Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

fredag 27. februar 2015

- Den der drar du i land, vettu

- Jeg sovnet, jeg! sa jeg da jeg litt ør satte meg til bords for å nyte min manns nystekte biff.

- Ja, det virket om du trengte det, sa min kjære og jeg merket at jeg ble litt rørt. For en omsorg! "Han ser meg!" tenkte jeg. "Han anerkjenner at jeg har hatt en tøff vaktuke, han har listet seg rundt i hjemmet vårt for at jeg skulle få sove og han har laget mat til meg!"

Vår sønn gløttet opp og så litt bekymret på sin skjøre mor.

- Mamma har blitt fotografert i dag, sa hans far. - Sånt er slitsomt.

Mine ømme tanker forsvant som snø under en varm bikkjedritt.

*

Jeg har vært på en slags audition for å få vite om jeg er verdig å være med i en slags hudpleie-aksjon. I dag ble jeg intervjuet og fotografert, og nå skal noen vurdere om det er håp for meg. Hvis jeg når opp, regner jeg med å figurere på før- og etterbilder både nasjonale og internasjonalt. I alle fall lokalt. Inne i en butikk.

Dersom noen andre så mer grå og trist ut i trynet i dag, synes jeg virkelig synd på dem. Som kjent er jeg vissen, livslei og dratt. Jeg går alltid med et laminert kort i lommen der det står "Organdonor, men sjekk etter puls. Jeg er nok ikke død, jeg ser bare sånn ut."

Jeg har rynker dype som bresprekker og porer som kinesiske synkehull. En gang gjemte jeg meg blant en bunke gråpapir - som alle vet er mer lysebrunt enn grått - men da hadde jeg solt meg i seks måneder og mente selv at jeg hadde en frisk hudfarge.

Da jeg var ett år, hadde jeg skjønt greia: Spis to ganger din egen vekt hver dag, og et hvert tilløp til rynker blir presset ut.

Da jeg fortalte min mann at jeg håpet å få være med, sa han:

- Den der drar du i land, vettu!

Jeg gjentar:

- Den der drar du i land, vettu!

"Den der drar du i land, vettu!"???

- Unnskyld? Så du mener at jeg er den av alle som virkelig trenger det???

Men da fikk han en viktig telefon, sa han.

*

Alt dette refererte jeg da min sønn lurte på hvorfor hans mor trengte litt ekstra hvile. Jeg kunne selvsagt bare sagt at jeg var sliten av jobb, virus eller hva som helst, men jeg valgte den ærlige, normale linjen: Jeg outet hans ufølsomme, sosialt utfordrede far.

- Pappa, da! sa min fantastiske sønn som alltid har hatt mer empati og forståelse enn noen av sine foreldre. - Du trenger ikke alltid snakke sant!

Og om det noensinne har vært en tusendels promille tvil om at han ble forbyttet på fødeavdelingen, fikk vi altså der et bevis på at han i alle fall er sin fars sønn.

Vi lister oss så stilt på tå

Så vidt jeg kan forstå, er Norge et mer liberalt sted nå enn for bare 20 år siden. Men i dag slo det meg at enten så har vi blitt fryktelig mer løsaktige på en dag eller to, eller så er det noe jeg ikke har fått med meg.

Jeg var på vei til et møte da jeg scrollet nedover Facebook-feeden min, og la merke til det ene utbruddet etter det andre:

"Jaaaaaa!" skrev en.

"Ja, ja, jaaaaaa!" skrev en annen.

"Ja! Ja! Ja! Ja!" skrev en tredje, og dette gjentok seg med små variasjoner.

"For en MANN!" eller "Fantastiske gutter!" var også noe som gikk igjen.

*

Min første tanke var en enorm, cyber-orgie.

Ikke døm meg som umoralsk fordi min første tanke var sex. Jeg har for eksempel aldri hørt om en sexorgie i cyberspace før, så jeg kan ikke forklare hvorfor jeg tenkte på den måten. Jeg har heller ingen erfaring med masse-sex i andre rom, så mitt rykte som snerpete bør kunne leve videre i beste velgående.

Men om du finner glede i sånt, så heier jeg på deg. Jeg synes at alle skal få gjøre omtrent som de vil, så lenge de ikke skader andre.

*

Nå kan det hende du hører en sang i hodet ditt. Hvis denne teksten passer, kunne vi sunget sammen hvis du hadde vært her:

Jeg er politimester Bastian

og er en vennlig mann,
for det syns jeg man skal være hvis man kan. 


Og jeg går omkring og passer på 

at alle har det bra,

for det synes jeg at alle skulle ha. 

Jeg har laget en Kardemomme-lov, som er for byen vår.
Og i denne Kardemomme-loven står: Man skal ikke plage andre, 

man skal være grei og snill,  

og for øvrig kan man gjøre hva man vil. 

Men selv om jeg prøver hardt å holde meg til politimester Bastians liberale lov, så kjente jeg at all denne intimiteten jeg ble utsatt for i feeden min, ble litt mye.

*


"Trenger folk å utlevere sexlivet sitt bare fordi det er freddan?" tenkte jeg med rynket nese. "Hva tror de? At de skal gjøre noen misunnelige?"

Hjernen min begynte på en annen melodi. Melodien passer svært godt - faktisk tror jeg den er laget spesielt - til denne teksten:

Å huffamei å huffamei, j eg er så sint så fy!

For alt er bare tøys og tull i Kardemomme by! 

Hvis bare alle var som jeg -
så ville alt bli bra ...
Men ingen andre er som meg - å langt i langt ifra. 

Huff! 

Men man får varige, dype rynker av å oppføre seg som tante Sofie, derfor tok jeg meg sammen, og da måtte jeg smile litt av dem som åpenbart var så avhengige av Facebook at de tok seg tid til å oppdatere stattusen sin midt i akten. 

Eller - etter ekstasen å dømme - i det de nådde klimaks.

"Herregud," tenkte jeg, "ikke engang jeg er så avhengig". Så kom jeg på at smiling også gir rynker.

*

Jeg surfet videre og tok opp VG.

Først da skjønte jeg sammenhengen. Det handlet ikke om sex i det hele tatt! Det handlet om sport! Norge hadde vunnet gull på herrestafetten.

"Det må jo fortone seg helt kriminelt for svenskene," tenkte jeg. "De norske skiløperne rapper jo gullet rett foran nesa på dem hver gang!"

Og så begynte hjernen min med nynningen igjen:



Vi lister oss så stilt på tå når vi drar ut og røver.
Vi røver bare det vi må,
og det som vi behøver.
Nå ligger mørket over land, i byen sover alle mann. 
Da drar vi avgårde med sekker og spann, 
både Anders og Didrik og Niklas og Petter-mann.
(Ja, det gjør vi det.)

De fire røverne ber alle være stille slik at de kan liste seg inn til mål og rappe gullet.
Foto er lånt uten å spørre fra vg.no, men det er tatt av Jonathan Nackstrand, AFP 

torsdag 26. februar 2015

Mislykket barneoppdragelse

Jeg har alltid trodd at mine barn har hatt en relativt trygg og god oppvekst, og jeg har i hemmelighet klappet meg selv på skulderen når jeg har sett at de har vokst opp til å bli to flotte mennesker.

Nå viser det seg at jeg antakelig ikke har noe med den suksessen å gjøre.

