Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

tirsdag 30. september 2014

Suging i dusjen

Jeg sto i dusjen. Jeg hadde dårlig tid. Normalt får jeg gode ideer i dusjen, men det forutsetter god tid. Nå har sameiet varslet at det skal bli vannmålere på hver leilighet, og da blir det vel uansett kortere dusjer og færre gode ideer, men den tid den sorg. Poenget denne morgenen var at jeg hadde dårlig tid, og med dårlig tid kommer ikke bare manglende ideer, da kommer også tabbene.

Mer om det senere.

Det slo meg etter denne dagen at det en kvinne kanskje har aller mest nytte av i situasjoner med dårlig tid, er suging. Suging er så utrolig praktisk. Suging kan redde forhold, faktisk. Kanskje kunne skilsmissestatistikken gått ned hvis kvinner hadde lært seg å suge mer. Og menn, for all del. La oss favne alle lyster og interesser her.

*

Tilbake til dusjen. Jeg skrubber ansiktet hver dag. Min usannsynlig dyre skrubbekrem voktes som rødt gull, og nåde den som rører min tube med skjønnhetsmagi. Sist jeg var hos frisøren ble jeg prakket på en balsam som også kommer i en tube, og ulogisk nok er balsamen i en mindre tube enn skrubbekremen (man bruker mer balsam enn skrubbekrem per gang - derav den manglende logikken).



Nesten hver dag vasker jeg håret. Da kniper jeg øynene hardt sammen, for hvis det er én ting jeg hater mer enn å få vann i øyene, er det å få såpe i øynene. Det har skjedd tre ganger i mitt liv, og to av dem var da jeg fremdeles ikke var gammel nok til å vaske håret mitt selv. Den tredje gangen gikk jeg rødøyd en hel dag. Jepp. Øynene mine er et speilbilde av sjelen. Vi er omtrent like skjøre.

*

Denne dagen var det hårvask, og jeg ødelegger vel ikke spenningen hvis jeg allerede nå røper at jeg tok feil tube da jeg skulle løse ut flokene i det tynne, bustete håret mitt. Ut av en mikrosprekk i det øyet jeg ikke har - 9,75 på, så jeg en finkornet masse som rundt regnet kostet 95 kroner og som helt sikkert ville virket kontraproduktivt på lokkene mine.

"Sug, Birgitte, sug!" tenkte jeg i panikk. Som tenkt så gjort.

Jeg dunket skrubbekremtuben myndig to ganger i låret slik at all massen havnet i bunnen av tuben, klemte den sammen for å få undertrykk og førte tuten forsiktig ned mot guggen jeg hadde i hånden. Deretter slapp jeg taket slik at tuben sugde i seg omtrent alt det jeg ved en feiltakelse hadde sprøytet ut. Også gjentok jeg operasjonen.

Perfeksjon.

*

Plan B hadde naturligvis vært å skylde på min mann som hadde dusjet før meg. Han hadde (ville jeg påstått) med vilje plassert tubene slik at jeg skulle forveksle dem. Men slik situasjonen løste seg, slapp jeg det.

Suging, mine damer - og herrer. Øv hjemme.

fredag 26. september 2014

Det blir født en idiot hver dag

Ved en tilfeldighet oppdaget jeg at det er verdens prevensjonsdag i dag. Ikke spør meg hvem som bestemmer sånt. Hvilken verdens xx-dag det er, mener jeg. Og hvis du vet det, er jeg ikke sikker på om jeg vil vite det.

Jeg mistenker nemlig at det er et helt kontor fullt av høyt lønnede mennesker som bruker hele dagen sin på å sitte i seriøse møter og utarbeide lange rapporter. Antakelig leier de inn en masse konsulenter også.

*

Før jeg fant ut at det var verdens prevensjonsdag, hadde jeg planlagt å skrive om kondomer.

Røde kondomer, faktisk.

