Morfin og øyeskygge

- Jeg har begynt med noe de fleste kvinner er ferdig med når de er 14, sa jeg til en kollega.
- Du har begynt med øyeskygge, sa han.

Jeg fikk en snikende mistanke om at jeg var oversminket.

- Jeg har kjøpt meg øyeskygge for første gang i mitt liv, sa jeg til en annen kollega.
- Få se! sa hun og jeg tok av meg brillene.

Hun mente at jeg kanskje burde la være å legge skyggen så høyt opp mot øyenbrynet, og jeg visste at hun hadde rett, for bare noen timer før hadde jeg stått på badet og sett at det ene øyet var mer sminket enn det andre.

Så da fikset jeg det med å legge litt mer på det andre. Og jammen hadde ikke balansen forskjøvet seg, og da tok jeg litt mer på det første.

Jeg klarte ikke bestemme meg for om det var en inflasjon eller en ulykke jeg var vitne til mens andelen øyeskygge økte og andelen blek hud sank.

*

Etter at min eiegode kollega på en hensynsfull måte hadde fortalt meg at jeg var gått bananas i sminkepungen, så jeg meg i speilet.

Det ingen hadde nevnt, var at jeg hadde skygge under øyet også. For når man har litt for mye sminke på sminkekosten, hender det visst at det drysser litt. I mitt ansikt hadde de små fargepartiklene truffet under øyet, og nå så det ut som sorte ringer.

Eller solide blåveiser.

*

Jeg tok med meg treningsbagen og tenkte at en dusj etter trening sikkert løste problemet. Men så langt kom jeg ikke, for etter ti minutters oppvarming fikk jeg så vondt i ryggen at jeg sjanglet ut i garderoben. Der er det en liten stund jeg ikke kan gjøre rede for, men da jeg prøvde å reise meg opp fra gulvet, hadde jeg både vondt i hodet og ryggen.

Tips: Skal du besvime, så ikke gjør det på et flislagt gulv.

*

Da begynte tårene å renne - jeg understreker at jeg ikke gråt, det var nok bare svetting. Ut av øynene. Eh, blås. Jeg grein som en unge.

Gode kolleger tok ansvar og fikk min mann til å hente meg. Han kjørte meg til Volvat.

I tre timer lå jeg på alle fire og ulte mens en sykepleier med jevne mellomrom trakk ned treningsbuksen min for å sette en sprøyte i baken min.

Det må ha vært en studie i eleganse og klasse.

*

Etter tre timer var jeg så full av morfin at jeg bare lå og lallet. Jeg husker at jeg lå og fortalte om alle de merkelige bildene hjernen min produserte. Når jeg av en eller annen grunn blir dopet ned, ser jeg bilder av ulike Disney-figurer, og jeg mente det var viktig å formidle at "Hey! Der var Askepott igjen, jo!"

- Vi tror du har et nyresteinsanfall, sa legen.

- Pinocchio! sa jeg.

- Nå har du fått 5 milligram morfin fire ganger, sa legen.

- Langbein, lo jeg.

- Hvis dette ikke virker, må vi sende deg på sykehuset, sa legen.

Ansiktet til Snøhvit ble til en hundebæsj, og jeg sa "Neiiiii! Ikke sykehus, a. Jeg vi'kke på sykehus! Jeg vil være hos deg! Vær så snill, jeg lover å ligge her helt stille til dere stenger. VÆR SÅ SNILL!!!".

*

Hva jeg i ettertid synes var verst med hele greia?

Det var ikke at jeg lå bevisstløs på et gulv med uklart hygienisk nivå.
Det var ikke at jeg medførte faktureringssvikt i min manns firma.
Det var ikke at jeg ble kjørt i rullestol forbi ventende pasienter mens jeg skrek "faen, faen, FAEN så vondt!".
Det var ikke at jeg tagg en lege om å få bli hos ham.
Det var ikke at jeg tagg en lege om mer dop.
Det var ikke at jeg hadde fødselveer uten å få ut en eneste unge.
Det var ikke at jeg ufrivillig moonet sykepleiere.
Og det var ikke at det kom så mye sprøyt ut av kjeften min (det er tross alt noe man blir vant til).

Det var at all griningen hadde gnidd all sminken min ut over hele øvre del av ansiktet, og fått meg til å se ut som vaskebjørnen i Pocahontas. Og altså ikke Pocahontas.

Det var nemlig den looken jeg gikk for da jeg kjøpte sminken.