Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

tirsdag 31. desember 2013

Et enda bedre 2014

Selvsagt ønsker jeg deg et supert 2014. Jeg kommer jo fra et overmøblert hjem, og vet hva man skal si når, selv om jeg ikke alltid gjør det.

Men la oss være ærlige på denne siste dagen i 2013: hva jeg måtte ønske for deg har ikke noe å si utover at vi anerkjenner hverandre for å være hyggelige - og det er jo fint, men du finner ikke kjærligheten av den grunn, liksom.

Hvis du vil finne kjærligheten, kan det hende jeg kan hjelpe deg, forresten, for jeg er ganske flink til å koble folk. Også er jeg så skrekkelig nysgjerrig, så jeg vil gjerne vite dine innerste hemmeligheter (det må man hvis man skal koble folk riktig). Men det var ikke poenget mitt nå.

*

Jeg ønsker en hel masse for deg i 2014, men det meste kan du påvirke selv, og det synes jeg du skal gjøre. Hvis du da ikke oppriktig mener at du har det perfekt og at du har nådd dit du kan både fysisk og mentalt. (Da kan du bruke energien din på andre. Og det bør du.)

Jeg har ikke nådd perfeksjon - det vet alle som har møtt eller hørt om meg - så for min del er det en lang vei å gå. Ikke en gang noe så enkelt som å puste, kan jeg. Jeg har nok kunnet det en gang, og jeg klarer det jo godt nok til at det tikker rundt, for å si det sånn, men det er bare så vidt.

Skikkelig pusting kan gjøre underverker for kroppen, og det kan jeg bare i teorien. Dessuten forutsetter real pusting at man slipper ut magen, og jeg vil heller dø enn å løsne på magemusklene. Faktisk tror jeg at jeg kommer til å dø hvis jeg slapper av i mageområdet.

De indre organene mine kommer til å få sjokk eller starte en krig. Jeg synes jeg ser tynntarmen breie seg ut "Ha, ha! Jeg er størst, jeg krever denne plassen!" roper den mens lever, milt og nyrer går sammen om å presse den ekle ormen tilbake. Du ser sikkert hva jeg prøver å beskrive: Et indre opprør. Et anarki. En enveisbillett til Vestre gravlund.

*

Min eldste sønn er god på pusting. Han driver et mildt press for å få meg til å drive pusteøvelser hver dag, men jeg har hundre gode unnskyldninger for å gjøre noe annet: klesvask, finne noe som er verdt å se på på tv (det kan jeg gjøre i timesvis), gå på do, jobbe, skrive, sitte og se ut i luften, planlegge klesvask, planlegge å jobbe ... listen er lang og flau.

At dette er i-landsproblemer ser til og med jeg. Det finnes millioner - antakelig milliarder - mennesker i verden som mangler både mat, rent vann og en seng. Sånn sett er det nesten umoralsk at vi her i Norge flyr rundt og klemmer hverandre og håper at vi skal få det enda bedre.

Men det vil alltid være noen som har det bedre enn deg, og det vil alltid være noen som har det verre. Alt du kan gjøre, er å ta vare på deg selv slik at du blir best mulig rustet til å gjøre noe for andre. For gjør du noe for andre, gjør du verden til et bedre sted, og det er hele poenget med å være her, min venn.

Vær snill

mandag 30. desember 2013

Heia Julie Wilhelmsen

Jeg er jo en smule grunn, men det har jeg til felles med så mange mennesker at det ikke bekymrer meg det minste. Egentlig burde det bekymre meg veldig at vi er så mange grunne mennesker, men hvis jeg daglig hadde gått rundt og grublet over samfunnets manglende evne til å reflektere og gjøre noe med de virkelig store problemene, hadde jeg jo ikke vært så overflatisk likevel.

*

Ta for eksempel når jeg ser på Dagsrevyen eller TV2-nyhetene. Jeg sitter der som en måpende tåpe og tenker på alt annet enn det de prøver å fortelle meg. «Går det an å gå opp den trappen til venstre bak dem?» spør jeg meg selv når jeg ser på TV2s nyinnredede studio samtidig som jeg tenker at det var vel litt i overkant mange røde lysstoffrør den designeren hadde kommet unna med.