Du lurer kanskje litt på hvordan en godt gift kvinne uten livmor (vel, det var kanskje både nytt og litt for mye informasjon for deg, men velkommen til min verden) vet at det finnes røde kondomer?

Svaret er at jeg må tråkke over dem hver dag.

De ligger strødd på veien mellom de to kontorlokalene våre. Vi har kontorer i horestrøket, nemlig.

Et vissent blad, en brukt kondom og mine støvletter


Og da lurer jeg på:

Hva er det som skjer i hodet ditt når du mener at det er ok å slenge fra deg den brukte RØDE kondomen din midt på fortauet?

Men det jeg lurer aller mest på, er hva som skjedde med de som selger sex som ikke skjedde med oss som ikke trenger å gjøre det.

For det finnes sikkert ett og annet eksempel på "den lykkelige hore", men de stakkarene som står rett utenfor kontorene våre og venter på kulda, ser ikke særlig glade ut. Og jeg tror ikke at rødfargen på kondomene har gjort livene deres mer fargerike.

*

Disse røde, sammensunkne latekshylsterne er triste symboler for det livet de har vært med på. De er søppel, akkurat slik mange ser på både sexkunder og -selgere. De er brukt, de er enten noe man går rundt eller noe man kan tråkke på. Den driften som likevel trumfer samfunnets dom over dette, må være sterk.

Det er en liberal nerve i meg som hvisker at jeg ikke skal dømme dem, men jeg kan ikke fri meg fra det jeg har lest om menneskehandel og halliker. De jentene som henger på hjørnene i strøket der vi jobber, har ikke kommet dit de er i livet fordi de har hatt en hel masse ting å velge mellom, og de får ikke bestemme over sin egen lønn.

*

Jeg klarer ikke la være å forakte horekundene som kjører sakte rundt i strøket og som noen ganger sjekker ut om jeg er til salgs. En gang kjørte jeg ID-kortet mitt rett i frontruten på en mann i en grønn Volvo som kom kjørende mot meg og rullet ned vinduet sitt.

Kanskje skulle han bare spørre om veien, men det fikk jeg aldri vite, for han forsvant så fort. Det er mulig han trodde jeg var sivilpoliti, men det er ikke min feil at han ikke ser forskjell på Forsvarets ID-kort og politiets ID-kort.

*

Jeg spør meg selv hvorfor jeg forakter horekundene, og må motvillig innrømme at det er fordi de ikke er villige til å se på kvinnene som annet enn et salgsobjekt.

Og der møter jeg meg selv i døra så neseblodet flyter, for jeg er jo heller ikke villig til å se en horekunde som noe annet enn en idiot.

Etter litt krangling med meg selv, kommer jeg frem til at jeg likevel får lov til å forakte horekunder av den enkle grunn at de beviselig ikke greier å legge søpla si i søppeldunkene. Det må det være lov å kritisere.

tirsdag 23. september 2014

Pen i tøyet

I dag har jeg i embets medfør vært noen timer på en konferanse. En Hær-konferanse. Før konferansen startet sto jeg og så utover alle som satt pent og pyntelig på plassene sine, og da slo to tanker meg omtrent samtidig:

1) "Jammen er det mye pent i ull," og så slo jeg meg selv i hjernen, sjokkert over de skitne tankene, i det jeg rettet meg selv og tenkte litt mer politisk korrekt: 2) "Denne forsamlingen er da veldig mannsdominert".

*

Mine ull-uniformerte kolleger er jo flotte, men de er ikke bare til pynt. Og jeg har vel en mistanke om at de ikke går i uniform fordi hver dag er en fest, men akkurat nå ble jeg litt usikker på hvorfor de gjør det.

Når de er på slagmarken, skjønner jeg at de har like klær - det er ganske praktisk å kjenne hverandre igjen, og det er ganske praktisk å ha klær som er tilpasset utstyret man skal ha med seg og situasjonene man ellers er i, men på kontoret? Kanskje er det bare gammel vane?

