helst bytte navn til Oda eller Dorothea eller Konstantine Lava Indine Alba Nikoline Vendelin hvis jeg vil bruke mye blekk når jeg signerer noe. Så at en vei bare endrer det siste sifferet, ser jeg ikke på som en stor greie.

*

Ski sentrum - som etter hva jeg kunne se stort sett besto av rundkjøringer - var helt grei å forholde seg til. Jeg skulle til Ski sykehus, og skiltene med det røde korset var lette å se.

Men så skulle jeg hjem igjen.

Er det et krav at man skal rekonstruere en vei baklengs bare fordi man har kjørt den én gang? Jeg ville sagt nei. Jeg krever at en del av mine skattepenger går til å skilte bedre. Det vil lønne seg også, for man sliter en del asfalt når man kjører rundt og rundt i rundkjøringer mens man tenker over hva man skal gjøre og hvor man skal gjøre av seg.

Nå slapp jeg å bli bilsyk i Skis mange rundkjøringer i dag, for som ved et under valgte jeg riktig i alle de rundt 187 rundkjøringene Ski har bygget.

Jeg kjørte med andre ord nøyaktig slik jeg kjørte da jeg skulle til Ski, og logisk sett skulle jeg da ha kjørt E18 fra Ski.

*

Det skjedde ikke. FOR E18 HADDE FORSVUNNET! Den var bare ikke der!

E6 hadde imidlertid (og takk og pris for det!) gjenoppstått fra intet, og fikk meg trygt tilbake til utgangspunktet.

*

Moralen i denne historien er at du ikke kan stole på verken kart eller de som tror de kan dem når veiene forsvinner. Det er jo tross alt slik at kartene må tilpasse seg terrenget, og det er jo ikke lett når terrenget forsvinner. Det skjønner jo alle.

Det er også et poeng å holde seg til høyre, for når man ikke holder seg til høyre - men ligger et helt annet sted, som kan være venstre (hva vet jeg) - er det rett og slett ganske trafikkfarlig å ta av veien. Særlig hvis du ligger to felt unna avkjøringen.

Med det samme jeg er i gang, vil jeg dessuten be om unnskyldning til lastebilen jeg sneiet og til sjåføren i bilen som plutselig sto bak meg da jeg rygget ut av parkeringsplassen. Han var ikke der da jeg begynte å rygge og heller ikke da jeg sjekket speilene underveis.

Men når veier kan forsvinne og gjenoppstå, ser jeg ikke bort fra at folk kan gjøre det samme. Når jeg tenker meg om trekker jeg tilbake unnskyldningen til gubben bak bilen min. Han hadde både ben og armer i behold og kunne lett ha flyttet seg.

fredag 14. november 2014

Den store fluekrigen

Vi har husdyr. På hytta. Og jeg tenker ikke på bikkja. Han - altså bikkja - har fått konkurranse fra en utspekulert fluekoloni som enten ønsker å bli veldig godt kjent med oss, eller som vil gjøre oss sprø.

De holdt på å lykkes med det siste.

Fluekolonien er en robust høyfjellsart som har utviklet en intelligens et par hakk over bikkja (uten at det sier så mye). De bor sannsynligvis på en av hemsene, og sender ut én og én liten jævel. Noen ganger er de to og en sjelden gang tre. Da flyr de i formasjon.

Det er en del meter under taket, så de har annektert luftrommet over hodene våre, og vi har så langt vært maktesløse når de har beveget seg høyere enn en gardintrapp + en mann + en elektrisk fluesmekker av typen tennisracket (noen har vært så kreative at de har kalt modellen Max Smekker).

*

Flueproblemet er ikke stort, men det fikk en dramatisk dimensjon etter at min mann oppdaget at han hadde sovet en hel natt med en flue i sengen. ("Jeg merket at det var noe som kravlet, men jeg tenkte liksom ikke på det," sa han tappert etter at sjokket hadde gitt seg og han hadde blitt tørr igjen etter å ha flyktet naken ut i snøen.) Min mann er en tøff type som ikke lar seg opprøre over så mye så lenge han ikke kjører bil, men han har en grense. Grensen går rett før fluer, visstnok.

*

Da vi var på fjellet for to uker siden, fikk han nok. Han sto mer i gardintrappen enn han satt i sofaen, og han brukte i snitt en time per flue.