En gang hørte jeg et foredrag av en fyr som hadde doktorgrad i pedagogikk. Det var begredelig. Doktoren var veldig flink, men budskapet hans var traurig: "Det eneste du som mamma eller pappa kan være sikker på, er at du kommer til å gjøre feil i barneoppdragelsen," sa han.

Og denne tabben har jeg altså gått og ventet på. Uten å vite at jeg har fucket opp alt for årevis siden.

*

Det begynte bra. Siden jeg er så hormonstyrt, kjente jeg at jeg ble gravid i det det skjedde, men siden hormonene ikke slår ut på tester før et par uker etter befruktning, ble både jeg og barnefaren litt utålmodige.

Sist gang jeg ble gravid, tok jeg minst én test hver dag i nesten fjorten dager før den blå stripen kom til syne. På det tidspunktet hadde min mann gått lei av maset mitt. For det første hadde han sett frem til at "prøve å bli gravid"-perioden skulle bli lang (vi bestemte oss for å prøve å få barn på en tirsdag, og jeg ble gravid på en torsdag) og for det andre mente han at jeg var det kvinnelige motstykket til guttungen som ropte "Ulv!".

*

Testen som endelig viste at jeg hadde det såkalt gravidehormonet hCG (humant chorionadotropin) i kroppen, tok jeg på kontoret. På den tiden jobbet vi på samme sted (men litt lenger ut i svangerskapet, ble han sjefen min og det første han da gjorde, var å gi meg sparken) og jeg la pinnen jeg hadde tisset på i en internkonvolutt og ba resepsjonen ringe ham og si at han måtte komme og hente en pakke.

Så der sto han, da. Midt i resepsjonen. Og fant ut at han skulle bli far.

Jeg var faktisk hos en spåkone rett etter at jeg var blitt gravid. Hun kunne fortelle at jeg hadde møtt en mann på jobben og at forholdet vårt bare kom til å bli sterkere. Jeg venter fremdeles på en haug med penger.
Jeg kan ikke skjønne at det er galt å vinne over ungene i brettspill. Hvis du må jukse for å vinne, lærer du dem også at livet er urettferdig. Det er svært nyttig kunnskap.

Min mann har - underlig nok - et enormt barnetekke. Når jeg tenker meg om, er det ikke så rart. Hvis like barn leker best, bør jo de med lik mental alder og humor også komme godt overens.

Når han ser et lite barn, pleier han å skjære noen vanvittig fæle grimaser (som gjerne får foreldrene til å ta med seg ungen og løpe hvis de ser det) og i 49 av 50 tilfeller begynner ungen å storle. Hvis han mener at det er god nok akustikk i rommet (som godt kan være en butikk eller en restaurant), brøler han i tillegg.

Det er minst én unge som går i terapi etter å ha møtt ham, men de 98 andre har ledd seg skvett ihjel. For meg er dette helt uforståelig.

Hadde min mann kommet på denne måten å vekke ungene på, hadde begge gått med høreapparat nå

Våre egne barn har også ledd av ham, men av helt andre grunner. Imidlertid er det ikke et eneste smil å spore i dette hjemmet om morgenen (uansett når den begynner). Begge barna er nemlig alltid blitt vekket av en diger mann som synger (veldig høyt) "STÅ OPP, DIN GRIS, STÅ OPP, DIN GRIS!".

Det er jo ikke noe hyggelig i det hele tatt, og jeg tror de kommer til å hevne seg når de bare vet at de kan vinne over ham i en nevekamp. Det kan bli en stund til, for han har noen feige knep.

Slik har det aldri vært hjemme hos oss. Jeg fullammet ungene til de begynte å gå ned i vekt. Da måtte jeg finne en annen måte å slanke meg på.

Når jeg tenker tilbake, kom det første tegnet på at jeg ikke hadde lykkes så bra som mor da minstemann var tre år. Han kunne vunnet store penger i Kvitt eller Dobbelt hvis temaet hadde vært "Øl".

Han assosierte farger og former med etiketten til ulike ølsorter ("Samme farge som Heineken, jo! Se!") og det kunne jo vært et morsomt partytriks, men de barnehageansatte så ikke sjarmen i det og mistenkte oss for å være forholdsvis alkoholiserte, tror jeg. Jeg vet fremdeles ikke hvor ungen tilegnet seg kunnskap om øl i en alder av tre år, og etter hvert ble det nokså påfallende at jeg alltid måtte fortelle alle at jeg ikke drakk alkohol.

Barnehagetante 1: I dag skal vi være ute, det er så fint vær.
Jeg: Apropos å være ute, jeg drikker alltid Farris de få gangene jeg er ute, for jeg liker ikke smaken av alkohol.

Barnehagetante 2: I dag skal vi kose oss med eventyr og andre fortellinger.
Jeg: Ja, det er viktig å kose seg, jeg koser meg med litt sjokolade når jeg skal skeie ut, for jeg liker ikke smaken av alkohol.

Barnehagetante 3: Vi skal på tur i dag.
Jeg: Så hyggelig! Forresten liker jeg ikke smaken av alkohol.

Smil!
Disse tegningene kom jeg over i går. Men det var først da jeg så illustrasjonen av hvordan man skulle / ikke skulle få en unge til å smile, at det gikk opp for meg at det er mer flaks enn forstand at ungene mine ikke sitter som skjelvende, medisinerte vrak på en lukket avdeling.

I snart 16 år har vi nemlig synes at dette bildet har vært utrolig morsomt og beskrivende for både oss og ungen:

Ja. Flekkene på haka er spagettisaus. Jeg vil hevde at tomater er veldig sunt.

mandag 23. februar 2015

Diplomaten, idioten og bikkja vår

Mange i vår bekjentskapskrets har nok skjønt dette forlengst, men vi - som lever midt i denne såpeoperaen - har fornektet fakta så lenge som mulig.

Nå er det ikke lenger mulig. Vi må innse at vi ikke går tur med bikkja - det er bikkja som går tur med oss, og når det gjelder hva som skjer innenfor husets vegger, er vi fullstendig under kontroll av et loppeskinn på 11 kilo.

Jeg sover dårligere og dårligere. I lenger tid har jeg skyldt på sengen, men bedre seng finnes ikke på markedet (visstnok), og det er usannsynlig at det er Hästens madrass som er årsaken.

- Sengen blir kortere og kortere! er min åpningsreplikk hver morgen.

Sist natt lå jeg i fosterstilling og da jeg våknet måtte jeg brettes ut. For en gangs skyld tok jeg på meg brillene for å undersøke sengen som jeg mistenkte var en rekvisitt i filmen Alice i Eventyrland.

Men nei, da.


Der lå dyret som en sengehest på tvers og forkortet sengen min med flere desimeter.

Jeg ble irritert. Og litt bekymret. For da jeg ba ham om å flytte seg, kunne han ikke brydd seg mindre. Grunnet min nylige utbrettede og litt møre kropp, ville jeg heller ikke løfte så mye, og en bikkje som ikke vil flytte seg, kan lett firedoble vekten sin. Det vet alle.

Samme kveld skulle min mann sette seg i stolen sin. Han satte seg heller i sofaen.


Men der satt jeg, og denne sofaen er ikke stor nok for oss begge, så jeg gikk på do. Det eneste stedet jeg kan være helt i fred.

Der satt jeg og surfet litt etter noe pent å ha på meg. Kall det gjerne en virkelighetsflukt.

Jeg fant et par superkule støvletter.


- Lurer på hva min mann synes om at jeg kjøper dem, tenkte jeg og sendte ham en sms.


