*
Polens historie oppleves kanskje som en lang repetisjon av dem som bor her, for kort fortalt er den slik: Landet blir gjentatte ganger valset over når det er krig - landet er ganske flatt og ligger mellom sterke nasjoner - og stormaktene synes det er artig å prøve å få flertallet av polakkene over på sin side. Det er slitsomt for både land og folk.
For veldig lenge siden, omtrent fra midt på 1500-tallet og til slutten av 1700-tallet, var Polen og Litauen slått sammen. Enkelte av dem som bodde i land som lå rundt Polen - som for eksempel politikere i Russland, deler av det som nå er Tyskland og Østerrike - prøvde så godt de kunne å fyre opp under ulike konflikter som lå og gjæret, og sånt er alltid dumt, men spesielt dumt er det når hver eneste folkevalgte i riksforsamlingen hadde makt til å oppløse den.
Hvis Piotr eller Tomaz eller en av de andre mannfolka i riksdagen var misfornøyd med forslaget til en lov eller en beslutning, kunne han legge ned veto. Og vips, var det nyvalg, og alt den forrige regjeringen hadde bestemt ble erklært dødt og maktesløst. Det komplette kaos, eller med andre ord: polsk riksdag.
*
Jeg har en bitte liten polsk riksdag i mitt eget hode.
Ikke misforstå, jeg har bare én personlighet (så vidt jeg vet) men stilt overfor flere valg, surrer jeg rundt som en hjemløs flue.
I dag lå det en hel dag full av muligheter foran meg. Jeg er alene i Krakow og har ingen jeg må ta hensyn til. Deilig? Man skulle jo tro det, men nei.
Skulle jeg dra til Saltgruvene? Shoppe? Gå rundt og se på kirker? Besøke den jødiske kirkegården? Gå til frisøren? Spise til det tøt mat ut av ørene?
Etter en lang frokost i ensomhet, der det mest spennende som skjedde var at yoghurten min eksploderte over det meste av overkroppen min, prøvde jeg å gjøre alt.
*
Jeg tok en taxi til et shoppingsenter som skulle være veldig bra. Jeg burde husket at "bra" og "shoppingsenter" er en umulig kombinasjon, og tok en taxi tilbake etter ti minutter.
På veien kom jeg på at den jødiske kirkegården var rett ved shoppingsenteret, men da jeg fortalte taxisjåføren at han kunne kjøre meg dit i stedet, gikk det helt i ball for ham, og det endte med at han stoppet taxien og mimet at han ikke skjønte hva jeg sa og at jeg burde gå ut av taxien hans med det samme.
Jeg tar høyde for at den roterende fingerbevelgelsen hans mot tinningen kunne ha noe med meg å gjøre, men jeg fikk ikke spurt ham nærmere.
*
Heldigvis hadde jeg med meg et kart, og heldigvis gikk jeg rett på et par skobutikker, men i forvirringen ser jeg at jeg har klart å kjøpe ett par sko som er en kombinasjon av filttøfler og stiletthæler og ett par litt mer solide sko som bare mangler øyne for å se ut som de er noens kosedyr.
Det er viktig for meg å understreke at jeg ikke kjøper alt jeg synes er fint eller morsomt. Jeg kjøpte for eksempel ikke pels til bikkja, selv om det hadde vært litt gøy å se en hund med leopardmønster.
Kokken var tolv da jeg kom på at det antakelig var lurt å booke meg inn på transporten til Saltgruvene, men da jeg endelig fant igjen hotellet, kunne conciergen fortelle meg at det ikke lenger var plass. Antakelig kunne jeg tatt en taxi dit på egenhånd, men det kom jeg ikke på før mye senere.
*
Jeg gikk ut for å få vasket håret. Frisøren kunne fortelle at de ikke hadde en eneste ledig time før om en uke. Jeg ga opp det prosjektet og gikk inn i nærmeste kirke i håp om å i det minste få en renere sjel. Der var det midt i andakten. Etter prestens monotone messing i en del lange minutter, var det tid for salmesang. Alt jeg fikk med meg, var noe som liknet på "Jesus" (ikke unaturlig i en slik sammenheng) og en masse nødrim. Seriøst? Det kunne vært en hvilken som helst sang fra en hvilken som helst gammel tante i et hvilket som helst bryllup.