Denne helgen skulle bli annerledes. Han har brukt over 3.000 kroner på ulikt utstyr egnet for seriemord på vesen som flyr og har mer enn to ben.


Men da vi kom inn på hytta og etter beste evne lokket frem fluer med godlyd, bringebærsyltetøy og det siste i avanserte maskiner fra Rentokil, kom det ingen.

- De visste at de kom til å tape krigen. Forbannade feiginger! sa min mann konspiratorisk.

- Kanskje vi skal legge oss tidlig i kveld, kjære? spurte jeg forførerisk.

Han ble så glad at jeg nesten fikk dårlig samvittighet.

Jeg har nemlig fremdeles et håp om at de har søkt tilflukt under dynen hans.

søndag 9. november 2014

Rockekongen

Innimellom bryter man løfter. Sånn er det bare. Vi er mennesker, ikke guder. Vi feiler. Noen ganger gjør vi det med overlegg, andre ganger bare skjer det - og noen ganger kan vi ikke helt forklare hvorfor ting skjer selv om vi er hovedpersonen i hendelsen.

Dette er et eksempel på en overlagt løgn. Forklaringen: Det var for bra til å holdes hemmelig. Bakgrunn: Min mann prøver å lære å bruke rockering fordi han mener det kan bidra til å løse opp i stive hofter. Jeg er enig. Det er i alle fall bedre enn at han går og vrikker på rumpa i full offentlighet.

Se her:

Pust inn ... og ut ...

Førsteposisjon


Andreposisjon

Vi tester den litt

og spør om det ser bra ut

Full konsentrasjon nå

Nesten klar

Der!

Å, faaaaaen!

Lett som bare det!

Nei, nei, nei!


Puh! Klarte å rette den opp.

Shit, shit, shit!


Dette går ikke lenger!

Du LOVET å ikke ta bilder!
Jepp. Unnskyld. Jeg kommer kanskje ikke til å gjøre det igjen.

fredag 7. november 2014

Dronepiloten

Jeg sto inne i garderoben min og pakket ut av bagen min da jeg hørte snakkelyder.

- Er det meg du snakker til? spurte jeg
- Kom! var svaret.

Jeg visste at det ikke var fare for død eller alvorlig sykdom, så jeg gjorde meg ferdig med utpakkingen.

- Kooooom! ropte min mann.
- MÅÅÅÅ jeg? skrek jeg tilbake.

- Jaaaaa! Du må se på dronen min!
- Hold grisepratet ditt for deg selv, jeg er opptatt! skrek jeg tilbake.

Men jeg kunne jo ikke bli stående i garderoben hele kvelden, særlig ikke ettersom jeg akkurat hadde kommet hjem fra jobbreise. Når man kommer hjem fra jobbreise bør man sørge for kvalitetstid med familien og helst ha med gaver, men jeg hadde ikke med en sjokolade engang.

*

Det med reising og manglende gaver er helt bevisst. Da jeg var barn, hadde min far nesten 250 reisedøgn i året, og hver gang han returnerte var det et gavedryss uten like. Etterhvert gledet vi oss mer til gavene enn til at han kom hjem, og da det gikk opp for mine foreldre, ble gavekranen skrudd igjen.

Jeg vil ikke ta fra familien gleden over at jeg kommer hjem til dem. Det ville vært på kanten til slemt.

*

Jeg gikk ut i stuen.

- Se! oppfordret han og holdt noe som liknet på et kontrollpanel i hendene. Det var et kontrollpanel. I alle fall hadde det vært det i hendene på noen som kunne kontrollere panelet.

Dronen lettet fra bordet .... tok rennafart og krasjet rett i vinduet.

Jeg antok at det var et fluktforsøk.

- Ta. Den. Greia. Med. Ut. Med. En. Gang! sa jeg og tenkte på hva som hadde skjedd med kunsten på veggene hvis den lille myggen hadde krasjet med bildene i stedet for vinduet.

Greia ble tatt med ut.

Og så kom både greia og mannen hjem. Omtrent like knuste.

Mannen hadde heldigvis bare knust stolthet, men dronen hadde blitt overkjørt, stakkars. To ganger til og med.

Det eneste som er forskjellen på gutter og menn er prisen på leketøyet deres.