- Disse koster $ 99. Synes du jeg burde kjøpe dem?

- Hvor lykkelig gjør de deg? spurte han tilbake.

At han tør! Det ville jo vært dumt hvis han fikk vite at jeg blir veldig lykkelig av et par støvletter, og ikke så lykkelig av å være sammen med ham. (Jeg understreker at dette bare er et eksempel, og at det er fullstendig tatt ut av luften.)

- Vanskelig å si. Spørs litt hvor gode de er å gå på, svarte jeg. Diplomaten.

- Synes du de ser ergonomiske ut? spurte han. Idioten.

Jeg så grundig på bildet og svarte ja.

- Kan du prøve dem før du kjøper? spurte han. (Hvor tar han alt dette uvesentlige røret fra?)

- Ja. Hvis jeg drar til New York, svarte jeg og fikk det siste ordet.

Og om et par uker kommer det et par høye, grå, semskede støvetter til meg.

O'lykke.

søndag 22. februar 2015

Aftenbønn for glemte helter

Norge, altså. Herregud, så gode vi er. Det er mulig at vi er dopet på olje og at vi av den grunn har blitt en gjeng med bortskjemte klyser, men skiløperne våre har ikke olje i årene.

Moderne nasjonalromantikk

De har stål i ben og armer, er oppvokst med helmelk og brunost og de er uslåelige. De trener riktig, de har de beste skiene, de motiveres av sunt vennskap og med unntak av en episode med rattfyll, er de så gode forbilder for oss andre at det hele er til å bli litt trassen av.

De er legemeliggjøringen av nasjonalsangen, rent vann og fjelltopper i sol, de er bedre enn norsk melkesjokolade (som alle vet er best i verden) og de har etikk, integritet og moral som vi andre kan bruke som fasit. I tillegg ser noen av dem ut som reklameplakater for vitaminer og frisk luft.

Ingen tror selvsagt at de har kommet dit de er helt av seg selv. Nei, da. Innimellom blir både foreldre og dagens støtteapparat trukket frem og skrytt av. Fullt fortjent, vil jeg si.

Men har noen ofret kommentatorene en tanke? De som har som jobb å bringe entusiasme og etappetider til oss som ikke står ute i løypene? Jeg mener at det snart er på tide å bruke litt tid på dem.

Vi må sette mer pris på dem, tenker jeg. De som skriker seg hese hele sesongen, som har hodet fullt av (u)nyttig kunnskap om utøvernes formtopper og konkurrentenes sterke og svake sider. De som har hele skisportens historikk i hodet, og som drømmer om smøring, ski og høydeopphold både dag og natt.

Det kan ikke være lett å finne på noe å fylle tiden med gjennom en hel femmil, og det kan umulig være lett å skrike like hysterisk når en nordmann går inn i målområdet hver gang. Særlig når det er fire minutter (eller noe) til han som får sølv kommer. De holder spenningen oppe uan-pokker-sett.

Send dem en vennlig tanke når du legger deg i kveld. Du kan til og med ta dem med i aftenbønnen din.

Her er et forslag:

Kjære Gud,

jeg er takknemlig for alt jeg har, og jeg vet at jeg er superheldig bare fordi jeg er født i Norge. Det hadde vært kult hvis du kunne øke oljeprisen litt, men vær så snill og ikke finn på noe jævelskap i Midt-Østen eller noe annet sted for å få det til. Hvis det er en forutsetning, får vi heller leve med en oljepris på under 60 dollar fatet. Jeg skal stramme inn på det jeg kan som for eksempel (og her setter du inn det du kan ofre).

Jeg er også veldig takknemlig for at vi slo svenskene i lagsprinten både på herre- og damesiden, men jeg vil gjerne at du skal ta ekstra vare på stemmebåndene til kommentatorene som bringer showet til oss radiolyttere (eller tvseere, hvis du ser på tv). De er virkelig flinke, men de skriker og hyler så mye at de umulig kan holde ut sesongen hvis Norge fortsetter medaljefesten.

Legg merke til at jeg ikke ber om flere gull til Norge, for jeg vet at det ikke er sånt man skal be deg om. (Men takk så langt, blunk, blunk.)

Amen

torsdag 19. februar 2015

95 somre ung

- Nei, men dere skulle jo ikke tatt med gave! sa min mormor.

Hun feiret sin 95-årsdag med huset fullt av gjester. Vi ankom midt i en eller annen innspurt der Norge ikke så overraskende tok gull, med det resultat at vi sto utenfor og ringte på i evigheter. Ingen hørte ringeklokken, for i stua sto folk på stoler og bord for å heie inn gullet.

Jeg tipper at min mormor sto på bordet sammen med min mor og tante.

Da vi endelig slapp inn - altså etter å ha stresset rundt i Oslo for å finne en gave og etter å ha kjørt en eviglang omvei til Sandefjord takket være en eller annen brokonstruktør som trodde pilarer kunne stå støtt i søle - ville dama altså ikke ha gave.

I alle fall sa hun det.

- Nå får du gi deg! Du har feiret 95 bursdager, og du må da ha fått med deg at det er vanlig å gi gaver når man er invitert til feiringen, sa jeg.

- Tjhihi, sa hun og tok i mot det vi hadde med.

Åsså svinger vi på seidelen igjen! Hei! Hå!
I alle fall svinger vi på kaffekoppen.


I bytte mot bursdagsgaver fikk vi høye smørbrød og kaker. Jeg mistenker at vi gikk i pluss.

Etter kort tid, var det tid for tale. Siden selskapet allerede hadde vart i tre timer da vi ankom, tok min tante likegodt en repetisjon av talen hun hadde holdt for den første puljen av gjester. Hun fortalte et par pinlige familiehistorier, og deretter ble talen skreddersydd for oss som var der.

- Vi har mye moro, sa min tante. - Men noen ganger har vi ... ikke det.

Det kom frem at min mormor og min tante har svært ulikt syn på hva som kan anses som ryddig og hva som ikke er det.

- Jeg har innført 100 kroner i bot hvis hun sier r-ordet, sa min tante.

"Rot," hvisket gamla borte i sofaen og fniste.

- 100 kroner! ropte min tante som mener at det godt kan være hyggelig selv om det ligger en avis på bordet.

- Som sagt har vi det mye morsomt, men når hun begynner å nynne ... da stikker jeg, betrodde min tante oss.

Det er en kjent sak at både min mormor og min mor er dritsure når de nynner. Det er mulig det er derfor jeg har et nokså anstrengt forhold til musikk.

- Jeg var verre før, sa min mormor. - Jeg ble så fort furten! Da kunne jeg nynne i flere dager!

Selvinnsikt kommer med årene. Jeg er heldigvis aldri sur.

lørdag 14. februar 2015

Ikke den skarpeste trommen i korpset

Google maps anslo at det tok 18 minutter fra hotellet til jeg var fremme. Lunsjen begynte klokken 15, og jeg tenkte at det måtte være greit å bestille en taxi et kvarter før. Man skal ikke være mer enn et kvarter forsinket på denne tiden av døgnet, og jeg er nøye på skikk og bruk.

Det har jeg vært lenge, men særlig siden jeg vant et signert eksemplar av Toppen Bechs bok Skikk og bruk i en ny tid fordi jeg visste hvor man skulle legge tøyservietten når man går fra bordet.

Jeg kom mer enn 15 minutter forsinket, og selv om det ikke var min skyld, er det ingen unnskyldning: Jeg hadde glemt å ta høyde for dustefaktoren.

