Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

lørdag 27. januar 2018

Motivator med utestemme

- Sånn, ja! ropte mannen som gikk bak meg.

Jeg kjente et blaff av stolthet før jeg lurte på hva han mente. Det var bare oss to som gikk på fortauet, så det måtte være meg han mente å oppmuntre.

To-tre sekunder etter, skled jeg så vidt det var, men jeg hentet meg pent inn igjen.

- Sånn, ja! ropte han igjen. Jeg lurte på om jeg hadde et tilfelle av mental lidelse bak meg. Kanskje han hadde en form for tourettes? Jeg har hørt om folk som ikke klarer å la være å banne, kremte eller blunke, så hvorfor ikke en tvangsmessig oppmuntring til kjente og ukjente, tenkte jeg.

- Sånn, ja! Sånn, ja! kom det blidt bak meg. Fikk jeg ros for å gå, nå eller? Jeg har gjort det en stund. Jeg har i alle fall bevis på at jeg kunne stå støtt på ettårsdagen min, så jeg tipper at jeg har gått mer eller mindre støtt i snart 49 år.

Jeg har muligens hatt komplekser for
 knærne mine helt siden jeg var 11 måneder

- Sååååånn, ja, sa fyren i en mild og (når jeg tenkte meg om) og litt flørtende tone.

Ikke faen om jeg skulle snu meg nå. Det er jo like ille som å snu seg hvis noen plystrer etter deg på gaten. "Ha, ha! Du er innbilsk, ass", pleide guttene å si til de jentene som instinktivt prøvde å finne ut hvor den som regel umusikalske lyden kom fra. Og jentene - som aldeles ikke var innbilske, men heller fulle av komplekser - krympet seg alltid litt i stedet for å konfrontere den kvisete guttevalpen.

*

Menn som plystrer etter damer er veldig sjelden noe å samle på. På skalaen fra idiot til drømmemann, ligger det å plystre etter damer ikke så veldig langt fra å sende bilder av forplantningsorgan. Så teit er det, faktisk.

Men jeg ble ikke plystret etter. Jeg hadde en fyr bak meg som tvangsmessig motiverte meg. Jeg visste bare ikke hvorfor jeg ble gjenstand for denne intense rosen.

- SÅNN, JA! skrek han. - SÅÅÅÅÅNN, JAAAA!

*

Der gikk han over grensen. Én ting er å elske jobbe din, men hvis du jobber som coach eller personlig trener, får du holde motivasjonstalene dine innenfor arbeidstiden - og ikke under noen omstendighet skal du vise omverdenen at du er så glad i jobben din at du får orgasme av å utføre den. Det finnes heldigvis regler for anstendighet.

Jeg var full av rettferdig harme da jeg snudde meg. Jeg var moralens vokter. Jeg var selve personifiseringen av sosial kontroll. Jeg var en moden kvinne full av selvtillit, og jeg var ikke redd for å vise det.

- Er det meg du snakker til? spurte jeg. Stemmen min var skarp, og jeg håpet at han fikk flashback til en fæl norsklærer han helt sikkert har hatt.

En liten hund hoppet opp og prøvde å bite meg i fingeren.

- Nei, Sonja! Ikke hoppe på damen! Fy, Sonja! sa fyren til den skittenhvite ulldotten som nå bjeffet begeistret.

- Har du hund? Det virker som Sonja liker lukten, sa Sonjas matfar.

Det var selvsagt litt pinlig at jeg trodde jeg hadde blitt utsatt for cat calling når det viste seg å være dog calling. Men angrep er beste forsvar, så jeg skulle til å fortelle ham at jeg hadde tatt ropingen hans personlig, og at man må velge hundenavn med omhu, for det er jo nødvendig å bruke utestemmen litt oftere når man har hund. Sonja er med andre ord ikke et velegnet navn, tenkte jeg altså å si.

Men så kom jeg på at bikkja vår heter Whiskey.

- Whiiiiiskeeeeyyyyyyy! roper jeg hver morgen.
Ikke rart naboene ser litt rart på meg.

søndag 14. januar 2018

Helt ville naturkrefter

Omstendighetene gjorde at jeg var den eneste som kunne lufte bikkja sånn omtrent klokken 14 i dag. Hvis jeg hadde fått lov å legge ut bilde av min mann på internett, hadde jeg sluppet å skrive "omstendighetene" og hvis jeg hadde fått lov til å legge ut film - eller i det minste lyd - hadde jeg sluppet å bruke et helt avsnitt på å få frem at han sov så det durte i tømmerveggene.

Bikkja sto i gangen, og jeg kunne se at han gjorde sitt ytterste for å holde seg. Den lille pelsdotten kunne eksplodert hvis jeg ikke hadde tatt ham med ut. Men foreløpig sto han bare og trippet. Han er godt oppdratt. I alle fall på enkelte områder. 

