- Ikke innafor!

Å være tenåringsforeldre er utfordrende. Ikke bare må du forholde seg til avkom med egen vilje, men du må også finne deg i at de kan debattere deg i senk. For min del gjelder det også at jeg må se opp på en unge jeg prøver å sette å plass. Det er noe feil med hele konseptet.

Tenåringsforeldre må bruke kløkt og visdom, og til dels grove trusler og rundhåndede bestikkelser i håp om å oppnå to ting: 

1) Ungen skal ta fornuftige valg. Med andre ord de du anbefaler.  

2) Ungen må lære hvordan verden er. Med andre ord at den ikke er rettferdig. 

*

Mange vil påstå at det beste du kan gi ungene dine er ubetinget kjærlighet, men jeg har erfart at de gjerne kan være litt usikre på det. Det holder dem på tå hev.

Tenåringsforeldre må ha tålmodighet, være rause (med seg selv - så spis is når du vil) og bruke en hver anledning til å le på ungens bekostning.

Husk at 1. april er en kjempegod anledning til å gjøre det.

*

Klokken 00.10 ringte vi opp vår sønn, som ikke engang hadde giddet å spørre om han kunne være ute til klokken 1 - som er det absolutt seneste han får være ute i helgene. I morgen er det arbeidsdag for meg, så da det kom inn en sms med "Jeg kommer hjem kokken ett, skal til Isabella." ble jeg lettere irritert.

Som den kloke mor jeg er, skrev jeg tilbake at jeg håpet at han kunne komme hjem tidligere ettersom jeg ikke kom til å sove før han var trygt hjemme. Deretter begynte jeg å planlegge en hevn.

*

Den unge gjeldsarvingen tok telefonen og sa "Jeg kommer ikke hjem før ett, altså!"

- Kan du ikke komme hjem litt før, sa hans far. - Vi drar på hytta i kveld.

- Hæ??!! Nå??!! Kan vi ikke vente til i morgen? sa vår sønn med stigende desperasjon i stemmen.

- Nei, hvis vi drar i morgen mister vi nesten en hel dag, sa hans far som nå hadde blitt litt utålmodig.

Det fikk vår yngste til å bli kampklar. Det er noe rart i forholdet mellom far og sønn. Jeg antar det er testosteroner.

- Jeg kommer uansett ikke hjem før ett!

- Da må du pakke fort, for mamma og jeg er ferdig pakket, sa min mann.

Jeg hørte alt, for telefonen har høytalerfunksjon. Etter hvert som vår sønn ble mer og mer desperat ved tanken på å tilbringe flere dager på fjellet enn det som var avtalt, hørte jeg også at vennene hans begynte å forstå hva som foregikk.

- Jeg vil ikke på hytta i kveld! sa han og fikk åpenbart støtte fra sine 25-30 nærmeste venner.

Mine tanker gikk til Isabellas foreldre, og parketten i stua deres.

- Kom. Hjem. Nå! sa hans far.

- Nei!

- Ok. Hvilken dag er det i morgen tidlig, spurte min mann. Hans far.

- Æh. Onsdag? svarte jyplingen som lot det skinne gjennom at gamlingen var på god vei inn i alzheimer-tåka.

- Hvilken dato? fortsatte hans far.

- 1. 

- Og hvilken måned?

- April. ... Faen! 

*

Vi hørte et unisont brøl fra vennene hans som kjente igjen en aprilspøk når de fikk den inn med teskje.

- Faen, pappa, det der er IKKE innafor, assa! IKKE innafor.

Han fikk svar i form av en mor og en far som lå tvekroket på sofaen og lo av hvor lettlurt han var.

- Nå legger jeg på. Og jeg kommer ikke hjem før to! var det siste vi hørte.

Jeg kommer til å være veldig trøtt på jobben i morgen. Og antakelig veldig lett å lure.