Raske refleksjoner

Jeg hadde akkurat avsluttet en kjempeviktig samtale om mitt og Forsvarsdepartementets bidrag til fred i verden og lykke i landet. Jeg puttet telefonen ned i den dype kåpelommen og hadde så vidt fått hånden fri da jeg kjente at jeg begynte å skli. 

Masse snø, sykt glatt

Det lå snø oppå speilblank is, og jeg hadde støvletter med høye hæler. 

Bena forsvant ikke under meg. De spant mens overkroppen min stadig lå mer og mer parallelt med bakken.

Livet mitt gikk ikke i revy mens jeg falt. Så dramatisk var det ikke. Det var faktisk ikke dramatisk i det hele tatt. Det var bare veldig lite elegant.

Men selv om jeg ikke fikk se livet passere, rakk jeg å tenke ganske mye fra jeg gikk på to ben til jeg sto på alle fire.

*

Først: 

Dette klarer jeg.

Så: 

Ok, det kan bli utfordrende.

Og deretter: 

Hi, hi. Jeg håper noen filmer dette! (For hvis ingen legger det ut på Facebook, har det egentlig skjedd da?)

Hm. Jeg lurer på om senebetennelsen i leggen blir bedre eller verre av disse rykkvise bevegelsene? Det kan jo hende det blir bedre? Husket jeg å ta Voltaren i morges? Jo, da.

Pokker ta det trange skjørtet!

Ups. Skjørtet har glidelås langs hele baksiden. Hvis den ryker kommer dette til å se veldig teit ut.

Glidelåsen

Fuck. Var det lyden av en glidelås som ba om nåde? Nope. Det må ha vært hofteleddet.

Jeg skal ha fri i morgen! Hvorfor tenker jeg på det nå?

Ojojojojoj! Jeg kan flyyyyy!

Jeg kommer til å falle med ansiktet først. Ja, ja. Det er vel uansett på tide å få nye briller.

Å, herlig. Ansiktet er reddet. Hei! Hender! Ta dere for!

Lurt å ha på hansker.

Husket jeg å skru på strømmen på hytta? Det er sikkert grisekaldt der nå.

Note to self: Husk fraværsassistenten på mailen. 

Jeg skal ha fri i morgen! Juhu!

Hendene er klare til å bremse fallet. Check.

Føttene har kontakt med underlaget.

Nei. Føttene har ikke kontakt med underlaget.

Er det veldig barnslig å lage engler i snøen mens jeg likevel er her nede?

Knær! Vær obs. Dette blir et hardt møte med realitetene.

Shit, shit, shit! Nå skjer det. Lurer på om det vil gjøre vondt.

Klart det vil gjøre vondt! Spørsmålet er bare hvor vondt.

*

Men det gjorde ikke vondt, og det var ingen som så meg. Tror jeg. Brillene forskjøv seg, og derfor hadde jeg ikke full oversikt over omgivelsene. Det var i alle fall ingen som kom løpende for å spørre om jeg levde eller - i det minste - spurte om jeg trengt hjelp til å reise meg. Kjemisk fritt for offiserer og gentlemen, med andre ord. 

Jeg samlet kåpe og verdighet og fortsatte min ferd mot kontoret. Bak et tre så jeg en kollega komme i motsatt retning.

- Hei! sa jeg.

Det er mulig jeg skrek litt. Stemmen hadde også fått seg en smell, visstnok.

Han så skremt ut, og det virket ikke som han kjente meg igjen. Hvis han hadde gjort det, hadde han smilt avslappet og sett lykkelig ut. Jeg har som regel en slik effekt på folk. Tror jeg.

- Hei! gjentok jeg i samme toneleie.

Han begynte å småløpe.

- Pass deg! skrek jeg. Og nå mente jeg å skrike, for han var på vei ut på glattisen. Advarselen virket mot sin hensikt. Han løp fortere og så seg over skulderen.

Jeg er ikke den som presser gode råd på folk. Jeg gir råd, og hvis folk ikke tar det gir jeg faen. Man kan ikke ta alt personlig - i alle fall ikke i arbeidslivet. Min kollega fikk seile sin egen islagte sjø.

Med nesa i sky gikk jeg videre i snøføyka. For en fantastisk dag! Jeg overlevde, jeg brakk ikke noe og jeg hadde hatt nærkontakt med selveste naturen. Det har jeg ikke hatt siden jeg var jentunge.

- Hadde jeg ikke hatt så dårlig tid, skulle jeg bygget en sånn snømann, tenkte jeg og hilste fornøyd på en feit, hvit klump med en lang, rar nese. Klumpen hilste tilbake.

Det var da jeg så at det var meg. Det vil si - det var speilbildet mitt. Reflektert i en sotet vindusrute på en av regjeringens biler.