Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

lørdag 18. februar 2012

Heia Kari!


Leger er ikke Guds stedlige representant på jorden, jeg er heller ikke så sikker på om Han har godkjent at alle med teologiutdannelse er det, men dette skal handle om medisin, ikke teologi. Jeg vil presentere dr Armauer Hansen. Mannen som først identifiserte leprabakterien. Den man blir spedalsk av.
Det er to former for medisinsk spedalskhet. Og en hel haug av sosiale grunner til spedalskhet, men det blir for mye å diskutere. Dessuten er det så vilkårlig. Etter min mening burde en mann som Røkke defineres som småspedalsk, men i hans tilfelle virker det som litt kriminell virksomhet tvert imot er noe enkelte ser på som attraktivt.
Man kan enten ha en glatt form for spedalskhet eller en knutet form. Ingen av dem er noe å samle på og det forsto dr Armauer Hansen kjapt. Hansen var lege 100 år før jeg ble født og altså 100 år før 68-generasjonen løp rundt høye som fjell og mente de var udødelige. Jeg vedder på at ingen av dem skjenket en tanke til Kari Nielsdatter Spidsøen. Det burde de ha gjort. Kari var nemlig en tapper dame. Og hun var fullt klar over at hun var dødelig.
Da dr Hansen ble konstituert i overlægeembedet for den spedalske sykdom i 1875 tok han av i ren entusiasme. Jeg mistenker ham for å gå over lik, eller i det minste prøve å produsere noen å tråkke over, men mange i hans omgangskrets støttet egoet hans og ga ham ingen grunn til å trekke egen dømmekraft i tvil.
I andre halvdel av 1800-tallet var to promille av Norges befolkning smittet av leprabasillen - på Vestlandet var hele 25 promille smittet. Men siden mikroskopene ikke var spesielt gode, var det først da dr Hansen fikk tak i siste nytt innen forstørrelse at han klarte å identifisere det som lå på objektglasset som en mikroorganisme. Debatten gikk høyt om sykdommen smittet eller om den var arvelig, men dr Hansen var sikker på at den var smittsom. Det irriterte nok en del av hans kolleger.

Slik ser leprabasiller ut:


For å bevise teorien om smitte, kalte dr Hansen en av pasientene sine inn på kontoret. Pasienten var stakkars Kari Nielsdatter Spidsøen som hadde den glatte formen for spedalskhet. 
Hun ante ikke hva som ventet, men hun burde kanskje luktet lunta da hun så (med sitt eneste friske øye) at dr Hansen hadde innkalt forsterkninger.
Dr Hansen hadde nemlig planlagt å stikke en nål som var infisert med den knutete formen for spedalskhet inn i øyet på Kari. Det synes Kari hun burde vært spart for. Hun gråt og satte seg såpass til motverge at hun måtte holdes fast, og mot to menn hvorav den ene var en lege, tapte Kari det slaget. 
Karis frykt for å bli blind var heldigvis ubegrunnet, men det var en såpass traumatisk episode for henne at hun gikk til presten og klaget. Presten trøstet henne, men gjorde ikke mer med saken før den mishandlede Kari hadde klaget for tredje gang. Da skrev han et brev til tilsynskomiteen. 
I den komiteen satt dr Hansens tidligere svigerfar og onkelen til hans daværende kone. Begge mente åpenbart at dette med innhabilitet var temmelig oppskrytt. Hansens tidligere svigerfar var også den sterkeste meningsbæreren av teorien om at spedalskhet var arvelig. Det er likevel ikke noe som tyder på at familiære bånd eller tidligere feider påvirket resultatet av prestens klage.
Prestens ordbruk i klagen var ikke spesielt sterk. Han understreket at han ikke tok stilling til hva som var sannheten i historien, og han trodde absolutt at dr Hansen ikke hadde gjort dette med ond hensikt. Tvert imot, han kjente den omtalte legen som en nidkjær fagmann.
Hansen hadde mange venner i bransjen og Kari ble stemplet som hysterisk. Kari selv vitnet om doktorens mange positive egenskaper, men hun ville gjerne være sikker på at hun slapp flere opplevelser som prøvekanin.
Dr Hansen hadde flere uvenner enn venner, for saken kunne ha stoppet der. Medisinaldirektøren foreslo å gi Hansen en alvorlig tilrettevisning, men saken ble likevel ført videre og dr Hansen ble i 1880 dømt til å ikke lenger ha kontakt med pasienter.
Den spedalske Kari døde fire år senere. Da var hun 37 år gammel og hadde vært innlagt siden hun var 16. 
Kari burde vært hedret med en byste. Minst. En litt retusjert byste. Kanskje er hun også det - hedret med en byste - men i så fall burde det vært flere. Karis gjentatte klager førte nemlig til en dom som slo fast at det var grenser for hva leger kunne tillate seg - selv i forskningens tjeneste.

Kilde: Bjørn Davidsen og Yngve Nedrebø:
Underet i Bergen byrett

6 kommentarer:

  1. Har lest innlegget ditt, siden jeg nå leser Caterina Cattaneo sin ferske roman hvor Kari Spitsøen har en sentral plass. Linker til deg :)

    SvarSlett
    Svar
    1. To tøffe damer der: Kari og Caterina :-)

      Slett
  2. Eg er gammal Mostring og stolt av det! Kari Nilsdatter Spidsøen finnes faktisk i slekta mi. :) Takk for at du skreiv dette og ikkje minst takk for at du tok dette opp med "veike" kvinner og "sterke" menn på den tida! Heldigvis er den tida forbi (TRUR eg!)! Jaudå eg er feminist (og litt "mannsgris". Når du er føydd i 1951 så heng det lite grann att....) Men det eg vil fram til: TUSEN TAKK for det du skriv her! :)
    Jahn Grønås :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for at du leser! Og takk for tilbakemelding :-)

      Slett
  3. Det er av gode grunner ikke så mange som blir stukket i øyet i dag, men desto flere som blir stukket i sjela -- ikke bare av leger, men av "barnevernere", rektorer osv. med fellesnevner manglende empati.

    SvarSlett
  4. Det er av gode grunner ikke så mange som blir stukket i øyet i dag, men desto flere som blir stukket i sjela -- ikke bare av leger, men av "barnevernere", rektorer osv. med fellesnevner manglende empati.

    SvarSlett