Den ble levert av Taxi Bergen.

*

Etter ti minutters venting, kom det en taxi. Jeg gikk ut, åpnet bildøren og så at det satt to personer der.

- Unnskyld! Jeg trodde dette var taxien jeg har bestilt! sa jeg og skulle til å smelle igjen døren.

Taxisjåføren ropte etter meg at jeg bare skulle sette meg inn, han måtte bare ordne noe først.

Denne ordningen besto i å snakke ganske lenge med henne som satt ved siden av ham i forsetet, dytte penger frem og tilbake under protester og høylytte utrop og utveksle informasjon som befant seg på begges mobiler.

Jeg vurderte å gå ut av bilen, men så for meg å vente nye ti minutter på en ny taxi.

Endelig var de ferdige, og damen forsvant ut.

- Hvor skal du? spurte han.

Jeg oppga gateadressen og husnummeret.

- Hvor er det? spurte han. Oppriktig interessert.

- Det vet da vel ikke jeg! sa jeg og hørte at de siste ti minuttenes irritasjon legge seg som spisse torner på stemmen min.

- Ok! Ok! Har du dårlig tid?

Jeg sa bare "JA!", men jeg er enig i at det kunne tolkes som kritikk.

- Da kjører vi på GPS! sa han og tastet inn 133 kroner på taksameteret før han tok frem instruksjonsboken for GPS'en. Jeg lurte på om 133 kroner var verdt å lage skikkelig bråk for, men jeg vurderte igjen at ting bare ville ta mer tid. Dessuten er jeg usikker på hvordan jeg skulle laget skikkelig bråk. Jeg er redd strømpene hadde raknet hvis jeg hadde begynt å sparke og slå rundt meg, for eksempel.

*

En damestemme guidet ham til høyre og venstre, men i et kryss glemte hun visst å gi instruksjoner (eller så hadde han glemt hva hun sa) og da spurte han:

- Er det kontor eller leilighet?

- Hus! sa den møkksure passasjeren hans.

- Aha! sa han og kjørte til høyre.

- ??? sa jeg.

Endelig så jeg et skilt som markerte at vi var i riktig vei. Det så han også, og da anså han seg ferdig med jobben.

- Her er det! sa han lykkelig.

- Nei, veien begynner her, men jeg skal til nummer fem, og det er ikke her, sa jeg.

- Så hvor skal jeg kjøre? spurte han.

- Rett frem! sa monsteret i baksetet.

Etter å ha kjørt litt rett frem og litt rundt en sving, sto det to gutter foran et hus med hver sin skarptromme.

Du vet du er i Bergen når ...

- Jeg tror det er her, sa sjåføren som ikke var den skarpeste trommen i korpset.

- Tror du? spurte jeg syrlig.

- Kanskje ikke, sa han og begynte å kjøre videre.

Jeg hadde kastet meg ut i fart hvis ikke det hadde vært for de skjøre strømpene, men det skulle ikke mer til enn at jeg åpnet døren før han forsto at jeg ville ut, og det talte jo for at han ikke var helt idiot.

- Tusen takk for turen og ha en fin dag videre, hørte jeg meg selv si i det jeg gikk ut.

Jeg burde ha ønsket ham god tur til helvete, men jeg er visst for godt oppdratt. Du kan åpenbart ikke avlæres så mye folkeskikk som jeg har innabords. Ikke når du har et eksemplar av Skikk og bruk som er signert av selveste Toppen.

Bill.mrk. Påklederske søkes omgående

Jeg innrømmer helt uten å rødme at jeg juger hver gang jeg sier at jeg trenger å kjøpe klær. Det vil si, jeg har jugd helt til nå. I går trengte jeg virkelig å kjøpe klær. Og sko.

*

Da jeg landet på Flesland i går, var det for å være med på en damelunsj (i dag) til ære for en venninne som har fylt 50. Jeg hadde pakket en helt ny kjole og sko som passet perfekt til kjolens form og farge (men som ikke passer til så mye annet).

Kjolen er i mørkeblå ull med semskede skinnermer. Den satt som et skudd, men jeg er notorisk opptatt av å forberede meg (jo, da) og generelt glad i klær, så jeg bestemte meg for å prøve den på i går for å se om den traff like godt som da jeg kjøpte den.

Det gjorde den ikke. Eller det vil si, den hadde nok gjort det, hvis jeg bare hadde klart å dra ned glidelåsen.

Ser helt greit ut forfra

Ser helt teit ut bakfra

Når jeg ser den på hengeren, burde jeg skjønt at jeg ikke kom til å få den på meg uten hjelp

Glidelåsen går fra nakken og helt ned, og det var plent umulig å få den sammen i nakken.

Det var da jeg virkelig begynte å savne min mann.

*

Jeg følte meg som en kløne, og begynte å tenke på hvor sært det var å be resepsjonen om de kunne sende opp en påklederske. Jeg lever helt klart i feil århundre - sånne som meg hadde trengt en pike og en kokk i tillegg til en sjåfør (vil noen mene). Jeg er ubrukelig på så usannsynlig mange områder.

Jeg vurderte også å gå med kjolen åpen til jeg kom til min venninne og så be henne om hjelp. Ulempene ved det var for mange:

1 Jeg var usikker på om kåpen jeg har med ville skjule nok på turen fra hotellet,
2 det er ikke mye klasse over å komme halvt påkledd til en lunsj
3 og dessuten antok jeg at den var like vanskelig å få av som på.

Jeg måtte med andre ord ha assistanse to ganger, og det var minst én for mye.

Dessuten er blotting forbudt.

Jeg konkluderte med at jeg trengte en ny kjole. Om ikke annet enn for ikke å bli sperret inne. Verken fengsel eller Sandviken sykehus virker som gode alternativer, men begge hadde nok ønsket meg velkommen.

Jo mer jeg tenkte over det, jo sikrere ble jeg på at det eneste som kom til å holde meg unna tukthuset var en solid runde shopping. Det var nok best å ta i litt, tenkte jeg, og styrte rett mot Torgallmenningen.

*

Heldigvis har Bergen en butikk som heter Vincci. Og heldigvis har de ikke bare kjoler der, men også sko. For når man har sko som er tilpasset én spesiell kjole, skal det mye til for at de skal passe til enda en kjole.

Når sant skal sies, var jeg vel ikke spesielt opptatt av å finne en kjole som matchet skoene heller. Denne gangen følte jeg meg riktig så fornuftig da jeg kjøpte et par helt enkle, sorte lakksko. Fra Prada.

I butikken så kjolen kjempefin ut.

Herregud, jeg ser ut som jeg skal adles
Da jeg skulle ta et bilde til denne bloggen, så jeg hvordan den virkelig så ut. Det ser ut som jeg har kledd meg ut for å lunsje med den engelske dronningen.

Jeg prøvde å finne ut hvordan den så ut hvis jeg satt.

Sliten Lady prøver å holde på spiriten
Det gikk heller ikke så bra. Og nå er det et kvarter til jeg skal være der, så nå får det bare stå til.

Hun greide det ikke veldig lenge
Da jeg regnet litt på det, fant jeg ut at jeg kunne flydd flere personer over fjellet, betalt dem godt over tariff og bedt dem ta en helaften på min regning før de fløy hjem igjen - hvis de bare hadde hjulpet meg med å få på meg den første kjolen.