Det var på tide å oppsøke en av kirkene Krakows turistinformasjon skryter mest av. Jeg kjøpte billett til én stykk voksen og fikk et medlidende blikk av damen bak skranken. - Du vil ikke kjøpe en billett til tårnet også, da? spurte hun og la til at det var 63 meter høyt. Minst.
Jeg lurte på hvorfor hun ville meg så vondt.
*
I motsetning til i frisørsalongen, var det plass i kirken. Et sted har jeg hørt at det alltid er plass i Guds hus, men det må være virtuelt, for selv en kirke har begrensninger. Forresten, kanskje det betyr at det alltid er plass i norske kirker? Det er nok helt riktig.
I fjor var det i gjennomsnitt 93 personer på hver gudstjeneste, det er en nedgang siden i 2013, men utrolig nok greier Den norske kirke å fremstille det helt motsatt. De sammenlikner dessuten antall tilskuere på eliteseriefotballkamper med antall kirkegjengere hvert år, og skryter av at de vant.
Det var imidlertid 48.000 gudstjenester i 2014, og i følge min far, spilles det 240 eliteseriekamper hvert år (16 lag spiller to omganger med de 15 andre lagene).
Kirken sammenlikner altså 48.000 med 240. Sånt er ikke ok. Skamme seg, kirken!
*
Hvis jeg har tid, oppsøker jeg alltid kirker når jeg er i utlandet. Jeg går fra kirke til kirke som andre går fra bar til bar. Gudshus kan være utrolig flotte, særlig de katolske. (Og de kan være utrolig treige - som for eksempel Stathelle kapell der jeg ble konfirmert. Stathelle kapell var en arkitektonisk bommert i hamp og ubehandlet treverk.)
Å ta bilder i kirker mens folk sitter og ber, gjør jeg ikke av respekt for de troende. I Mariabasilikaen var det imidlertid én avdeling for dem som kom dit for å be og én for dem som kom dit for å glo.
Jeg gjorde begge deler i den delen som kostet 10 polske penger (du ganger med 2,2 for å få norske kroner, men jeg har en regel om at jeg bare regner om til norsk valuta når summen er under 1.000, slik blir klær og sko ganske rimelige).
På vei ut så jeg at vakten jeg hadde hilst på da jeg kom inn, hadde stått foran skiltet som sa at det ikke var lov til å fotografere. Jeg ba en bønn til. En om tilgivelse.
Etter å ha dekket behovet mitt for åndelig føde (og her mener jeg både kirkegåing og skoshopping) var det på tide med mat i magen. Men hva skulle jeg velge? Og hva skulle jeg spise? Det måtte være omtrent hundre restauranter rundt meg der jeg sto og så ensom ut midt på den enorme plassen som danner selve sentrum i Krakows gamleby.
Jeg sto der helt til en due trodde jeg var en statue. Da gikk jeg den veien nesa pekte og snublet inn på en restaurant med egen is-meny. Det så jeg på som et tegn fra oven.
*
Her er samtalen mellom meg og kelneren:
- Welcome, Madame, have you decided?
- Yes, but I'm allergic to gluten. Do you know gluten?
- Yes.
- So can I eat this?
- No.
- But it is ice cream? Is it really gluten in your ice cream.
- Yes. Everything is with gluten. Always.
- Do you know what gluten is?
- Yes, but I can't explain it in English.
- Can you ask someone else?
- Ok.
Neste kelner insisterte også på at det alltid var gluten i iskrem, og jeg begynte å mistenke at de blandet gluten og laktose. Blandet begrepene, altså.
Etter en liten innføring i allergener, kunne jeg plutselig spise alt på menyen. Restauranten hadde sin engen tvist på desserter: Is og marengs var laget som om det var pizza eller pastaretter. Veldig fiffig.
Og faktisk liknet det jeg fikk ganske mye på bildet av maten. Det er ikke ofte.
Om seks timer kommer min mann, og da blir vi plutselig en familie på fire. Så lenge det varer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar