Liten sprekk, stor sprekk

Blanke ting er som regel lik pene ting, mener jeg. Og det er ikke fordi jeg liker å speile meg i dem, faktisk er det enda bedre hvis de blanke tingene blinker i fasetter (tenk diamanter eller paljetter), og da ser man jo temmelig rar ut hvis man bruker dem som speil.

Denne fascinasjonen for pene ting kombinert med min ukuelige evne til å se det positive i alt (Ikke enig? Så synd.) gjorde at jeg slett ikke ble så lei meg som noen kanskje skulle trodd, da frontruten på min nye bil fikk en steinsprutskade for et par uker siden.

Den lille sprekken var faktisk vakker der den blinket litt forsiktig nede i venstre hjørne.

*

Men det meste er forgjengelig, kanskje særlig skjønnhet, og i ettermiddag hadde bilen min time hos Hurtigruta carglass. De fikser steinsprutskader mens De venter, og det koster deg ikke en krone så lenge du har den riktige forsikringen.

Da jeg kom hjem fra jobben, fikk jeg denne meldingen av min mann som hadde tatt på seg jobben med å kjøre bilen til glassmesterne:

"Ruten sprakk da han skulle fikse den"

Jeg ringte ham.

- Så hva skjer nå?
- De sjekker om de kan få montert en ny rute allerede i morgen.
- Må vi betale den?
- Det er en egenandel.
- På hvor mye?
- To tusen, tror jeg.
- Faaaaaen!
- Du kan få det i morsdagsgave.
- Du skal ta så utrolig lang fart og drite i å kalle det en morsdagsgave!
- Ha, ha.
- Jeg mener det!
- Det velger jeg.

Men tenk. Det gjør han ikke.

Det kan i så fall bli den dyreste morsdagsgaven han noen gang har finanisert, for jeg har sett på en kjole jeg har lyst på.