Så nå gleder jeg meg til å komme hjem og invitere min Valentin ut på middag i min nest nyeste kjole. Forutsatt at han hjelper meg med glidelåsen.

fredag 13. februar 2015

Hei, jeg heter Birgitte, og jeg kan ikke klokka

Hei, jeg heter Birgitte, og jeg kan ikke klokka.

Puh! Nå er det sagt. I 46 år - minus de tre første årene jeg levde - altså i 43 år, har jeg bare hatt flaks. Vissheten om at det ikke var full overenskomst mellom meg og klokka har vært dypt inne i meg et sted hele denne tiden.

Antakelig er det derfor jeg alltid er for tidlig ute. Familien er oppgitt, men jeg pleier å si at det er viktig å ta høyde for alt som kan skje. Ulykker, meteornedfall, brann og plutselig oppkast. Gnagsår ... listen er utømmelig.

*

De første to årene etter at jeg liksom hadde lært klokka og alle bokstavene, var jeg tilgitt. Ingen ser skjevt på en fire-femåring som sitter med nesa ned i en bok og beklager at hun har lest en time mer enn det som var alvtalt.

Mine foreldre trodde jeg kom til å se dårlig hvis jeg leste for mye, så jeg var underlagt begrensninger. De hadde nok rett, for jeg var gjennom samtlige av Alexandre Dumas (både den eldre og den yngre) i smug før jeg var 11, og jeg ser like dårlig som en ugle med solen rett i trynet.

Dessverre er ikke synet mitt så dårlig at jeg ikke ser klokka, dermed utgår den unnskyldningen. Klokkefeilkoblingen ligger i hjernen et sted. Sannsynligvis rett der som forståelsen av hvor venstre er, men ikke der forståelsen av høyre er, for den kan jeg.

*

I dag er jeg på vei til Bergen for å feire en god, klok, vakker og usannsynlig tøff venninne. Hun isbader. Just say'in. Jeg har hatt fri i to dager for å forberede meg på reisen (og for å gjøre et par andre ting) og det var ingen grunn til at jeg ikke skulle tatt et par minutter på å planlegge hvordan jeg skulle ta turen fra Majorstua til Gardermoen.

Flyet går når den store viseren står på prikken lengst mot kjoleermet

Transportmidlene var avgjort: Taxi til Oslo S og flytoget videre, men når skulle jeg stå opp for å rekke å vaske håret, pakke det siste og lufte bikkja? Hver gang jeg prøvde å tenke på denne logisktiske utfordringen, vandret tankene mine over på noe annet.

Burde jeg ikke brettet håndklær? Jo, visst.
Burde jeg planlegge sommerferien? Nja. Det blir vel som vanlig. Hytta på Ringshaug når været er bra og en desperat booking av fly til ett eller annet varmt sted hvis været er ræva.
Burde jeg tørket støv? Definitivt, men så kom jeg på at jeg hadde tatt opp Madame Secretary, og da ble kaninene liggende.

*

Madame Secretary er helt genial. Og da mener jeg både serien og madammen. Jeg tror ikke helt på den, for jeg vet hva jeg snakker om, men det er deilig å se hvordan andre gjør det. Og jeg skulle GJERNE sett ut som Téa Leoni. Men det hadde jo vært litt rart om det var to av oss, så hun får vel ha det honningfargede, tykke håret sitt i fred, da. Noen må jo være ambassadør for oss gråhårede bustehuene også.

*

Da jeg våknet klokken åtte, hadde jeg fremdeles ikke funnet ut når jeg burde dra hjemmefra. Selv ikke da jeg kom ut av dusjen med vått hår og tvil rundt morgendagens antrekk, hadde jeg peiling på når jeg burde dra.

Jeg så på klokken. Den var noe med ni. Snart noe med ti, muligens.

SHIT! Jeg hadde plutselig kjempedårlig tid! Jeg spurtet naken bort til badet der yngstemann sto og pusset tenner. Jeg banket så hardt på døren at han må ha trodd det brant.

- Kan du gå ut med dyret? Jeg tror ikke jeg rekker flyet, skrek jeg med panikk i stemmen.

Han svarte helt rolig at det skulle han nok rekke, og at jeg kunne konsentrere meg om mitt. Dessuten mente han at jeg måtte få litt perspektiv på tingene. Sannsynligvis ville ingen dø av at jeg ikke rakk et fly, og om hundre år ville ingen en gang huske det.

Snørrunge.

Jeg droppet alle planer om å bytte ut innholdet i kofferten, og vurderte at jeg ikke rakk å finne frem alle kremer og diverse andre flytende småting slik at jeg kunne slippe å sjekke inn bagasje. Jeg stappet hele toalettmappen ned i kofferten og ba en stille bønn om at jeg fremdeles passet inn i kjolen jeg hadde pakket.

*

Jeg grabbet den første og beste kjolen jeg kunne finne og trakk den over hodet. Det resulterte i to ting: Håret mitt sto som en sky rundt meg og jeg innså at jeg kom til å svette ihjel før Lillestrøm, for kjolen er i tykk ull og har høy hals.

Mens jeg pusset tenner, ringte jeg en taxi og sa at det hastet noe inn i hampen. Da jeg spyttet i vasken, ringte taxisjåføren og sa at han sto utenfor.

Sannsynligvis var det derfor jeg glemte å pakke tannbørsten.

Bikkja pep ulykkelig da jeg føk ut.

- Hold opp! Du har fått tur! sa jeg med kjempedårlig samvittighet. Jeg skulle jo gått en lang tur med ham. Det lovet jeg ham i går kveld.

*

Taxien kjørte minst to omveier, og det irriterte meg grenseløst, men i frykt for å fullstendig svette ut kjolen, konsentrerte jeg meg om å puste rolig.

Flytoget kom kjørende inn på stasjonen i det jeg kom løpende, så jeg sendte en pen tanke oppover.

Og vips. Der var jeg på Gardermoen.

Og det var nøyaktig halvannen time til flyet gikk da jeg nådde gate 16.

Ved gate 15 sto trillevognene jeg hadde sett etter helt siden sikkerhetskontrollen. Jeg vurderte å ta en og trille den over til gate 16.
Jeg kommer tilbake en gang utpå dagen søndag. Vi trenger ikke være så pirkete på akkurat når det er.

torsdag 12. februar 2015

Hjemmealenefest

Dyret og jeg er hjemme alene. Og når jeg sier dyret, så mener jeg dyret og ikke gubben. Det skulle tatt seg ut. Heldigvis har vi tilgang til hjelp og støtte (diverse ærender og bikkjelufting) for 16-åringen er hjemme, men han titter bare tidvis ut av hulen sin.

Dyret kjeder seg. Han er en vakthund, men det er ikke en skurk i mils omkrets. Derfor prøver han desperat å fange oppmerksomheten min.

Jeg kjeder meg så mye at jeg holder på å døøøøøøø!

- Skal vi sende en hilsen til pappa? spurte jeg og tok en selfie.

Jeg kan leve litt lenger hvis jeg bare får ligge med nesen inn i halsgropen din. HELE TIDEN!

Det bildet ble aldri sendt. Han nektet å lage duckface.

- Gå bort, jeg skal blogge, sa jeg.


Om meg?

Jeg sa at det var vanskelig å komme utenom å nevne ham. Det skjer ikke mye annet her.

Ferdig, eller?

- Nei, jeg har ikke begynt engang! sa jeg.

Du er så treig at jeg nesten sovner her jeg står. Skal vi gå en tur?