Veldig flinke, veldig blide

Så tenker jeg at det sannsynligvis ikke heter lysstoffrør, og så lurer jeg på om butikkene fremdeles selger sånne rør som jeg har over speilet på badet, for hvis de har tenkt å slutte med det, må jeg kjøpe et helt nytt badespeil, og det hadde egentlig vært ganske greit, for jeg trenger et speil med et skap bak – det er nemlig litt dårlig med oppbevaringsplass på badet.

Og mens jeg har tenkt alt dette, har jeg latt en mulighet til å lære litt mer om utfordringer i helse-Norge eller kanskje bare latt en lokal møkkasak gå fra meg.

*

Ser jeg på NRK, irriterer jeg meg kanskje over at værmeldingsdamene har så rare kjoler «og kan de ikke fikse dem litt opp på håret før de kommer hjem til folk gjennom tv-ruta?» eller at værmelderen står på en litt rar måte og vips, så har jeg gått glipp av været.

"Hit eit steg og dit eit steg, dansar eg fram på skuleveg"

Når noen spør meg hvilke nyhetssaker som ble referert eller hva slags vær det blir i morgen, er jeg ekspert på å svare noe som høres så vagt ut at mottakeren tror at jeg sier noe lurt. Og det rare er at de som spør alltid aksepterer svaret. For meg er det et bevis på at jeg ikke er alene om å la viktige saker gå inn og ut av det ene øret.

*

Men jeg tar ikke på meg all skyld. Dette handler også om hvor flinke folk er til å formidle. For hvis det kommer en person som har kledd seg nøytralt, som ikke insisterer på å la det lange håret henge løst uansett hvor vinden kommer fra (Hei, NRKs Brussel-korrespondent!) og som snakker rolig og pedagogisk, da lytter jeg. Og da blir jeg mye klokere enn jeg var før jeg skrudde på tv’n.

I går hadde jeg et sånt øyeblikk. NUPIs Julie Wilhelmsen snakket om bakgrunnen for terrorhandlingene i Russland, og jeg lærte noe av alt hun sa.

Forsker Julie Wilhelmsen

Det var ikke så veldig avansert, men det var nytt for meg. «Det er rimelig å tro at det har med Nord-Kaukasus å gjøre,» sa Wilhelmsen og dro hele resonnementet med russiske myndigheters kamp mot det brede islamistiske opprøret mot myndighetene som foregår i Nord-Kaukasus. Jeg ble til og med inspirert til å lese mer om Nord-Kaukasus (veldig trist), og nå vet jeg også hvor det ligger!

Russland har okkupert de to områdene som er merket av på Georgias territorium. Visste du det? Det gjorde jeg.


For en flink dame hun der Wilhelmsen er! Jeg søkte henne opp på Wikipedia og fant ut at ikke bare har hun arbeidet med hvordan global konflikt nører opp under lokale kriger og skrevet om russiske tilnærmingsmåter til kampen mot terrorisme (noe som antakelig var bakgrunnen for at NRK hentet henne inn i går). Hun har jobbet som frivillig for Mor Teresa også!

*

Jeg vil bli sånn. I første omgang skal jeg trene på ikke å henge meg opp i rare hårsveiser og talefeil når jeg ser folk på tv, og hvis jeg ikke klarer det, skal jeg tvinge meg selv til å ta notater. I 2014 skal jeg bli kunnskapsrik, og forholdet som i 2013 har vært mellom vekten og sparekontoen skal snus: Feit sparekonto, tynn Birgitte. Tynn, smart og rik.

Eller; la meg begynne med å bli mindre overflatisk allerede nå: Ikke "tynn, smart og rik", nei "klok og smart, sprek og frisk, og med mulighet for å gi enda mer til de som er dårligere stilt enn meg". Sånn må det bli. Bare vent.

søndag 29. desember 2013

Tyven

Å kombinere bryllupsdag med pressevakt, kan være utfordrende, men det går bra så lenge alle parter tar hensyn. Til meg, that is.

Vi startet feiringen med å gå hjemmefra til sentrum. Målet var å finne mat. Det er ikke lett i et romjulsstengt Oslo. Dette burde alle restauranteieren merke seg: Det var tjukt av folk i gatene og de så sultne ut alle sammen. Dere kunne tjent grovt med penger!

*

Noen hundre meter hjemmefra fant jeg dette:



Du vet du bor på Frogner, liksom ...

Og et par og tjue meter unna det igjen, så vi ungdommens opprør mot foreldregenerasjonen helt tydelig:



Men det blir ikke helt schwung over det hele når resten av tavlen inneholder informasjon fra Uranienborg menighet.

*

Selv om min mann insisterer på at han er anarkist, ville vi begge ligget tynt an hvis de røde virkelig grep til våpen, så vi kikket oss diskret rundt før vi gikk videre. Det virket trygt. Den skumleste personen i nærheten var min mann, og han har jeg hamlet opp med i 16 år i dag, og dessuten er han bare farlig for slemminger.

*

Vi endte opp på The Thief. Stordalens kunsthotell på Tjuvholmen. Der kombinerte jeg jobbing med spising, og synes jeg kom godt fra begge deler.

Det var kunst over alt, og det første som møtte oss, var et bilde av en glitrende hodeskalle i 3D.

Snakk om å gli inn i miljøet! Jeg hadde jo bryllupsdagsgaven min rundt halsen:



Jeg kunne føle en helt spesiell mental forbindelse, men så begynte jeg å tenke over om det var mulig at to hodeskaller kunne ha mental forbindelse, og da merket jeg at det jeg kjente antakelig bare var en kald trekk. Det var faktisk litt creepy.

Maten var god, servicen om mulig enda bedre, og den nye alpakka-kåpen min som jeg ikke vil miste, ble hengt inn i et artig, lite skap like ved bordet vårt, så jeg har ikke noe problem med å gi hele opplevelsen terningkast 6.

*

Det var til og med kunst i heisen:



Og jammen ble det ikke et litt utilsiktet selfie der også.

Kunsten utenfor var enkel å tolke. Dette må jo være tyven. Som ber om unnskyldning:



Jeg vet ikke hva han har stjålet, men siden romprisen er cirka 3000 kroner pr natt, ser jeg ikke bort fra at det er Stordalen selv som ligger der.

Ha en fortsatt god romjul!


lørdag 28. desember 2013

Nydelig

Noen ganger snakker min mann så mye at jeg må minne ham på å ikke bruke opp alle ordene vi har til rådighet. Særlig når han snakker om (la oss bare kalle det) mindre interessant ting, pleier jeg å kaste frem teorien at vi kanskje alle er født med et visst antall ord til rådighet, og når kvoten er full, er det over. Du legger inn årene, eller dør, for å være rå og brutal.

Det ser ikke ut til å bite på ham, dessuten er kanskje teorien min litt for høytflyvende. Eller litt søkt. Men hvem vet.

*

Det er imidlertid ett ord han aldri har brukt. I alle fall ikke i min nærhet. Ordet "nydelig" har så vidt meg bekjent aldri blitt ytret av den mannen.

Nå er det ikke sånn at jeg går og venter på at han skal kalle meg nydelig. Nei, det hadde vært veldig trist. I morgen har vi vært gift i 16 år, og hvis jeg ville at han skulle kalle meg nydelig hadde jeg nok enten bedt ham å gjøre det (hvilket ikke hadde vært så romantisk, selvsagt) eller skreket "hvis du ikke én gang kan si at jeg er nydelig, kan det være det samme med hele dette jævla ekteskapet. Du elsker meg ikke, din fordømte idiot," og smelt døren hardt igjen etter meg.

Men jeg har blitt. Av kjærlighet og av spenning. For én gang må da også han bruke det ordet. Om ikke annet om en bil.

*

Når jeg tenker meg om tror jeg ikke han har sagt "vakker" heller, men det får jeg skrive om en annen gang.

Ordet nydelig er pent. Det rommer estetikk og nytelse. Men hei! La du merke til noe nå? Nytelse. Ikke Nydelse. Vi har gjort om en hel haug av d'er til t'er etter at vi rev oss løs fra danskene. Adferd er for eksempel blitt til atferd og ... ja, en hel masse andre ord det ikke er nødvendig å rippe opp i nå.

Så hvorfor heter det ikke nytelig?

*

Ikke vet jeg. Men det jeg vet, er at nydelig kan spores tilbake til germanske neutan som igjen ble til njóta på nordisk.

Det germanske neutan ble brukt når man skulle si "ha nytte av noe", men det er også det samme ordet som etter hvert ble til naut (en dum ku).

