Søskenkjærlighet

Min mann hadde akkurat snakket med sin bror. Det var åpenbart en fin samtale, for han var i godt humør.

- Det er jammen bra å ha en bror som likner på meg, sa han.  - Han er jo også veldig smart.

Jeg har også en bror. Han er smartere enn meg, så jeg sa ikke noe. I stedet tenkte jeg på hvordan det hadde vært å ha en søster. Antakelig hadde det vært fantastisk.

Vi kunne skravlet på telefonen i timesvis, shoppet sammen, ledd sammen, trøstet hverandre og vært bestevenner slik man bare kan være hvis det er et resultat av genmateriale.

Derfor sa jeg: "Jeg skulle ønske jeg hadde hatt en søster.".

- Det hadde vært helt forferdelig! utbrøt han spontant.

- Hva? Hvorfor det? gjentok jeg omtrent ti ganger til en mann som skjønte at han hadde plumpet ut med noe han ikke skulle sagt i det han sa det.

Jeg ga meg ikke før han hadde tenkt ut en slags forklaring, og da kom det: "For da hadde hun sikkert kommet drassende med alle ungene sine, og tenk på julaften ..." men da innså han vel at han hadde trampet lenge nok i salaten til å få dressing inn i øregangene.

- "Drassende med mange unger"? Og hva med julaften? spurte jeg lett sjokkert.

"Liker han meg egentlig ikke?" tenkte jeg.

- Dere hadde sikkert kranglet, sa han med desperasjon i stemmen.

Jeg lurte på hvorfor i all verden han mente jeg kom til å krangle med min egen søster. En bestevenn av mitt eget blod, liksom.

- Men, herregud, da! Du greier jo å krangle med deg selv! mente han og satte punktum for samtalen.

Det gjør jeg IKKE. I alle fall ikke når jeg har ham i nærheten.

Så da gikk jeg heller en tur i skogen. Med pelslue nedover øra så jeg ikke skulle høre hva han sa.