"You look like Julia Roberts"

Gaten var nummer 19 F - den gaten som har egen hatgruppe på Facebook fordi det er så langt å gå at man må beregne en halvtime mer - men jeg hadde god tid.

Jeg ruslet bort til trillevognene og testet ut en fem-seks vogner for å finne en som gikk rett. Det er så utrolig irriterende når vognen har ett hjul som går litt tregt. Skeive trillevogner er et alvorlig i-landsproblem.

*

Da jeg endelig hadde funnet en vogn som tilfredsstilte mine krav til kvalitet, trillet jeg rolig mot Gardermoens yttergrense: Gate 19.

Jeg var i flytsonen. Jeg var rolig, vennlig og oste av balanse og Obsession fra Calvin Klein. Alle rundt meg var pene og velkledde, og alle brukte innestemmen hvis de absolutt måtte snakke. Jeg øynet håp for planeten og menneskeheten tross klimautfordringer og allmenn jævelskap. "Sammen klarer vi alt!" tenkte jeg og følte samholdet og fellesskapet som en lett omfavnelse der jeg gikk.

Et sekund før jeg ble tørst, åpenbarte det seg en kiosk som ikke bare solgte Farris, men også små tuber med tannkrem, bøker og frukt - i tillegg til sjokolade (og mye annet). Men hvorfor skulle jeg kjøpe sjokolade? Jeg var jo allerede litt lykkelig, og det ble helt feil å støtte sukkermafiaen som daglig skaper avhengighet som går en narkomans higen etter et skudd heroin rett i årene en høy gang.

Jeg var i sannhet en sunn sjel i et sunt legeme.

*

Hallingdølen som sto bak disken snakket engelsk til meg (hun hadde akkurat ekspedert kunden før meg på klingende og innfødt hallingdøl), men for ikke å gjøre henne forlegen, konverserte jeg høflig på dronning-engelsk. Jeg følte at "Døh! Jeg er norsk, ass!" ikke passet i situasjonen.

Du kan godt si at jeg følte at Universet fulgte med på hva jeg gjorde, og jeg ville for alt i verden - for ikke å si universet - gjøre noe som forstyrret den perfekte balansen jeg opplevde rundt meg.

Snart fløt jeg videre med strømmen - mot målet som merkingen på gulvet fortalte at var ti minutter unna.

*

En mann på min alder kom smilende mot meg, og jeg smilte naturligvis tilbake.

"You look like Julia Roberts. When she's not smiling," sa han vennlig.

Hva i svarte? Hva i svarteste helvete?

Jeg smilte jo! Hvordan kan jeg likne på noen som ikke smiler når jeg smiler?

Jo, da. Det er Julia Roberts. Se flere usminkede kjendiser på
http://www.celebritywithoutmakeup.net/ 

Fyren gikk bare videre mens jeg desperat prøvde å komme på noe smart og/eller ondskapsfullt jeg kunne rope etter ham.

Opplevelsen av forvirring som var på full fart mot depresjon, gjorde meg svak. Jeg gikk fra flytsone til å drukne i selvmedlidenhet på tre sekunder.

Med andre ord var jeg både hudløs og forsvarsløs da det viste seg at gate 19 har en egen kiosk.

*

Jeg røsket til meg fire sjokolader.

"You want four???" spurte geniet bak disken.

"Nei, jeg tar et Gullbrød også," svarte jeg og lot ham stå der å føle seg teit fordi han trodde jeg var engelsk.

"Vil du ha kvittering?" spurte han.

Jeg sa at det eneste jeg ville var å sette meg i en krok og dytte i meg sjokolade.

"Okeiii ...," sa han.

"Også vil jeg at du skal glemme at jeg har vært her," sa jeg og ga uttrykk for at jeg skammet meg.

"Da fjerner jeg alle spor," sa han og krøllet sammen kvitteringen.

Jeg takket og stilte meg i kø for å komme ombord i flyet mens Gullbrødet gikk ned på høykant.

"Have a nice trip to Alta, Madame!" sa damen fra Norwegian.

"Jag er svensk," sa jeg med sjokoladebrune fortenner.