Jeg tror ikke min mann vet dette. Det er altså ikke i frykt for å kalle meg eller noen andre et naut han ikke bruker ordet, men tenk litt på det neste gang du bruker det.

Dessuten kan det også være fint å vite at hvis du hadde snakket litauisk eller latvisk, hadde vår felles indoeuropeiske arv gitt oss ordet neud som i Norge ble til nyte og i Litauen og Latvia ble til ordet naûda. På litauisk betyr det nytte og på latvisk betyr samme ordet penger.

Dette er ren logikk for naut som meg, som mener at penger både er nydelige og nyttige.


fredag 27. desember 2013

Ikke mat meg

Det har vært en utrolig effektiv dag. Eller, det er ikke helt presist: jeg har nesten ikke fått gjort noe. Men jeg har tatt to store beslutninger: Shoppestoppen jeg har hatt siden august skal fortsette og siden den har gått så fint, skal jeg nå også ha sukkerstopp.

*

Shoppestoppen i august kom som et resultat av en kvalmende shoppingtur i London der jeg brukte titusenvis av kroner på en bukse og en kåpe. Sånt kan man ikke gjøre hvis man er et moralsk menneske. Ikke uten å gjøre bot. Min selvpålagte straff var shoppestopp, og det har gått så bra at jeg vil fortsette.

Det har blitt en sport å finne klær i skapet jeg ikke har brukt på en stund, og jeg er ganske sikker på at jeg har hatt ett unikt antrekk hver dag denne høsten, kanskje med unntak av en eller to ganger. Fremdeles er garderoben over halvfull av klær jeg ikke har brukt på over ett år.

*

Et par viktige poeng her: Når jeg kommer hjem fra jobb trekker jeg i den samme grå treningsbuksen hver dag, og shoppestoppen oppheves når jeg er på reiser. Likevel har jeg bare kjøpt en kåpe, tre kjoler, ett par sko, ett par skoletter og ett par støvletter. Pluss et par ting til som jeg ikke husker – jeg har bare en uklar formening om at jeg har smuglet inn noen poser.

Du synes kanskje ikke at jeg har noe å skryte av? Vel, det synes jeg. Min trang til shopping har vært patologisk, og hvis jeg hadde vært avhengig av noe annet – spising av avispapir eller nasking (jeg har lest at noen faktisk er det) – hadde du helt sikkert stått og klappet meg frem. «Bra, Birgitte, du sprakk nå, men du klarer det neste gang!» hadde du sagt. Det vil jeg gjerne at du skal si nå også. Jeg er syk, men jeg prøver hardt.

*

Neste utfordring er sukkerstopp. Det er også et resultat av en kvalmende opplevelse. I dag har jeg vært alene på jobb (jeg har vakt denne uken og sitter klar med telefon, blokk og penn). Kantinen er stengt – jeg forstår at de ikke holder åpent for meg – og jeg hadde egentlig tenkt å faste.

Men så kom det en sikkerhetsvakt og informerte om at de så dette som en finfin dag til å teste brannalarmen, og da tenkte jeg at jeg måtte få litt luft, og at luften kunne kombineres med mat.

*

Den nærmeste sjappa med mat, var Pascal. Der har de kjempegode salater som det bare tar kokken ti minutter å lage. Pascal er konditor, det burde fått alarmklokkene mine til å ringe, men hvis de gjorde det, trodde jeg sikkert at det var brannalarmen på jobben.

Et jordbær ... Hadde jeg enda spist jordbær

Ti minutter er omtrent 9 minutter og 30 sekunder mer enn min selvdisiplin varer i et rom fullt av sjokolade. Så etter ett minutt og 20 sekunder satt jeg ved et bord med en kopp kakao og en pose full av marsipan og sjokolade.

Veldig god, men veldig mektig

Gift, ren gift

Etter 12 minutter var jeg halvveis til kontoret og halvveis i sjokoladelageret jeg hadde kjøpt med meg.

*

Jeg hold på å kaste opp omtrent ved Filmens Hus i Dronningens gate, og da jeg var 100 meter fra kontoret sjanglet jeg så fælt at en av de prostituerte som sto der spurte om jeg trengte hjelp. Jeg holdt på å gi henne hele posen med snop, men så kom jeg på at hun jammen hadde det tøft nok fra før.

