Hundredagersprosjektet

Det er første søndag i advent. Ventetiden har begynt. Hva vi venter på? Det er høyst individuelt, og antakelig varierer det også med humøret.

Jeg venter alltid på ett eller annet, som regel venter jeg på inspirasjon, men rundt halv elleve hver virkedag venter jeg på lunsj.

*

Nå venter jeg på at jeg skal få lyst til å trene.

Jeg frister meg selv:
1 Du blir tynn!
2 Du kommer til å få på deg den Ralp Lauren-buksen i størrelse 4 uten å se ut som en feilstappa pølse!
3 Du kommer til å bli så fornøyd med deg selv etterpå!
4 Du kan velte deg i Netflix-serier! (Jeg trener ofte hjemme.)
5 Du kan spise enda mer is!

Jeg svarer fristerinnen:
1 Jeg vil heller prøve å elske den kroppen jeg har.
2 Den buksen er sikkert ikke moderne lenger.
3 Se punkt 1
4 Jeg kan se Netflix fra sofaen også.
5 Jeg spiste opp isen i går.

Fristerinnen gir seg ikke:
1 Men vil du elske den kroppen du får?
2 Med det tempoet vektreduksjonen din har, er buksen sikkert blitt morderne igjen innen du passer inn i den!
3 Det kommer aldri til å skje, og det vet du!
4 Du vet hvordan du føler deg etter å ha ligget en dag på sofaen og sett på TV, ditt undermenneske!
5 Det er alltid mer is i verden!

*

Jeg sitter allerede i treningstøyet. Når du har tatt på deg klær du ikke kan bruke andre steder en på trening, er halve jobben gjort, nemlig. Men lysten er fremdeles ikke til stede.

I dag er det dag 15 av mitt hundredagersprosjekt. I 85 dager til skal jeg gjøre noe godt for kroppen min hver dag. I alle fall skal jeg gjøre det 85 ganger til før prosjektet er over. Hvis jeg hopper over én dag, må jeg ta det igjen.

Jeg er forberedet på å avlyse julaften, for jeg mistenker at det kan være et lite minus på treningskontoen når jeg kommer så langt, men å gå en time rundt juletreet kan også kvalifisere til en treningsøkt, så jeg får vel i alle fall forsøke å få med meg det.

*

Å gjøre noe godt for kroppen, kan i følge prosjektreglene også være å gå til frisøren eller å få massasje.

Jeg har imidlertid valgt å se det som tilleggsaktiviteter. Jeg prøvde nemlig å spise litt snop hver dag i hundre dager, for noen måneder siden, men magefølelsen min (som ble større og større) sa meg at det var å pervertere tolkningen av "å gjøre noe godt for kroppen" så det å definere prosjektet til kun å handle om trening, er en selvpålagt straff.

For å binde meg selv til masten, legger jeg ut oppdateringer på Instagram med hashtagen #hundredagersprosjektet. Jeg har flere venninner som gjør det samme, og vi bryr oss ikke det minste om at vi spammer ned hele bildedelingstjenesten med illustrasjoner av en sliten joggesko eller (i mitt tilfelle) bilder at det jeg ser på tv mens jeg trener.

*

I går måtte jeg logge to økter ettersom jeg ikke var helt levende på fredag. Jeg trente kondisjon og core-muskulatur i en time og 40 minutter og var ganske fornøyd med meg selv, særlig fordi jeg jobbet de siste ti minuttene av den siste økten. Man er da kvinne, liksom. Baller i luften, rockering i høy fart rundt livet og telefon til øret: No problem.

*

Hadde telefonen kommet halvannen time før, hadde det vært en perfekt unnskyldning til å droppe trening den dagen.

Jeg leter nemlig etter unnskyldninger. Og tror jeg kanskje at jeg fant en akkurat nå. For jeg begynte helt uprovosert å blø neseblod! For første gang i mitt liv!

Kan man trene da? Jeg klarer så vidt å skrive her jeg sitter med papir i nesa og hodet godt bakover.

Posisjonen er imidlertid helt perfekt for å ligge på sofaen å se på tv.

Stakkars, stakkars meg