Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

tirsdag 23. november 2010

Blomsterpike med sirup på

Jeg har møtt en blomsterpike i dag. Blomsterpiker er ikke hva de engang var, men kanskje de heller aldri har vært det. Gi meg heller den dansende blomstermannen Finn Schjøll eller hvem som helst andre med et halvt servicegen i kroppen. At Blomster-Finn setter dansende kuer med hemorroider i forlegenhet, gjør meg ingenting. Jeg heier på ham når som helst hvis alternativet er hormonelle blomsterpiker som har gjort langsomhet til en kunstform.

Dagens blomsterpike ignorerte meg fullstendig i to hele minutter (og det var etter at jeg tok opp iPhonen min for å ta tiden på henne) mens jeg sto halvannen meter bak henne og ropte ”hallooooooo” som en komplett idiot og gikk frem og tilbake i håp om å komme unna blindsonen hennes. Til slutt tok jeg en handlekurv og dyttet inn i ryggen hennes rett før jeg snudde meg og latet som jeg så på noen pene blomster. Da hun snudde seg, sa jeg høflig ”Jobber du her?” Hun så på meg som om jeg var dusten og fjernet øreproppene fra ørene sine. (Og gned seg bitte litt i ryggen, så vidt jeg så.)

Det tok henne ett minutt og tolv sekunder å fortelle meg at blomsten jeg pekte på kostet 249 og at potten kostet 199. Og selv om jeg var ganske sikker på at det var omvendt (jeg tok det på at det sto et skilt der: ”Blomsterpotter 249,-”) sa jeg at jeg fryktelig gjerne ville ha med meg hele stasen.

Hun var skrekkelig langsom da hun pakket inn blomsten i noe som så ut som det var bobleplast og spurte (etter at hun var ferdig) om jeg skulle gå langt. Av hensyn til blomsten, tror jeg ganske sikkert – vi var gjensidig skeptisk til hverandre på det tidspunktet. Eller, mulig det hadde skjedd før. Mulig det hadde noe med en handlevogn i bevegelse å gjøre. Da jeg sa at jeg bare skulle være ca fem minutter ute i 4,8 sekundmeter vind og minus 4,6 grader virket hun lettet over å slippe mer bry, og så begynte det jeg bare kommer til å tenke på som plastposehelvete.

Hun brukte to minutter og 3 sekunder (takk til iPhone som har rundetidfunksjon) på å finne en plastpose som passet. Selv bikkja mi kunne plukket ut riktig størrelse på første forsøk. Spesielt siden den første knapt nok hadde hatt plass til en flaske gjødning og et pent kort.

Da hun endelig fant en pose, tok det henne 15 laaaaange sekunder å få åpnet den. Hun skal ha takk for at hun ikke slikket på fingrene sine for å få bedre grep, det er høyt på listen over det ekleste jeg vet – spesielt når folk gjør det i grønnsaksdiskene. Og så tok det nye 35 sekunder å legge den riktig slik at hun kunne få blomsten og potten oppi. På det tidspunktet lurte hun åpenbart på hvorfor jeg var så opptatt av mobilen min.

Hun skal også ha ros for at hun tok rådet mitt om å sette blomsten opp i potten også sette begge i posen i stedet for å sette blomsten og potten ved siden av hverandre slik hun slet med i 41 sekunder.

At hun nektet å innse at potten var knust, trakk definitivt ned (om mulig) helhetsinntrykket og replikken ”Nei, den er ikke knust, den skal være sånn,” greide jeg heldigvis å le høyt av. Etter det forklarte jeg pedagogisk – jeg er jo både mamma og voksen – at det nok ikke var riktig, at det tvert i mot var feil og på toppen av det hele nokså teit sagt ettersom det var så lett å motbevise. De andre pottene var nemlig ikke knuste. Nokså surt sa hun at hun selvsagt kunne hente en annen, og jeg svarte høflig at hvis ikke hun gjorde det litt kjapt var hun tjukk i hodet. Jeg sa det ikke akkurat slik, men alle som sto rundt vil nok sverge på at det var slik det var ment. Hun brukte bare 18 sekunder på å hente en ny potte samt å bevise at den var like knust, hvilket den ikke var. Det er stor forskjell på å ha krakelert overflate og å ha en brist fra topp til bunn som i tillegg synes både innenfra og utenfra. Så! Det sa jeg også, forresten.

Også var det endelig tid for å betale. I et ondt øyeblikk vurderte jeg å si at jeg ikke ville ha den likevel eller å betale med 50-øringer. Men siden jeg ikke går rundt med så mange mynter – ikke mynter i det hele tatt, faktisk - ble det kort. Plastkort. Ikke kort tid. For nå var tiden inne for å lære kassen.

Hun lærte aldri kassen. I alle fall ikke mens jeg sto der. Det tok henne tre minutter og 58 sekunder å ikke lære kassen, men på den tiden hadde hun greid å trykke ”gavekort” i stedet for ”kort” to ganger og en svært hjelpsom kollega som ikke snakket norske og ikke forsto engelsk reddet henne ut av krisene. Jeg så ironien i at hun ikke forsto begrepet ”kort”.

Gudskjelov husket jeg koden. Og blomsten er trygt plassert på min manns nye kontor, med hilsen hans svigerforeldre. Så får vi se om den overlever uken eller om jeg må ta turen tilbake for å klage. I så fall kan det hende jeg sender en mail. Eller min litt mer tålmodige og veloppdragne mann.