Jeg skal ikke ha det på meg at jeg ikke tar ansvar for egne handlinger. Nå gjelder det bare å ta ansvar for egen uønsket atferd ved misforstått egenomsorg.

Ønsk meg lykke til og ikke gi meg sjokolade, er du snill.



onsdag 25. desember 2013

66 nisser

Gårsdagen var i sannhet et ekte julemirakel. Jeg fikk mandelen! Min mor hadde laget to digre boller med multekrem med én mandel i hver, og jeg valgte strategisk den minste av de to. Etter to skjeer oppdaget jeg at jeg kom til å bli den heldige vinneren av ett av de to flax-loddene, men griskheten grep meg, og jeg ville ha to mandler: jeg ville ha begge loddene.

Ok, dette bildet kunne vært skarpere, men jeg tok det i smug

I håp om at de andre skulle spise seg mette på krem fra bolle nummer én, holdt jeg mandelfunnet hemmelig. Jeg stappet i meg fire porsjoner fra den største bollen, men da jeg tvang ned den siste skjeen fant jeg ut at min eldste sønn hadde sittet og ruget på sin mandel like lenge som meg. Den eneste forskjellen var at han ikke hadde stappet seg full av krem for å finne nummer to. Smartingen.

Men den som spyr først, ler best, eller hva det var, og det var jeg som vant på flax-loddet: 25 kroner. Hvis jeg bytter det inn i et nytt lodd, kan jeg vinne en million, og det anser jeg som svært sannsynlig.

*

Kvelden var full av mat, gaver og ny lærdom. Min far, som er den klokeste faren jeg har, kunne for eksempel fortelle at reglen "elle melle, deg fortelle" stammet fra den gang vikingene samlet frie bønder for å dra ut og herje.

Det var noe med elle (altså elden eller ilden) som skulle melle (melde) at skipet går ut i (et) år. Her protesterte jeg, for jeg har alltid trodd det var "ut i hår", men ok. "Rygg i rand, to i spann" beskrev hvordan de satt to og to, rygg mot rygg og rodde.

Vi ble enige om at "snipp, snapp, snute" antakelig stammet fra de senere års Disney-påvirkning, men "du er ute" viste visst til at de kom tilbake (etter å ha vært ute) en stund.

*

Kvelden var også full av nisser. Min mor gjør ting skikkelig når hun gjør noe, og er det jul, så er det jul. Her er noen av de 66 nissene (I kid you not) som sto rundt omkring i huset. Hvis du ser nøye etter, kan du se "donissen". Han henger utenfor badet og holder seg for nesen.

Lampe- og verandanissene

Peisnissene

Peisnissene fortsetter

Kaktusnissene

Veggnissene

Palmenissen

"Den fineste nissen" og noen som står i hjørnet over ham

Nissen med en rot opp i baken (?)

Kjevlenissene

Sekkenissen (oh, the irony)

Diverse nisser

Creepy nisse på rot

"Hvem faen fant på å legge en nisse på en serviett-holder"-nisse

Blomsterpottenisse

Veranda-pedo-nisser

Verandanisser

"Hjelp meg ned"-nisse I

"Hjelp meg ned"-nisse II

Nissejente bak skje (?)

"Egentlig ikke en nisse"-nisse

Ja ...

Peisnisser

Ikke spør ...

Donissen

Julekortholdernissen

Silkepapirhattnissen

Kjøleskapmagnetnisser

Snøklokkenisse

"Ikke helt friske"-nisser

"He ain't heavy, he is my brother"-nisser

"Kunne vært en ekte baby"-nisse

"Her er det noen som har rasket sammen noe ræl"-nisse


Sopelimnisse

Det var ikke bare min far som lærte meg en lekse på selveste julekvelden. Min eldste sønn satte meg også på plass da jeg prøvde å få min 94 år gamle mormor til å helle nedpå sitt fjerde glass med akevitt. "Skål, mor!" oppfordret jeg gang på gang og løftet Farris-glasset mitt.

"Mamma, det er ikke stil å få noen til å drikke seg full når du selv ikke drikker," sa min sønn strengt.


Heller ikke her greide jeg å holde kameraet i ro

Og det var den kvelden.

Her er forresten vertskapet: Kjære moder'n og fader'n, tusen takk for en fin julekveld.