Ikke mat meg

Det har vært en utrolig effektiv dag. Eller, det er ikke helt presist: jeg har nesten ikke fått gjort noe. Men jeg har tatt to store beslutninger: Shoppestoppen jeg har hatt siden august skal fortsette og siden den har gått så fint, skal jeg nå også ha sukkerstopp.

*

Shoppestoppen i august kom som et resultat av en kvalmende shoppingtur i London der jeg brukte titusenvis av kroner på en bukse og en kåpe. Sånt kan man ikke gjøre hvis man er et moralsk menneske. Ikke uten å gjøre bot. Min selvpålagte straff var shoppestopp, og det har gått så bra at jeg vil fortsette.

Det har blitt en sport å finne klær i skapet jeg ikke har brukt på en stund, og jeg er ganske sikker på at jeg har hatt ett unikt antrekk hver dag denne høsten, kanskje med unntak av en eller to ganger. Fremdeles er garderoben over halvfull av klær jeg ikke har brukt på over ett år.

*

Et par viktige poeng her: Når jeg kommer hjem fra jobb trekker jeg i den samme grå treningsbuksen hver dag, og shoppestoppen oppheves når jeg er på reiser. Likevel har jeg bare kjøpt en kåpe, tre kjoler, ett par sko, ett par skoletter og ett par støvletter. Pluss et par ting til som jeg ikke husker – jeg har bare en uklar formening om at jeg har smuglet inn noen poser.

Du synes kanskje ikke at jeg har noe å skryte av? Vel, det synes jeg. Min trang til shopping har vært patologisk, og hvis jeg hadde vært avhengig av noe annet – spising av avispapir eller nasking (jeg har lest at noen faktisk er det) – hadde du helt sikkert stått og klappet meg frem. «Bra, Birgitte, du sprakk nå, men du klarer det neste gang!» hadde du sagt. Det vil jeg gjerne at du skal si nå også. Jeg er syk, men jeg prøver hardt.

*

Neste utfordring er sukkerstopp. Det er også et resultat av en kvalmende opplevelse. I dag har jeg vært alene på jobb (jeg har vakt denne uken og sitter klar med telefon, blokk og penn). Kantinen er stengt – jeg forstår at de ikke holder åpent for meg – og jeg hadde egentlig tenkt å faste.

Men så kom det en sikkerhetsvakt og informerte om at de så dette som en finfin dag til å teste brannalarmen, og da tenkte jeg at jeg måtte få litt luft, og at luften kunne kombineres med mat.

*

Den nærmeste sjappa med mat, var Pascal. Der har de kjempegode salater som det bare tar kokken ti minutter å lage. Pascal er konditor, det burde fått alarmklokkene mine til å ringe, men hvis de gjorde det, trodde jeg sikkert at det var brannalarmen på jobben.

Et jordbær ... Hadde jeg enda spist jordbær

Ti minutter er omtrent 9 minutter og 30 sekunder mer enn min selvdisiplin varer i et rom fullt av sjokolade. Så etter ett minutt og 20 sekunder satt jeg ved et bord med en kopp kakao og en pose full av marsipan og sjokolade.

Veldig god, men veldig mektig

Gift, ren gift

Etter 12 minutter var jeg halvveis til kontoret og halvveis i sjokoladelageret jeg hadde kjøpt med meg.

*

Jeg hold på å kaste opp omtrent ved Filmens Hus i Dronningens gate, og da jeg var 100 meter fra kontoret sjanglet jeg så fælt at en av de prostituerte som sto der spurte om jeg trengte hjelp. Jeg holdt på å gi henne hele posen med snop, men så kom jeg på at hun jammen hadde det tøft nok fra før.

Jeg skal ikke ha det på meg at jeg ikke tar ansvar for egne handlinger. Nå gjelder det bare å ta ansvar for egen uønsket atferd ved misforstått egenomsorg.

Ønsk meg lykke til og ikke gi meg sjokolade, er du snill.