En forhenværende drone

torsdag 6. november 2014

Gate 11

Jeg er på Gardermoen. Med litt for store støvletter.

Jeg skal ikke klage på støvlettene, de er veldig fine og de er mine. Det er slett ikke alle i verden som har egne støvletter som er så fine.



Den gangen jeg kjøpte støvlettene, kom jeg dessverre til å lyve litt, og det er kanskje derfor de hevner seg ved å være litt for store, for jeg sverger på at de passet da jeg var og shoppet.

Løgnen kom som en følge av ... nei, blås. Jeg kan ikke forsvare det:

Min mann: Har du kjøpt sko?
Jeg: Nei.
Han: Hva har du i den posen, da?
Jeg: Støvletter! Jeg må jo ha støvletter nå som det blir vinter!
Han: Det er august ...
Jeg: Du må da skjønne at det blir utplukket!
Han: Greit! Hvor mye kostet de?
Jeg: 2.500 kroner.
Han. Hva?! Det var kjempdyrt!
Jeg: Nei, tenk, det er det ikke!

Problemet var at de kostet mer enn tre ganger så mye, og det angrer jeg veldig på. Ikke at jeg kjøpte dem, men at jeg løy. For sannheten kommer ALLTID frem. Det er like godt å snakke sant først som sist. Det er faktisk bedre.

Gaten min var nummer 11. Allerede i sikkerhetskontrollen vurderte jeg muligheten for å få rullestol på grunnlag av uegnet fottøy, men jeg var ikke tøff nok. Det hadde sannsynligvis krevet nok en løgn, og sånt prøver jeg å slutte med.

Man skulle jo tro at gate nummer 11 var nokså nær sikkehetskontrollen, men på Gardermoen deles gatene mellom innenriks og utenriks, og fra ca 30 og nedover til 1 benyttes av dem som skal reise rundt i Norge. Jeg måtte med andre ord starte på 30-tallet og bevege meg til ca 10.

Allerede i starten av ekspedisjonen forsto jeg at jeg hadde gjort en tabbe. Jeg hadde ikke tatt trillevogn til min tunge veske og enda tyngre bag. Jeg ble kortere og kortere for hver gate. Da jeg var ved 25 hadde jeg krympet fem-seks centimeter. Knekken i knærne kom i tillegg.

Endelig var det et rullebånd. Men der så jeg en vogn! Omtrent 15 meter fra der båndet startet, sto det en trillevogn.

Og da opplevde jeg dagens dilemma: Skulle jeg droppe rullebåndet og i stedet hente vognen, eller skulle jeg gå på båndet og tro at vognen ikke lettet såpass mye av byrden at den ekstra turen gjorde det verdt det?

Mens jeg sto der og ventet kom det en mann bak meg. Han dyttet meg hardt i ryggen og lurte på om jeg hadde sovnet.

Og merkelig nok ... da jeg var ferdig med å fortelle ham at jeg var lys våken, hadde jeg ikke det miste vondt i bena.

mandag 3. november 2014

Markedsføringseffekt

- Har denne formen for markedsføring noen effekt, tror du? spurte jeg mannen som jeg mistenkte at akkurat hadde puttet en lapp under viskeren på bilen min.

Fagerborg sykkelverksted er 20 år og gir 20 prosent rabatt.
Jeg velger å vente 30 år til med å bruke dem. Minst.

- Vet ikke! sa han surt.

- Men jeg vet! sa jeg. Veldig blidt.

*

Jeg har hatt et utbrudd i garasjen tidligere, og det vil jeg helst ikke ha igjen. En stakkars polakk fikk flere års frustrasjon rett i fleisen etter at han hadde vært en smule ubehøvlet, men i ettertid ser jeg at min reaksjon ikke helt sto i forhold til hans utsagn eller intellekt.

Slike hvite raseriutbrudd er godt der og da, men man angrer etterpå. I alle fall gjorde jeg det. Karma ser heller ikke blidt på sånt, og jeg sliter fremdeles med ettervirkninger av en ubalanse i Universet jeg sannsynligvis har skapt selv. Det kan også være at Universet ikke har noe med dette å gjøre, i så fall er det vel bare uflaks.

*

Jeg befant meg altså på akkurt samme sted som sist gang jeg mistet beherskelsen, men så langt var jeg rolig selv om jeg ikke kan fordra folk som søpler til bilen min eller som sniker seg inn i lukkede parkeringsanlegg for å reklamere for noe jeg ikke har bruk for.

