Det store eksperimentet

De siste ukene har jeg foretatt et lite eksperiment. Jeg har ikke sagt det til noen, så du er den første som får vite det. Følg med.

Inspirert av drøssevis av oppmuntrende sitater som er delt på diverse sosiale medier og sidevis av ulest (men omtalt) litteratur som oppfordrer folk, og kanskje spesielt kvinner, til å elske/akseptere både kropp og personlighet, bestemte jeg meg for å legge mer vekt på det positive rundt meg enn det negative. Jeg innså at jeg ikke hadde vært flink nok til det tidligere.

*

Hver dag har jeg oppsummert hendelser og eventuelle komplimenter, og mentalt druknet de negative i do mens jeg har samlet på de positive i en imaginær minnebok med pene border og friske farger.

Det har ikke vært lett å fylle minneboken, det skal sies. For hver dag som gikk, ble det faktisk færre og færre positive oppføringer, og toalettet hadde vært tett for en uke siden hvis jeg hadde dumpet all negativiteten på ordentlig.

Årsaken til dette misforholdet kan være så mangt, men det er helt klart at mine nylige forsøk på å se yngre ut ved hjelp av kjemi slett ikke har hatt den samme oppløftende effekten på mine nære omgivelser som det har hatt på deler av ansiktet mitt.

Min mann vil nesten ikke snakke med meg, og han ser bare på meg hvis jeg kommer overraskende på ham - du kan trygt si at han ikke har glemt selvforsvaret han lærte i karateklubben, for å si det sånn. Guarden er allerede halvveis oppe før han skjønner at det er hans kone som helt uten å prøve får reptilhjernen hans til å rope "løp hvis du kan!".

*

I dag bestemte jeg meg for å avslutte eksperimentet. Det er bare deprimerende. Jeg er visst ikke skapt for å gå på propagandaen om at hvis du bare elsker deg selv, så går alt bra. For det gjør jo ikke det! Du kan elske deg selv til gåsehuden står og gledestårene renner, men du kan likevel bli påkjørt av en buss. Særlig hvis du hele tiden går i den kjærlighetståka.

Den direkte grunnen til at jeg nå går tilbake til mitt normale, angstbiterske jeg, er en underlivsundersøkelse jeg måtte gjennomgå i dag.

Underlivsundersøkelser er i seg selv en prøvelse. Bare stillingen man er nødt til å ligge i, er til å gremmes av. Alle slags spørsmål melder seg for en som ikke elsker seg selv nok til å gi faen: "Burde jeg barbert meg nedentil?" eventuelt "Burde jeg barbert meg mer/mindre?".

Du vil verken at legen skal tenke at du har pyntet deg for ham eller at han skal få mareritt fordi det han ser minner ham om skogen Rødhette gikk seg bort i. Du vil bare ha det overstått. Og du vi ikke ha kommentarer.

Jeg fikk det.

"Du tømmer deg godt," sa legen og undersøkte urinblæra mens han var der inne.

"Det er det peneste noen har sagt til meg i hele dag," sa jeg. Klokken var bare halv ti, og sånn sett var det jo flere muligheter til å fylle minneboken, men tenk - det fikk jeg ikke.