*

Før jeg begynte i Forsvaret - i 2003 - trodde jeg at i alle fall visste én ting om menneskene i uniform: de var like.

I august 2003 fikk jeg mitt største kultursjokk noen sinne. Jeg ble sendt på et møte av min daværende sjef og forsto at det som best karakteriserte miljøet jeg besøkte (den gang) var ordet "omkamp". En beslutning var ikke tatt før den var gjennomført, og egentlig ikke da heller.

Det gikk heldigvis over.

I dag ser jeg mine uniformerte kolleger som en svært differensiert og konstruktiv gjeng. De identifiserer seg selvsagt med det norske Forsvaret, men også med grenen sin - Hæren, Luftforsvaret eller Sjøforsvaret - og med kavaleriet, Garden, fregattvåpenet, helikoptermiljøet eller hva det nå måtte være.

Hæren øverst til venstre, Sjøforsvaret i ytterst til høyre og Luftforsvaret nederst i midten

I tillegg identifiserer de seg med det stedet de jobber og de stedene de har jobbet. De har med seg kunnskap fra avdelinger både nasjonalt og internasjonalt. Det gir en fantastisk arbeidsplass.

*

Jeg har aldri hatt et spesielt forholdt til uniformer i noen retning, men etter å ha jobbet i Forsvaret og Forsvarsdepartementet i over ti år, ville jeg sagt at det første jeg hadde forbundet med uniformer var profesjonalitet og trygghet.

En uniform er nemlig noe man ikke tuller med. Uniformen holdes ren og pen, og det er regler for hvordan den skal se ut. Det er også regler for hvordan man skal oppføre seg når man har på seg uniform. Heldigvis er det lov å le. Vi har veldig morsomme lunsjer i departementet.

*

Og nå lurer du sikkert på hvilken uniform som er den flotteste. Men det vil jeg ikke si. Det blir omtrent som å si hvilken bunad som er den fineste. Forresten. Akkurat det kan jeg si. Det er Telemarksbunaden.

Ikke den generelle Telemarksbunaden. Min Telemarksbunad. Der er jeg ikke tilsnakkende. Beklager. Jeg kan antakelig endre mening om alt annet i hele verden, men ikke når det gjelder bunaden min.

Tre generasjoner: bunadsyersken til venstre, matriarken i midten og jeg til høyre

lørdag 20. september 2014

Vakre, flinke mennesker

I dag vil jeg hedre mine kolleger. De av dere som bare er ute etter galle, kan gå til kategorier og søke på "Misantropi" eller "Min kjære". Men jeg anbefaler alle å følge med ett minutt eller to.

Jeg jobber altså i Forsvarsdepartementet. I dette departementet er det en politisk ledelse og en departementsledelse og i tillegg til disse flotte menneskene, er alle vi andre. Et flertall av oss er byråkrater.

*

Mange har et anstrengt forhold til byråkrater. "Byråkrati" sier mange, og får det til å høres ut som det er en aggressiv sykdom uten kur. Det kan jeg til en viss grad forstå, faktisk, for når byråkratiet viser seg på sitt verste, er det ingen tvil om hvor Kafka fikk inspirasjonen sin fra.

Mitt poeng er at mine kolleger er flotte folk. Jeg kan med hånden på hjertet (som jeg faktisk har) og to fingre i nesa (hvis noen skulle ønske å se det) si at ingen av dem går til jobben og tenker "i dag skal jeg jammen søren være vrang og vanskelig". Nope. Mine kolleger gjør sitt beste, og det er jaggu så imponerende at jeg blir stum noen ganger.

Jeg gjør så godt jeg kan, jeg også. Jeg følte at det var på sin plass å nevne det.

*

Siden jeg jobber i en stabsfunksjon (kommunikasjonsenheten), hender det daglig at jeg må ringe eller maile en fagavdeling for å få den informasjonen de sitter på om en eller annen sak. Min jobb er ofte å få den informasjonen ut i offentligheten - enten fordi noen har spurt etter den eller fordi vi ønsker å få den ut.

