Bill.mrk. Påklederske søkes omgående

Jeg innrømmer helt uten å rødme at jeg juger hver gang jeg sier at jeg trenger å kjøpe klær. Det vil si, jeg har jugd helt til nå. I går trengte jeg virkelig å kjøpe klær. Og sko.

*

Da jeg landet på Flesland i går, var det for å være med på en damelunsj (i dag) til ære for en venninne som har fylt 50. Jeg hadde pakket en helt ny kjole og sko som passet perfekt til kjolens form og farge (men som ikke passer til så mye annet).

Kjolen er i mørkeblå ull med semskede skinnermer. Den satt som et skudd, men jeg er notorisk opptatt av å forberede meg (jo, da) og generelt glad i klær, så jeg bestemte meg for å prøve den på i går for å se om den traff like godt som da jeg kjøpte den.

Det gjorde den ikke. Eller det vil si, den hadde nok gjort det, hvis jeg bare hadde klart å dra ned glidelåsen.

Ser helt greit ut forfra

Ser helt teit ut bakfra

Når jeg ser den på hengeren, burde jeg skjønt at jeg ikke kom til å få den på meg uten hjelp

Glidelåsen går fra nakken og helt ned, og det var plent umulig å få den sammen i nakken.

Det var da jeg virkelig begynte å savne min mann.

*

Jeg følte meg som en kløne, og begynte å tenke på hvor sært det var å be resepsjonen om de kunne sende opp en påklederske. Jeg lever helt klart i feil århundre - sånne som meg hadde trengt en pike og en kokk i tillegg til en sjåfør (vil noen mene). Jeg er ubrukelig på så usannsynlig mange områder.

Jeg vurderte også å gå med kjolen åpen til jeg kom til min venninne og så be henne om hjelp. Ulempene ved det var for mange:

1 Jeg var usikker på om kåpen jeg har med ville skjule nok på turen fra hotellet,
2 det er ikke mye klasse over å komme halvt påkledd til en lunsj
3 og dessuten antok jeg at den var like vanskelig å få av som på.

Jeg måtte med andre ord ha assistanse to ganger, og det var minst én for mye.

Dessuten er blotting forbudt.

Jeg konkluderte med at jeg trengte en ny kjole. Om ikke annet enn for ikke å bli sperret inne. Verken fengsel eller Sandviken sykehus virker som gode alternativer, men begge hadde nok ønsket meg velkommen.

Jo mer jeg tenkte over det, jo sikrere ble jeg på at det eneste som kom til å holde meg unna tukthuset var en solid runde shopping. Det var nok best å ta i litt, tenkte jeg, og styrte rett mot Torgallmenningen.

*

Heldigvis har Bergen en butikk som heter Vincci. Og heldigvis har de ikke bare kjoler der, men også sko. For når man har sko som er tilpasset én spesiell kjole, skal det mye til for at de skal passe til enda en kjole.

Når sant skal sies, var jeg vel ikke spesielt opptatt av å finne en kjole som matchet skoene heller. Denne gangen følte jeg meg riktig så fornuftig da jeg kjøpte et par helt enkle, sorte lakksko. Fra Prada.

I butikken så kjolen kjempefin ut.

Herregud, jeg ser ut som jeg skal adles

Da jeg skulle ta et bilde til denne bloggen, så jeg hvordan den virkelig så ut. Det ser ut som jeg har kledd meg ut for å lunsje med den engelske dronningen.

Jeg prøvde å finne ut hvordan den så ut hvis jeg satt.

Sliten Lady prøver å holde på spiriten

Det gikk heller ikke så bra. Og nå er det et kvarter til jeg skal være der, så nå får det bare stå til.

Hun greide det ikke veldig lenge

Da jeg regnet litt på det, fant jeg ut at jeg kunne flydd flere personer over fjellet, betalt dem godt over tariff og bedt dem ta en helaften på min regning før de fløy hjem igjen - hvis de bare hadde hjulpet meg med å få på meg den første kjolen.

Så nå gleder jeg meg til å komme hjem og invitere min Valentin ut på middag i min nest nyeste kjole. Forutsatt at han hjelper meg med glidelåsen.