Heia Julie Wilhelmsen

Jeg er jo en smule grunn, men det har jeg til felles med så mange mennesker at det ikke bekymrer meg det minste. Egentlig burde det bekymre meg veldig at vi er så mange grunne mennesker, men hvis jeg daglig hadde gått rundt og grublet over samfunnets manglende evne til å reflektere og gjøre noe med de virkelig store problemene, hadde jeg jo ikke vært så overflatisk likevel.

*

Ta for eksempel når jeg ser på Dagsrevyen eller TV2-nyhetene. Jeg sitter der som en måpende tåpe og tenker på alt annet enn det de prøver å fortelle meg. «Går det an å gå opp den trappen til venstre bak dem?» spør jeg meg selv når jeg ser på TV2s nyinnredede studio samtidig som jeg tenker at det var vel litt i overkant mange røde lysstoffrør den designeren hadde kommet unna med.

Veldig flinke, veldig blide

Så tenker jeg at det sannsynligvis ikke heter lysstoffrør, og så lurer jeg på om butikkene fremdeles selger sånne rør som jeg har over speilet på badet, for hvis de har tenkt å slutte med det, må jeg kjøpe et helt nytt badespeil, og det hadde egentlig vært ganske greit, for jeg trenger et speil med et skap bak – det er nemlig litt dårlig med oppbevaringsplass på badet.

Og mens jeg har tenkt alt dette, har jeg latt en mulighet til å lære litt mer om utfordringer i helse-Norge eller kanskje bare latt en lokal møkkasak gå fra meg.

*

Ser jeg på NRK, irriterer jeg meg kanskje over at værmeldingsdamene har så rare kjoler «og kan de ikke fikse dem litt opp på håret før de kommer hjem til folk gjennom tv-ruta?» eller at værmelderen står på en litt rar måte og vips, så har jeg gått glipp av været.

"Hit eit steg og dit eit steg, dansar eg fram på skuleveg"

Når noen spør meg hvilke nyhetssaker som ble referert eller hva slags vær det blir i morgen, er jeg ekspert på å svare noe som høres så vagt ut at mottakeren tror at jeg sier noe lurt. Og det rare er at de som spør alltid aksepterer svaret. For meg er det et bevis på at jeg ikke er alene om å la viktige saker gå inn og ut av det ene øret.

*

Men jeg tar ikke på meg all skyld. Dette handler også om hvor flinke folk er til å formidle. For hvis det kommer en person som har kledd seg nøytralt, som ikke insisterer på å la det lange håret henge løst uansett hvor vinden kommer fra (Hei, NRKs Brussel-korrespondent!) og som snakker rolig og pedagogisk, da lytter jeg. Og da blir jeg mye klokere enn jeg var før jeg skrudde på tv’n.

I går hadde jeg et sånt øyeblikk. NUPIs Julie Wilhelmsen snakket om bakgrunnen for terrorhandlingene i Russland, og jeg lærte noe av alt hun sa.

Forsker Julie Wilhelmsen

Det var ikke så veldig avansert, men det var nytt for meg. «Det er rimelig å tro at det har med Nord-Kaukasus å gjøre,» sa Wilhelmsen og dro hele resonnementet med russiske myndigheters kamp mot det brede islamistiske opprøret mot myndighetene som foregår i Nord-Kaukasus. Jeg ble til og med inspirert til å lese mer om Nord-Kaukasus (veldig trist), og nå vet jeg også hvor det ligger!

Russland har okkupert de to områdene som er merket av på Georgias territorium. Visste du det? Det gjorde jeg.

For en flink dame hun der Wilhelmsen er! Jeg søkte henne opp på Wikipedia og fant ut at ikke bare har hun arbeidet med hvordan global konflikt nører opp under lokale kriger og skrevet om russiske tilnærmingsmåter til kampen mot terrorisme (noe som antakelig var bakgrunnen for at NRK hentet henne inn i går). Hun har jobbet som frivillig for Mor Teresa også!

*

Jeg vil bli sånn. I første omgang skal jeg trene på ikke å henge meg opp i rare hårsveiser og talefeil når jeg ser folk på tv, og hvis jeg ikke klarer det, skal jeg tvinge meg selv til å ta notater. I 2014 skal jeg bli kunnskapsrik, og forholdet som i 2013 har vært mellom vekten og sparekontoen skal snus: Feit sparekonto, tynn Birgitte. Tynn, smart og rik.

Eller; la meg begynne med å bli mindre overflatisk allerede nå: Ikke "tynn, smart og rik", nei "klok og smart, sprek og frisk, og med mulighet for å gi enda mer til de som er dårligere stilt enn meg". Sånn må det bli. Bare vent.