Forsvarsdepartementet driver med veldig mye rart; vi planlegger store og ikke så store materiell- og det vi kaller EBA-prosjekter (som står for eiendom, bygg og anlegg), vi driver med forsvars- og sikkerhetspolitikk, vi jobber naturligvis med mennesker og vi forsøker å se hvordan forsvaret av Norge bør innrettes i fremtiden. For eksempel.

Det vil si: alt dette gjør vi på oppdrag fra sittende statsråd. Det er politikerne som bestemmer hva departementet skal gjøre. Byråkratenes oppgave er å støtte statsråden (altså forsvarsministeren).

*

De siste dagene har jeg jobbet med en rengjøringsavtale, en pressekonferanse om støtte til Irak-konflikten og Feltprestkorpset, for å nevne noe. For meg er det et spennende spenn i arbeidsoppgaver, men det hadde ikke vært særlig morsomt hvis jeg måtte gjøre noe av dette mukk alene.

Når jeg får beskjed om å skrive en tale eller utforme et svar til en journalist, må jeg finne den personen i fagavdeligen som sitter på bakgrunnsinformasjonen. Og etter en telefon eller mail renner detaljene stort sett min vei etter en kort stund. Det er helt magisk. De er så utrolig flinke og hjelpsomme!

Og de er 200 år gamle! Tenk det!

Vel. Departementet er i alle fall 200 år. Og det er den egentlige anledningen til at jeg skriver. For i går feiret vi oss selv. Vi hadde pyntet oss, og alle var så pene. Og når jeg vet hvor pene de er på innsiden også, så ble jeg nesten litt rørt.

De som kjenner meg vet at det ikke skjer så ofte.

Kollega Marita. Veldig flink, veldig pen.

torsdag 18. september 2014

Prinsippbrudd

Kjære barn,

Når jeg sier "kjære barn" så vil jeg ikke utelukke deg som er voksen, jeg mener å snakke til massene litt sånn som prester gjør. Ikke helt sånn som Gud, altså, men kanskje som en prest. Hvis de sier "kjære barn", da. Det er visst en stund siden jeg har vært i kirken.

Jeg trives i kirken, så det er litt dumt at jeg ikke er så god kunde der, men jeg trives med å sove søndag morgen også, og søndag morgen vinner alltid dyna fremfor kirkeklokkene. Men de gangene jeg har vært i kirken i voksen alder, har det alltid vært en fin opplevelse. Særlig hvis det er korsang. Korsang i kirkerom er noe for seg selv. Korsang utenfor kirkerommet er noe HELT annet.

*

Men altså: Kjære barn,

I dag skal jeg snakke om prinsipper. Nærmere bestemt det å bryte prinsippene sine.

For å ta poenget først: Du må ikke bryte prinsippene dine.

Bare ikke gjør det.

Ta det fra meg. Jeg har gjort det, og det gjør vondt. Både fysisk og psykisk. Det smerter.

Et prinsipp er en grunnregel. Du lager selv dine egne grunnregler for livet ditt. Med andre ord er det ekstra dumt å bryte noe du selv har pålagt deg. Ekstra dumt, hører du. Ekstra dumt. Prinsippene er jo der av en grunn, ikke sant?

*

Du kan velge hvilke prinsipper du vil. Det er helt opp til deg.

Mange i vår kultur vil nok legge seg tett opp til de ti bud, kanskje uten å vite det: Du skal ikke stjele, ikke drepe, ikke lyve (så veldig mye) og så videre. Også har man kanskje lagt til noen for egen del som for eksempel at man ikke skal spise snop bortsett fra i helgene og på dager som har a i seg.

Andre mener at de må gå med lykketrusa hver fredag, og de fleste vil mene at det er lurt å vaske seg hver dag. Det er et godt prinsipp, mener jeg, på vegne av mange.

*

Noen prinsipper blir påført deg av andre. Det er imidlertid opp til deg om du ønsker å leve med dem eller ikke. Hvis du ikke vil leve med dem, må du ta konsekvensen av det. I ytterste konsekvens må du i fengsel.

Et eksempel der prinsipper kommer seilende på fjøler er ved inngåelse av ekteskap. Det er nok å nevne monogami, gjeldsnedbetaling, middagsselskap, familiejuler og overbærenhet ved snorking.

Da jeg ble sammen med min kjære, sa han at han ikke kom til å finne seg i at jeg gikk med smykker jeg hadde fått av andre enn ham. "Start buying, darling," sa jeg. Bare på norsk. Og det gjorde han.

Ett av hans prinsipper er at mannen skal kjøpe kjempedyre gaver til sin kvinne, og at mannen egentlig ikke skal ønske seg noe.

Det kan være en utfordring hver gang han har bursdag og hver gang det er jul, men det overskygges av det fantastiske prinsippet hans. Jeg sender varme tanker til hans mor som har gjort en aldeles fantastisk jobb med indoktrineringen.

Dette var gaven til hans 46-årsdag: En søppelsekk full av splitter nye sokker, underbukser og skjorter. Tanken var at han kunne bruke søppelsekken når han skulle kaste de gamle sokkene, underbuksene og skjortene. Gjenbruk er jo så inn.

Jeg tror muligens ikke min mann har brutt et prinsipp i hele sitt liv. Det har altså jeg. Stadig vekk, faktisk. (Note to self: Rediger prinsipplisten.)

En av mine mange grunnregler for et langt og lykkelig, og ikke minst smertefritt liv, har siden jeg fikk råderett over egne penger vært: IKKE KJØP SKO I KLESBUTIKKER! (Jeg har også en regel om å ikke kjøpe sko i butikker der de har mer enn ett par av den samme skoen stående fremme, men det er åpenbart enklere å overholde, for det har jeg aldri brutt.)

Så: hvorfor bør man ikke kjøpe sko i klesbutikker? Jo. For de som selger klær vet ingenting om sko. Nemlig. Og når du kjøper sko av noen som ikke vet noe om sko, så får du INNMARI vondt i føttene av å gå med dem.

Og når du har så vondt i føttene at du vurderer å amputere føttene i stedet for å ta av deg skoene - da har du opplevd et nytt nivå av vonde føtter.

Tro meg.

Disse skal få ligge HELT i ro noen timer til før jeg prøver å ta dem av. Drittsko.

onsdag 17. september 2014

Kakemonster biter hodet av telefondame

Hvem fant opp kake? Fikk hun den rosen hun fortjente? Fikk hun en mistanke om hvor mye hun kom til å bety for millioner av mennesker verden rundt i generasjoner etter henne?

Visste hun allerede da hun tok sin første kakebit at oppfinnelsen hennes kom til å skape stor glede, men også en del sorg, selvforakt og håpløshet? Kjente også hun litt på lengselen etter kake da hun la seg om kvelden? Forbannet også hun kake da hun skulle kneppe kjolen før den store festen?

*

Jeg er faktisk ikke fanatisk gal etter kake. Ikke hele året. Men når jeg først har lyst på kake, har VELDIG lyst på kake. Som regel kommer lysten på kake etter uker med fullstendig kaketørke.

I dag kom lysten.

Sånn så den ut:

Kjeveproblemene er helt ute av verden. Ingen tvil om det.

Tyggemotstand: null.

Å, så godt. Nesten uanstendig godt.

Stryk nesten. Denne kaken burde ha 18-årsgrense.

Jeg registrerte så vidt at kollegene mine snakket om meg:

- Jøss, ska si hu liker kake.

- Har 'a 'kke smakt kake før, eller?

- Nå holder 'e.

- Hei! Birgitte! Har 'u hørt om Kakemonsteret?

*

Det de ikke hadde forstått, var at hvis ikke jeg hadde spist den kaken, så hadde de for alvor blitt kjent med Kakemonsteret. Alle Kakemonsteres mor, faktisk.