Jeg opplyste om at det ikke var min jobb og refererte til en sms-utveksling jeg hadde med min mann i går.


Han: Har dere gått tur med W?

(W = dyret)

Jeg: Nei, det har vi sluttet med. Vi lar ham bare gå litt ute på verandaen.

Han: Holder det?

Jeg: Ikke alltid.

Han: Han vil vel ikke tisse der ute, tenker jeg.

(Men i all verden?! Verken han eller jeg vil vel ha verandaen full av bikkjepiss??? tenkte jeg og lurte for n'te gang på hvor lettlurte menn er. Eller hvor dumme de tror vi kvinner er ...)



Jeg: Men da ber jeg bare Henrik om å holde bikkja over toalettet til han produserer. I kveld måtte han holde dyret i nesten en halvtime, men det gikk til slutt.

Han: Så hvem gikk tur?

(Ok. Dette kunne tyde på at han ikke trodde meg, men den valgte jeg å overse.)

Jeg. Selv om han traff sokken til Henrik. Det meste kom i do, da. I morgen stenger jeg dyret inne på badet, så kan han tisse i dusjen. Jeg orker ikke stå opp tidlig på grunn av det loppeskinnet.

(Dette greide jeg nesten ikke skrive, for jeg synes det var så ekkelt, men man skal visst tvinge seg selv ut av komfortsonen en gang i blant. Det skal utvide ens horisont.)



Jeg: Nå ligger han på puten din og fiser. Spørs om det ikke hadde vært lurt å gå en tur med ham likevel. Men du er jo hjemme igjen fredag, ikke sant? Han holder seg et par dager.

Han: Kanskje H kan gå tur med ham nå?

Jeg: H sover. Er du redd for puten din?

På det tidspunktet var klokken halv ett. Han sendte den første meldingen kvart over tolv.

Han ringte.

Og jeg sa at han like gjerne kunne spurt om jeg hadde pusset tenner. 

- Vi klarer oss faktisk fint selv, sa jeg.

Heldigvis tok han poenget. Men jøss og kors, så lang tid det tok.

tirsdag 10. februar 2015

Stram rumpe

Selv om jeg er et vrak, har jeg noen som elsker meg. I går fikk jeg en sms fra min sønn der det sto at han bare ville si at han var glad i meg, og i et helt sekund ble jeg kjempeglad, før det slo meg at det nødvendigvis måtte være noe veldig galt et sted.

Så ble jeg glad igjen.

Det er jo begrenset hva jeg får gjort med hjemlige kriser mens jeg er på jobb, og han har tross alt klart seg selv siden han var fire. I alle fall mente han det selv, der han gikk rundt og med stort alvor prøvde å overbevise folk om at han var 16.

*

Et håndfast bevis på at noen elsker meg, var også morsdagspresangen jeg fikk sist søndag. Min mann hadde på vegne av mine to barn, kjøpt en dråpe (= en dings) til å henge på armbåndet jeg har fra Ole Lynggaard.

Jeg byttet dingsen i dag. Den nye dingsen kostet litt mer (sannsynligvis grunnet en liten diamant) og mellomlegget betalte jeg fra kleskontoen min. Det gjorde vondt. Men etter det, gikk det bare nedover.

- Hei, jeg byttet dingsen du ga meg fra ungene, sa jeg da jeg ringte min mann.

Jeg var på vei til kiropraktoren, hvor han befant seg, aner jeg ikke.

- Fint at du fant noe du likte, da, sa han.

- Ja, da, men den ble litt dyrere ... (også fortet jeg meg å legge til) ... men jeg tok det på kleskontoen min!

- Det hadde du jo ikke trengt, sa han.

*

Jeg stoppet midt i Bogstadveien og trampet som en fly forbanna femåring. "Hadde ikke trengt"??? Jeg var så sint på meg selv at jeg ikke greide å snakke. Det gjorde fysisk vondt å tenke på alle kjolene, skoene og blusene jeg ikke fikk kjøpt.

Selvsagt hadde det vært fint å kunne si at jeg hadde lagt det bak meg da jeg kom inn til kiropraktoren, men det ville vært å juge. Jeg klarte nesten ikke tenke på noe annet enn at jeg var superirritert fordi jeg etter min mening hadde tapt en masse penger.

Men da kiropraktoren innledet med å si:

"Du er siste pasient i dag, hvis jeg klarer å få ut all oppdemmet aggresjon på deg, kan jeg gå hjem og være snill mot kona, "skjønte jeg at dette ikke kom til å bli mindre opprørende.

*

Jeg hadde rett. Han fant to nye steder der musklene mine hadde trukket seg tilbake i protest mot livet jeg lever. De hadde lagt seg i fosterstilling og blitt der. Muskler som får ligge i fosterstilling i flere år, blir harde som stein, viser det seg.

Han begynte med brystmuskelen. Jeg ulte. Han fortsatte med baken. Jeg stønnet.

Jeg tåler en del jævelskap, men den der var vond.

- Den der var ille, sa kiropraktoren.

Jeg sluttet å ule. Jeg smilte litt inni meg. Når en erfaren kiropraktor kaller noe ille, er et ikke rart jeg synes det er litt plagsomt.

Det sa jeg til ham.

- Jo, men du har virkelig usedvanlige stramme muskler, sa han. (Jeg minner om at han holdt på å mishandle baken min.)

Jeg ba om å få det skriftlig. Han lo og trodde jeg tullet, men det gjorde jeg ikke.

Han satte seg ned og skrev, og i det han ga meg arket sa han: "Jeg sa stramme, ikke veltrente, du fikk med deg det, eller?"

"Hm?" sa jeg, røsket med meg beviset og løp ut.

"Ved undersøkelse i dag konstateres usedvanlig stramme muskler!"

søndag 8. februar 2015

Døds-grepet

Visstnok er det bare maks fem håndtrykk som skiller de fleste av jordens innbyggere. Det vil si - slik jeg har forstått det - at mellom meg og en hvilken som helst person jeg kan tenke på, trenger jeg bare å gå gjennom noen få mennesker for å komme til den utvalgte.

Ta for eksempel Obama, eller Putin. Jeg kjenner noen som kjenner noen og denne noen, kjenner altså Obama. Eller Putin. Jeg skal ikke gå inn på hvem jeg kjenner som kjenner noen som kjenner noen, for det ville blitt skryt.

*

Men jeg slenger på dette bildet som er tatt av en fotograf i det amerikanske forsvarsdepartementet, så skjønner dere at jeg er en skikkelig VIP. En skikkelig very important person, altså.

Og da kan dere vel tenke dere hvor enkelt det ville være for meg å slå av en prat med Obama.

Hvis jeg ville. Og hvis han ville. Jeg tvinger ingen. Nesten ingen.

I enden av bordet sitter jeg. Rett etter bildet ble tatt, sølte jeg sukker utover bordet og meg selv. Det tok kanskje litt av kulheten.

Jeg falt for fristelsen til å fremstille meg selv i et litt for godt lys nå, det skal ikke gjenta seg. Dette er forhåpentligvis den siste gangen jeg prøver å virke viktig og kul, for sannheten er at de som ble plassert i enden av bordet, var de som var absolutt nederst på rangstigen i dette selskapet. Men det har aldri, og vil aldri bli, tatt et bilde av meg i et mer nobelt selskap, så ha meg unnskyldt.