(Sannheten er at han er omtrent like jålete som meg. Der jeg i menneskeverdenen ville ment at det var en skjebne verre enn et helt liv i polyester og akryl å forholde seg til baderom uten nøytrale fliser og varmekabler, mener han at brøytekantene han tisser på bør være pent opparbeidet. Han spyr for øvrig kun på persiske tepper.)

- Jeg nekter å pisse der. Det er gul snø, jo!

- Vil ikke, vil ikke, vil ikke!

Det var stiv kuling og doble minusgrader. Jeg antok at det kunne bli livsfarlig, så jeg kledde meg deretter. I alle fall på hodet og føttene. Det har min mor brukt 48 år av livet sitt til å forsøke å lære meg. 

Birgitte Frisch fra Reinsjøfjell
Kenny McCormick fra South Park

Lue av skabbete ulv og hette foret med deler av en mentalt forstyrret rev. Hvis det er én anledning vi mennesker moralsk sett kan bruke pels, må det vel være når værforholdene er som nå. Jeg kikket ned på det desperate dyret og svelget hardt.

*

Hytte-skoskapet mitt er noe begrenset sammenliknet med garderoben hjemme, men jeg hadde to alternativer: Moon-boots eller polar-boots. Siden polare strøk nødvendigvis må være en bedre sammenlikning enn atmosfæriske, valgte jeg de hvite til tross for at månestøvlene nok var et bedre valg fargemessig sett. 

Min mor ville vært stolt av meg. Hvis hun ikke hadde hengt seg opp i at jeg hadde olabukse uten ull under. Jeg synes jeg hører henne: "Vil du ha blærekatarr?" Nei. Ingen vil det, mamma.

Etter litt kaving med votter og hundebånd trakk jeg pusten, ba en kort bønn og gikk ut. 

Bikkja stormløp i ti meter, løftet bakbenet og snudde - i håp om at turen i dette isødet var over. Men nei. Jeg hadde kledd meg for tur, og det skjer så pass sjelden at jeg var fast bestemt på å komme meg forbi bilen som sto på parkeringsplassen - cirka halvannen meter fra hytteveggen.

*

Vi tvang oss videre. Vinden ulte og sikten - i alle fall gjennom brillene mine - var veldig dårlig. Med jevne mellomrom stoppet dyret og spurte om dette virkelig var forsvarlig. "Selvsagt ikke!" ropte jeg tilbake, "men sammen skal vi klare dette også!". På grunn av brillene var det vanskelig for meg å se hvordan han tok beslutningen min, men han er en tapper liten sjel.

Etter en evighet og litt til fant vi i fellesskap ut at vi måtte snu. Det er usikkert hvem av oss som frøs mest, men jeg har åpenbart så mye empati at jeg frøs litt ekstra da jeg så de små labbene slite seg frem i de groteske værforholdene. Shit, så kaldt.

Bildet viser tydelig hvilke naturkrefter vi slet med

Da vi nærmet oss hytta, hørte vi noe som skremte oss begge. Den dype lyden som omga oss kunne omgjøre glødende kjærlighet til isende hat og bjørner til å bli i hiet sitt til langt ut i august. Jeg kunne se hvordan motstridende følelsene dro i den lille hundekroppen. Skulle han beskytte sin eier fra umiddelbar fare? Risikere sitt eget liv? Bli ute i kulda? Svaret var åpenbart nei på alle tre spørsmålene, for etter en liten skvett bare for å markere revir, pilte han mot døren.

Etter å ha befridd ørene mine fra to lag umoral (altså pels) gjenkjente jeg lyden. Jeg hører den flere ganger hver natt, og kroppen min reagerer instinktivt hver gang. Jeg slår ut med venstre arm og brøler "Snu deg, for faen!". Det gjorde jeg også nå, men det førte bare til at bikkja ble røsket en halvmeter tilbake. 

*

Duringen stanset da vi kom inn. Den ble erstattet av "Skal jeg massere deg i hodet? Vil du ha varmeflaske? Jeg kan klø deg på ryggen!" - noe som er min manns instinktive reaksjon hver gang han blir vekket.

"Hvor lenge har jeg sovet?" spurte han forvirret. Jeg kan ha antydet at det var timesvis siden han hadde hatt et våkent øyeblikk. "Hvor lenge har dere vært borte?" ville han vite.

Da jeg svarte valgte jeg å legge vekt på de fysiske og psykiske utfordringene fremfor å gi en presis tidsangivelse. Det må være innafor.

torsdag 11. januar 2018

Raske refleksjoner

Jeg hadde akkurat avsluttet en kjempeviktig samtale om mitt og Forsvarsdepartementets bidrag til fred i verden og lykke i landet. Jeg puttet telefonen ned i den dype kåpelommen og hadde så vidt fått hånden fri da jeg kjente at jeg begynte å skli. 

Masse snø, sykt glatt

Det lå snø oppå speilblank is, og jeg hadde støvletter med høye hæler. 

Bena forsvant ikke under meg. De spant mens overkroppen min stadig lå mer og mer parallelt med bakken.

Livet mitt gikk ikke i revy mens jeg falt. Så dramatisk var det ikke. Det var faktisk ikke dramatisk i det hele tatt. Det var bare veldig lite elegant.

Men selv om jeg ikke fikk se livet passere, rakk jeg å tenke ganske mye fra jeg gikk på to ben til jeg sto på alle fire.

*

Først: 
Dette klarer jeg.

Så: 
Ok, det kan bli utfordrende.

Og deretter: 
Hi, hi. Jeg håper noen filmer dette! (For hvis ingen legger det ut på Facebook, har det egentlig skjedd da?)

Hm. Jeg lurer på om senebetennelsen i leggen blir bedre eller verre av disse rykkvise bevegelsene? Det kan jo hende det blir bedre? Husket jeg å ta Voltaren i morges? Jo, da.

Pokker ta det trange skjørtet!

Ups. Skjørtet har glidelås langs hele baksiden. Hvis den ryker kommer dette til å se veldig teit ut.

Glidelåsen

Fuck. Var det lyden av en glidelås som ba om nåde? Nope. Det må ha vært hofteleddet.

Jeg skal ha fri i morgen! Hvorfor tenker jeg på det nå?

Ojojojojoj! Jeg kan flyyyyy!

Jeg kommer til å falle med ansiktet først. Ja, ja. Det er vel uansett på tide å få nye briller.

Å, herlig. Ansiktet er reddet. Hei! Hender! Ta dere for!

Lurt å ha på hansker.

Husket jeg å skru på strømmen på hytta? Det er sikkert grisekaldt der nå.

Note to self: Husk fraværsassistenten på mailen. 

Jeg skal ha fri i morgen! Juhu!

Hendene er klare til å bremse fallet. Check.

Føttene har kontakt med underlaget.

Nei. Føttene har ikke kontakt med underlaget.

Er det veldig barnslig å lage engler i snøen mens jeg likevel er her nede?

Knær! Vær obs. Dette blir et hardt møte med realitetene.

Shit, shit, shit! Nå skjer det. Lurer på om det vil gjøre vondt.

Klart det vil gjøre vondt! Spørsmålet er bare hvor vondt.

*

Men det gjorde ikke vondt, og det var ingen som så meg. Tror jeg. Brillene forskjøv seg, og derfor hadde jeg ikke full oversikt over omgivelsene. Det var i alle fall ingen som kom løpende for å spørre om jeg levde eller - i det minste - spurte om jeg trengt hjelp til å reise meg. Kjemisk fritt for offiserer og gentlemen, med andre ord. 

Jeg samlet kåpe og verdighet og fortsatte min ferd mot kontoret. Bak et tre så jeg en kollega komme i motsatt retning.

- Hei! sa jeg.

Det er mulig jeg skrek litt. Stemmen hadde også fått seg en smell, visstnok.

Han så skremt ut, og det virket ikke som han kjente meg igjen. Hvis han hadde gjort det, hadde han smilt avslappet og sett lykkelig ut. Jeg har som regel en slik effekt på folk. Tror jeg.

- Hei! gjentok jeg i samme toneleie.

Han begynte å småløpe.

- Pass deg! skrek jeg. Og nå mente jeg å skrike, for han var på vei ut på glattisen. Advarselen virket mot sin hensikt. Han løp fortere og så seg over skulderen.

Jeg er ikke den som presser gode råd på folk. Jeg gir råd, og hvis folk ikke tar det gir jeg faen. Man kan ikke ta alt personlig - i alle fall ikke i arbeidslivet. Min kollega fikk seile sin egen islagte sjø.

Med nesa i sky gikk jeg videre i snøføyka. For en fantastisk dag! Jeg overlevde, jeg brakk ikke noe og jeg hadde hatt nærkontakt med selveste naturen. Det har jeg ikke hatt siden jeg var jentunge.

- Hadde jeg ikke hatt så dårlig tid, skulle jeg bygget en sånn snømann, tenkte jeg og hilste fornøyd på en feit, hvit klump med en lang, rar nese. Klumpen hilste tilbake.

Det var da jeg så at det var meg. Det vil si - det var speilbildet mitt. Reflektert i en sotet vindusrute på en av regjeringens biler.