*

Men etter inntaket av kaken, ble jeg helt i vater. Med unntak av en mindre variasjon i blodsukkeret skulle det vise seg, for da jeg kom hjem ringte Canal Digital.

Klokken var 19.11:

- Hei, det er Birgitte Frisch.

- Hei, e det Birgitte Frisch? Æ ringe fra Canal Digital. (Dama klarte faen meg å sende smilefjes gjennom telefonen.)

- Ja. Som. Sagt.

- Det va fint, sjø. :-) :-)

- Fordi ...?

- Ja, først må æ gjær dæ oppmerksom på at samtalen blir tatt opp og så: Du har jo både bredbånd og TV gjennom oss. :-) :-)

- Ja. Og så?

- Ja, vi har fådd no klaga fra nærområda på at det e litt trægt, sjø. :-) :-)

- Vet du i det hele tatt hvor jeg bor?

- Ja? :-) :-)

- Da vet du også at vi har en tv- og bredbåndspakke gjennom sameiet?

- Ja, men vi har fått klaga, sjø. Du har berre 5 .... :-p

- Det er veldig rart, for sist dere ringte sa jeg ja til 12 mega-ett-eller-annet, og nå vil jeg at du skal gå tilbake og sjekke om jeg har betalt for 12 ett-eller-annet uten å ha fått det, og dessuten vil jeg at du skal sjekke loggen din hvorfor ikke noe har skjedd siden sist jeg ringte og klaget på at jeg ikke hadde fått det.

- Hvis du vil ha større hastighet, e det berre å si ja tel det det tilbudet æ har tel deg no ... :-o

- Det kommer ikke til å skje!

- Men e du ikkje interessert i ... :-%

- Det jeg er interessert i er at du skal bruke opptaket av denne samtalen til å forbedre dere. Dere skal ikke ringe kundene ned MIDT I DAGSREVYEN når dere ikke har gjort jobben deres ordentlig første gang og nå synes jeg du skal legge på og finne ut hva som har skjedd.

- Vess du vil ha bettre hastighet seinar må du reng 06090, det e mykje enklar før dæ å berre sei ja tel det eg kan telby dæ nu. :-(

(Hadde hun byttet dialekt?)

- Nå legger jeg på!

- Æ kan telby dæ betre hastighet ... :-( :-(

Jeg la på.

*

Konklusjon 1: Én kakebit holder ikke - i noe fall.
Konklusjon 2: Det finnes kanskje ikke nok kake i verden for at en telefonselger skal få meg i godt humør.
Konklusjon 3: Jeg må ha mer kake i morgen.

lørdag 13. september 2014

Black&White-party

I kveld skal jeg på Black&White-party. Jeg tenkte å ta på meg en rød kjole.

Helt siden jeg så Dynastiet som tenåring, og Alexis inviterte til selskap med svart og hvit dress code, og selv kom skridende ned trappen i boldrød kjole, har jeg tenkt at hvis jeg én gang får sjansen, så ...

Oh yes, dette drar jeg i land. Kall meg Alexis!

"Hva faen er hun driver med? Skal vi på tur, eller skal vi ikke?"

"Nope, ikke no' tur. Kjerringa har klikka."

"Herreguuuud!"
Men jeg kommer nok ikke til å gjøre det.

Derimot tenkte jeg å be om hjelp til en liten avgjørelse. Hva i all verden skal jeg ha på meg i kveld?

Jeg har rådført meg med min yngste sønn og bikkja, men dem var det ikke så mye hjelp i. Derfor spør jeg dere. Kommentarene til sønn og hund, kommer i tilknytning til bildene. De er i beste fall veiledende.

Jeg gjør oppmerksom på at hår og make up ikke er på plass på bildene. Jeg ble faktisk så sliten av fotoseeansen at jeg må dusje en gang til.

Etter alle bildene har jeg bestemt meg for to ting: Jeg kommer ALRDI - uansett hvor mye penger de kaster etter meg - til å akseptere et modelltilbud fra verken London, Paris eller New York. Og den siste kjolen i photo shooten skal jeg ALDRI ha på meg igjen. Jeg fikk et lite panikkanfall da den skulle av igjen.

Det er andre gang jeg setter meg fast i en kjole. Heldigvis var min sønn til stede denne gang. Jeg vet ikke helt hvordan det påvirker et ungt tenåringssinn å måtte redde sin halvnakne mor ut av en kjole, men man er seg selv nærmest i slike situasjoner. Tro meg.

*

Alternativ 1 (den røde er alternativ 0, hvis du vil stemme på den)

Sønn: "Grei nok"
Bikkja: "Tur nå?"

Å, så blid jeg er

Hvis jeg suger inn kinnene hele kvelden, ser jeg tynn ut


Alternativ 2

Sønn: "Den var fin, mamma!"
Bikkja: "TUR?"
"Hun har klikka."

"Hva var det jeg sa?"

"Det er en sørgelig historie."

Hei, hva gjør du her? Dette er min photo shoot!

Vi ble enige om å dele på oppmerksomheten.


Alternativ 3

Sønn: "Det ser ut som du skal i begravelse!"
Bikkja: "Dust."
Nei. Jeg kler ikke blonder.


Alternativ 4

Sønn: "Den er altfor stor til deg!"
Bikkja: "Ok, hun dør snart. Jeg finner noen andre å gå på tur med."

Denne veier ett tonn!

Jeg er så sliten. Orker ikke gå på fest. Må sove. Nå.

onsdag 10. september 2014

Tøffest?

Jeg har en mann som løper. Selvsagt har jeg lurt på hva eller hvem han løper fra, men jeg er litt bekymret for svaret, så jeg har ikke spurt ham.

Han melder seg på alle løp han finner, og for å tvinge seg selv til å delta, så melder han på vår yngste sønn også. Sist helg løp de et hinderløp i Holmenkollen og til helgen skal de løpe Vettakollen opp.

Mann og sønn, tøffing 1 og 2

Jeg var veldig bekymret før hinderløpet, for jeg hadde hørt om et tilsvarende løp der folk døde fordi de hoppet ned fra et spesielt ekkelt hinder og traff hverandre i hodet, men det gikk heldigvis bra.

Det er stor sannsynlighet for at løpet til helgen også går helt fint, for i går testet han ut løypa. Jeg mener det grenser til galskap. Hvis jeg måtte løpe opp Vettakollen, ville jeg i alle fall bare gjøre det én gang i livet.

- En gang skal jeg løpe med deltakernummeret festet direkte på brystkassen, sa han i kveld.

Jeg vurderte å holde kjeft. Det var det dummeste jeg hadde hørt på flere timer.

- Da håper jeg du tenker å feste det med dobbeltsidig tape, sa jeg likevel.

- Nix! Det blir med sikkerhetsnåler! sa han med et selvtilfreds sukk.

- Fordi ...? sa jeg.

- For å psyke ut konkurrentene, sa han.

Og da kom jeg på et godt råd jeg en gang fikk:

Hvis du har en overvektig mann (det har ikke jeg, men likevel kom jeg altså på dette) skal du be ham begynne å gå fem kilometer hver kveld.

Etter en uke er gjøken tre og en halv mil unna.

tirsdag 9. september 2014

- Er du litt dopa?

- Så hyggelig at du er tilbake på jobb, sa en kollega jeg ikke ser så ofte.

Jeg smilte strålende og sa at jeg synes det var hyggelig å være tilbake.

- Men er du litt dopa? hvisket han.

- Nei! sa jeg. - Ser jeg sånn ut?

- Ja, litt, svarte han.

Jeg så at han ble usikker på om ærlighet ville gi ham et langt og lykkelig liv.