*

Håndtrykk kan man si mye om. De fleste er enige i at et håndtrykk sier mye om en person. Håndtrykket bør være fast, og for egen del må jeg få legge til at tiden et håndtrykk tar, er avgjørende for hvordan jeg oppfatter personen. Ikke for kort og aldeles ikke for langt. Også krever jeg øyekontakt hvis det skal være et kvalitetshåndtrykk.

Frenetisk risting av hender er også fy. Noen mener åpenbart at jo mer de rister hånden din opp og ned, jo triveligere er det. Det er ikke riktig. Hvis du er en rister, virker du helt dust i min bok.

Du må også gjerne si navnet ditt med et lite smil, men ikke regn med at jeg husker det. Jeg konsentrer meg 100 prosent om å si mitt eget navn. Når man har bommet på det én gang, vil man ikke oppleve det igjen.

Et svett håndtrykk er lett å unnskylde, men det er også lett å unngå hvis det er du som svetter. En liten diskret avtørking på bukse eller skjørt, og hånden din er presentabel. Iskalde hender er også formildende. Hvem som helst kan ha problemer med frost i dette landet.

*

De slappe håndtrykkene er fullstendig diskvalifiserende, selvsagt, men de som prøver å hevde seg ved å ta i så hardt at det knaser, husker jeg med forakt til evig tid. "Hva er det du prøver å kompensere for?" tenker jeg foraktfullt og lar øynene hvile på underlivet hans akkurat lenge nok til at han skjønner hva jeg mistenker.

Og hvis jeg uheldigvis har vridd en av ringene mine slik at den kommer i klem mellom to fingre, kan vedkommende risikere et kne i skrittet. Det ville i så fall vært en refleks fra min side, og selvsagt ikke en overlagt handling.

*

Både slappe og for harde håndtrykk er tross alt noe som går fort over. Alle de verste håndtrykkenes mor er imidlertid ikke så enkelt å glemme. Jeg kaller det døds-grepet.

Dessverre er det ofte gamle mennesker som benytter dette. De tar deg i hånden - så langt er det greit - men så legger de den andre hånden over hendene deres, og der blir den liggende.

Som en forsegling. Som en jævla lås. Jeg kan få noia av sånt.

*

Ofte har den gamle også trukket hånden din til seg, slik at du enten blir stående med en litt uhøflig knekk ved hoftene (som med all tydelighet viser at du ikke vil nærme deg denne personen) eller så følger du etter hånden din og får døds-griperen til å dra deg inn i intimsonen hans eller hennes. Noe som selvsagt også betyr at din intimsonen blir kraftig invadert.

Mens dere står der i dødsgrepet, kjenner du livet sive ut av deg. Gjennom armen og inn i gamlingen. Det er som de suger livskraft til seg. Det virker uhyggelig planlagt.

*

Det finnes selvsagt unntak. Det finnes alltid unntak.

Nær familie kan hilse på denne måten uten at du dør litt. Når noen du liker godt trekker deg inntil seg, er det jo bare hyggelig. Og en god og lang klem er en ren energikilde for begge parter. Hvis de liker hverandre like godt, naturligvis.

*

Men hvordan skal man unngå det livsfarlige døds-grepet?

Hvis du vet at naboen til grandtante Olga alltid er ute etter friskt blod, kan du enten gå i sirkler rundt henne eller være veldig rask til å smøre hendene inn med masse håndkrem slik at du kan gli ut av de krokete, rynkede hendene hennes. (Det aller beste er hvis hun ser at du kommer fra toalettet, og du rekker å smøre deg inn med Nugatti, men det ville nesten vært så morsomt at det ikke kunne skjedd)

Problemet er jo når du må håndhilse på nye mennesker, og du ikke vet at de er døds-gripere. Mitt eneste råd da, er å hoste dem rett opp i ansiktet. Eller å begynne å dra hånden til deg med makt. Bare vær klar over at ingen av disse handlingene er sosialt akseptable.

Likevel er det bedre enn å begynne å skrike "Slipp! Du suger livet ut av meg, din gamle heks!".

Det vil jeg ikke anbefale. Selv om det kan være veldig fristende.

lørdag 7. februar 2015

Mannen. Og været.

Superenkel forskning viser at utbredelsen av platte vitser er større når uvær har kvinnenavn enn når de er oppkalt etter en mann. Det er jo nærmest diskriminerende.

Annen hver gang et vær får et navn, er det en kvinne som henges ut. Under ekstremværet Lena (hun som rammet Vestlandet og blant annet slapp ut en del oppdrettslaks) var hver tiende (dette er bare basert på dårlig hukommelse) tweet og Facebook-oppdatering fra moroklumper omtrent som dette: "Hva er likheten mellom kvinner og orkaner? Jo, de er våte, heftige og stormfulle når det står på, og når de drar, tar de med seg huset ditt."

Andre fokuserte på uberegnelighet og antydet av kvinner stort sett var påvirket av hormoner året rundt.

Bortsett fra å reflektere over at det er en del skuffede menn rundt i dette landet, og at det godt kan hende at vi kvinner kan behandle dem bedre, kan det jo være verdt å tenke over hvorfor det ikke er så mange som vitser om orkaner med mannsnavn og ødeleggelser.

Kanskje er det for tett opp til sannheten til at det er morsomt? Voldsomme ødeleggelser er tross alt både historisk og hverdagslig oftere knyttet opp til menns handlinger enn kvinners handlinger.

Det var jo en del vitsing om Mannen - fjellet som stadig skulle rase - i høst, men også der prøvde noen å vri det til kvinners hormonelle ubalanse ("Noen mener at Mannen har skapt så mye unødvendig drama at den bør døpes om til Kvinnen").

Jeg tror på mannen. Og på Mannen. Når det gjelder fjellet Mannen, er jeg sikker på at han kommer bare han får tenkt seg om, og når det gjelder mannen kan han være kvinnens beste venn hvis du har flaks, hvis du lar ham få lov og hvis du aksepterer at han ikke alltid forstår deg.

Min mann er skuffet over at han ikke har fått et eneste vindkast oppkalt etter seg. Han mener at det i det minste burde være mulig å kjøpe seg et ekstremvær. Han ville også gjerne få lov til å kjøpe flaue vinder og kalle dem opp etter folk han ikke liker.

Selv om jeg normalt prøver hardt å støtte ham når han er kreativ, møtte han ingen forståelse hos meg. Jeg påpekte strengt at det ville vært trakassering, og at det ville satt debatten om ungdoms idiotiske bruk av penger fullstendig i skyggen.

"Pissregnet Jagland," svarte han og lo så han måtte sette seg.

Jeg synes Jagland er en pen mann, jeg (Wikipedia)

torsdag 5. februar 2015

Liten sprekk, stor sprekk

Blanke ting er som regel lik pene ting, mener jeg. Og det er ikke fordi jeg liker å speile meg i dem, faktisk er det enda bedre hvis de blanke tingene blinker i fasetter (tenk diamanter eller paljetter), og da ser man jo temmelig rar ut hvis man bruker dem som speil.

Denne fascinasjonen for pene ting kombinert med min ukuelige evne til å se det positive i alt (Ikke enig? Så synd.) gjorde at jeg slett ikke ble så lei meg som noen kanskje skulle trodd, da frontruten på min nye bil fikk en steinsprutskade for et par uker siden.

Den lille sprekken var faktisk vakker der den blinket litt forsiktig nede i venstre hjørne.