Synes du jeg er sær? Vel. Du er ikke alene.

*

Mannen som akkurat hadde etterlatt seg et stykke papir på frontruten min uten at jeg fortjente det eller ba om det, virket ikke interessert i min kunnskap om markedsføring. Dumt av ham.

Jeg lar meg ikke affisere av slikt. Hvis jeg hadde holdt kjeft hver gang noen rundt meg signaliserte at de ikke var interessert i hva jeg sa, hadde jeg vært veldig mye stille. Og det er jeg ikke.

*

- Jeg vet hvordan denne formen for markedsføring virker, gjentok jeg. Like blid.

Han begynte å gå. Det gjorde jeg også. Jeg gikk etter ham.

- Vil du vite det? spurte jeg.

Han ga ikke uttrykk for entusiasme nå heller.

- Det virker ikke! sa jeg. - Jeg ville aldri brukt (og her måtte jeg rappe en lapp som lå på en annen bil for å se hva det var han reklamerte for) ... Fagerborg sykkelverksted! Aldri! Aldri, aldri, aldri!

Da snudde han seg.

- Har du sykkel, da? spurte han.

Jeg kunne selvsagt løyet og sagt ja.

lørdag 1. november 2014

Elg-hi

Kjøreforholdene var ikke gode. Det var regn, og temperaturen vekslet mellom 1 og 0 grader. Jeg ble litt mer bekymret da min mann sa "Det er vel ingen skolebarn ute på denne tiden av døgnet.".

"Men det kan være elg!" sa jeg og la vekt på å ikke virke stresset. Han har et velutviklet konkurranseinstinkt kombinert med dårlig innstilte antenner, så stress fra min side virker som en oppfordring til ekstremisme på ham.

Normalt ville en bekymret kone føre til det motsatte - altså beroligelse og en nedtrapping i tempoet - men her er det testosteronet som kjører. Både faktisk og billedlig: Det er hormoner bak rattet.

"Elgen har gått i dvale nå," sa han.

Herregud. Dvale, altså.

*

Jeg har en mann som tror at mennesker har to mager (én for mat og én for drikke) og som - til tross for et noe mangelfullt oppmøte i kirken - er helt sikker på at mannen har ett ribben mindre enn kvinner. Hans kunnskap om faunaen burde derfor ikke overraske meg.

Med et fast tykk på gassen og et humør preget av den siste lusekjøreren vi hadde psyket ut, tenkte jeg imidlertid at jeg burde drive forsiktig rettledning. Her skulle det ikke provoseres.

Men det ligger jo ikke helt i min natur.

*

"Tror du elger går i DVALE?!?!? Er du helt dum i hodet, eller?" sa jeg.

"Selvsagt! De er jo ikke her, hvor tror DU elgene vanker, da?"

Logikken hans var så mangelfull at jeg ikke visste hvordan jeg skulle knuse ham.

Jeg bestemte meg for en annen inngang på temaet: "Kjør forsiktig. Hvis vi krasjer med en elg, er det veldig dumt.".

"Da blir det elgkarbonader på oss!" jublet den matglade.

"Nei, det blir ny bil og nytt ansikt!" sa jeg.

Jeg valgte å ikke bli for dramatisk. Normalt ville jeg utbrodert med en del blod og gørr. Jeg har et rikt indre liv og er ikke redd for å dele.

"Ny bil og nytt ansikt? Da får du jo akkurat det du ønsker deg aller mest," sa han som har nektet meg plastisk operasjon i årevis. Jeg har veldig store ører, la oss bare la det være med det.

"Tilbake til elgen," sa jeg "Tror du virkelig at den ligger i hi, eller noe?"

Det trodde han. Han mente til og med at han hadde hørt om elg-hi ganske ofte, og han la ut om hvor selvsagt det var at elgen med sine lange, tynne ben ikke kom til å orke å tråkke rundt i høy snø - for ikke å snakke om hvor vanskelig det var å finne mat for skogens konge om vinteren.

Det var for sent til å krangle, og han er for sta til å lære noe nytt. Jeg fikk bare en veldig lyst til å finne mitt eget Birgitte-hi.

Ses til våren.

Mitt nye hjem