*

Men det meste er forgjengelig, kanskje særlig skjønnhet, og i ettermiddag hadde bilen min time hos Hurtigruta carglass. De fikser steinsprutskader mens De venter, og det koster deg ikke en krone så lenge du har den riktige forsikringen.

Da jeg kom hjem fra jobben, fikk jeg denne meldingen av min mann som hadde tatt på seg jobben med å kjøre bilen til glassmesterne:

"Ruten sprakk da han skulle fikse den"


Jeg ringte ham.

- Så hva skjer nå?
- De sjekker om de kan få montert en ny rute allerede i morgen.
- Må vi betale den?
- Det er en egenandel.
- På hvor mye?
- To tusen, tror jeg.
- Faaaaaen!
- Du kan få det i morsdagsgave.
- Du skal ta så utrolig lang fart og drite i å kalle det en morsdagsgave!
- Ha, ha.
- Jeg mener det!
- Det velger jeg.

Men tenk. Det gjør han ikke.

Det kan i så fall bli den dyreste morsdagsgaven han noen gang har finanisert, for jeg har sett på en kjole jeg har lyst på.

onsdag 4. februar 2015

Julia og jeg

- I går fikk jeg limbånd på hele ryggen, nedover på ribbena og langt nedover på bena, sa jeg til min nest mest empatiske kollega.

Jeg håpet selvsagt på litt medfølelse, og dro ned halslinningen på kjolen for at hun skulle få et glimt av grusomhetene på ryggen min.

Jeg kunne fått rosa eller lyseblå tape. Kanskje neste gang.

- Jøss. Så de måtte rett og slett lime deg sammen, altså? Herregud, du er virkelig en medisinsk sensasjon, sa hun, og mer enn antydet at jeg ikke hang sammen uten hjelp, og at jeg muligens kunne gjort store penger hvis jeg viste meg frem i full offentlighet eller var villig til å donere kroppen min til forskning.

(Det er jeg, forresten. Bare ta det dere vil etter at jeg er død, men ikke si at jeg anbefalte noe, for det gjør jeg ikke.)

*

Jeg valgte å ikke bli fornærmet. Klokken var jo ikke blitt ni engang, og jeg orker ikke å bli sur før i femtiden. Det gjelder hverdager. I helgene er tidspunktet litt mer tilfeldig.

- Fysioteraputen har brukt tape for at nervene skal bli minnet på at de må få kontakt med de små musklene i skulderen, doserte jeg.

Hun synes det var veldig rart at den forbindelsen bare kunne bli brutt, for som hun sa:

- Du bruker jo musklene i armene hele tiden, da! Tenk for eksempel på bevegelsene når du henger opp tøy og gjør annet husarbeid.

Jeg stirret uforstående på henne, og en annen kollega prøvde å late som han ikke tisset på seg av latter.

- Birgitte skjønner ikke hva du snakker om, kvekket han.

*

Men det gjorde jeg. Selvsagt gjorde jeg det. (Det hadde noe med klær å gjøre. Og kanskje støv.)

*

Jeg har faktisk allerede blitt bedre. Armen kan løftes slik at albuen er i flukt med skulderen, og det klarte jeg ikke i går.

Denne nye evnen kom godt med da jeg kom ut av dusjen i morges. Til tross for den normale frotteringen av rygg og resten av mitt dryppende våte legeme, var ryggen kliss våt. Tapen hadde sugd til seg et par liter vann.

Da jeg sto og tørket ryggen med hårføner med armen i en svært unormal posisjon, sendte jeg en vennlig tanke til Julia Pastrana.

Du vet kanskje ikke hvem hun var? Hjelper det hvis jeg sier "apekvinnen"?

*


Skilt ved fødselen
Julia (øverst) og meg (nederst)



*

Jeg lurer på hvordan hun ble tørr etter å ha vasket seg. Hårfønere var nemlig ikke svært utbredt på den tiden hun ble vist frem mot penger.

I følge min mor, hadde jeg ryggen full av sorte hår da jeg ble født. Det er derfor flere fellestrekk mellom Julia og meg enn utfordringene vi begge har med å bli tørre etter en dusj.

Og bare for å ha nevnt det: Julia blir beskrevet som et svært intelligent og varmt menneske. Hun var flink til å synge også, men det er ikke jeg.

mandag 2. februar 2015

Bare et godt tilbud. Du lissom.

- Hei, det er Birgitte Frisch, svarte jeg høflig da det ringte fra et nummer jeg ikke kjente.

Det er helt vanlig at folk jeg ikke kjenner ringer meg, og som regel er det både nyttig og hyggelig.
- Det er fra Canal Digital. Stein Jacob? sa fyren i andre enden.
- Hva med ham? glefset jeg. 

Det var pussig. Jeg var snill og mild sekundet før.

- Ja, er han til stede? spurte fyren.
- Nei, du har ringt MEG midt i arbeidstiden og det er SVÆRT uvanlig at ektefeller er sammen midt på dagen, sa jeg med en stemme som kunne skremme vann fra å koke.

Det ble stille i andre enden. Jeg er ikke den som fyller tomrom med snakk. Men det var han:

- Vel, jeg skulle gjerne snakket med ham …
- Om. Hva. Da. (Det var meg igjen.)
- Jeg ville bare gi dere et hyggelig tilbud, sa den profesjonelle selgeren som helt sikkert måtte slå opp i kapitlet «hvordan få vanskelige kjerringer til å få dårlig samvittighet» for å håndtere meg.



Det kapitlet burde vært kvalitetssikret hos undertegnede. Det var ubrukelig.

- Jasså, sa den vanskelige kjerringa som ikke så lett får dårlig samvittighet.

Og så begynte selgeren å bable om en dings som var kjempelur. Jeg kjente ikke igjen dingsen, men så vidt jeg forsto hadde vi allerede tilgang til tjenesten den skulle gi oss. Så da sa jeg det. I en irritert tone:

- Men det har vi jo muligheten til allerede!

Da ble han litt spakere. Jeg ville vite hvorfor dette var et så hyggelig tilbud – var det gratis, kanskje? Det var det ikke, så jeg ga ham en liten lekse i hva som ble oppfattet som hyggelig og hva som ikke ble det. Som et eksempel på ting som ikke var så hyggelige, beskrev jeg – helt teoretisk – selgere som ikke har satt seg inn i hva kunden har, og som ringer dem midt i arbeidstiden – og ber om å få snakke med noen andre.

- Men det er jo hyggelig av oss å gi dere et godt tilbud, insisterte han.
- GODT??!! Hvor godt er det, da? Sett bort fra vi at IKKE TRENGER DET? spurte jeg. Rolig. Eller .. ja, kanskje ikke så innmari rolig.
- Dere sparer hele 190 kroner! trumfet han.

Og akkurat da innså jeg at vi ikke var på samme planet. Vi skjønte hverandres ord, men ikke hva de mente. 

Ikke det at jeg ikke gjerne sparer 190 kroner, det er ikke poenget her. Men hvis han hadde ringt min mann som lever av å fakturere, hadde denne telefonsamtalen antakelig kostet mer enn 190 kroner bare i bortkastet tid. Det var bare det at min mann aldri hadde brukt tiden sin slik jeg gjør.

Han hadde brukt maks 20 sekunder på å takke pent nei og lagt på hvis det var han som hadde blitt oppringt. Og det er jo faktisk også en mulig måte å håndtere selgere på. Forutsatt at man har et minimum av folkeskikk og/eller ikke er så FORBANNA HORMONELL! 

Greit?!