Heldigvis for ham er jeg nokså hardhudet. Jeg er vant til å bli hundset både i arbeidstiden og ellers, så jeg brøt ikke sammen. Ikke da. Ikke før jeg kom hjem og fikk se meg selv i speilet.

Du føler deg jo litt teit når du hele dagen har gått rundt og følt deg litt fjong i nye klær og greier, også kommer du hjem og oppdager at ikke bare ser du ut som et levende spillbrett, men i tillegg ser trynet ditt ut som det har blitt forsøkt kjørt gjennom samtlige av maskinene på kopirommet inkludert makulatoren.

Men altså "dopa"? Var ikke det litt drøyt, tenker du? Nei, svarer jeg. For jeg så sånn ut:

Jeg brøt sammen. I latterkrampe. (Men det var etterpå, altså, jeg ser ikke sånn ut når jeg ler.)

Men jeg forsto jo at jeg ikke kunne fortsette å se sånn ut på jobb, så jeg prøvde et litt mer entusiastisk uttrykk

Jeg prøvde enda hardere ...

... og ble egentlig ganske sliten og lei
Løsningen er enten
1 Sminke
2 Dyrere klær
3 En pose over hodet
4 Dop (puppy uppers?)
5 Drite i hva folk mener

Siden sminke ikke virker, og jeg er aktiv motstander av dop (så lenge det ikke er utlevert av leger når man er syk), går jeg for en kombinasjon av to og fem. Hvis det ikke virker, blir det tre.


lørdag 6. september 2014

Kjære Børre Rognlien

Noen mener at man bare skal sitte stille å se på at motstanderen ødelegger for seg selv, men jeg har kommet til at det er for mye trist og leit i verden til at jeg synes at det er greit.

Derfor, kjære Børre - hvis du synes det er ok at jeg bruker en såpass uformell tone - har jeg lyst til å gi deg noen råd, basert på erfaringer.

Funnet på Goolge - antok at jeg kunne bli saksøkt for å bruke de vanlige ringene, men er ikke helt trygg nå heller


Punkt 1
Du er veldig følesmessig engasjert i dette. Det er bra, for man skal brenne for det man driver med, men det er ikke bra hvis du er typen som lar deg provosere. Og det gjør du.

Jeg vet ikke hvor du er vokst opp, men du oppfører deg som en fornærmet vestkantgutt som må kjøre på fjorårets ski. Sånt går ikke hjem. Ikke engang på vestkanten. Du må ikke være sur på TV!

På TV må man være forståelsesfull og EMPATISK. Også må man helst ikke klø seg noe sted med mindre man er en litt nerdete professortype som klør seg i hodet eller sånn litt sjarmerende på nesen, men det legger jeg til helt for egen del, for jeg er litt pysete med hensyn til kropp og sånn. Ikke sitt og klø deg på armene, er du snill. For min skyld.

Punkt 2
Du trenger ikke si ja hver gang en journalist ringer og stiller deg et spørsmål.

Du skal faktisk ikke se bort fra at de ikke vil ditt eget beste. Tro det eller ei, men å få en sak der du anklager selve FOLKET for å være inkonsekvente, er et lite skup for en journalist. Og hvem er det som sitter igjen med egg i trynet? Du trodde kanskje det var folket? Nope. Det er deg, Børre. Og det var vel ikke meningen, var det?

Jeg vil tro at du gikk inn i den intervjusituasjonen og tenkte "nå er det på tide at folk forstår at de ikke BÅDE kan si nei til OL i Norge OG heie på guttene og jentene våre når de tar medaljer et annet sted i verden".

Men du skjønner det, Børre, at det går helt fint. For vi - folket - ser forskjell på IOC og den enkelte utøver. Når vi heier på Bjørgen heier vi ikke på Heiberg. Vi heier IKKE på Heiberg, faktisk. I alle fall ikke jeg.

Punkt 3
Her er det på sin plass å flagge min egen holdning til OL og sport generelt. Jeg er som du sikkert har forstått ikke for et OL i Oslo. For min del kunne man droppet OL helt, eller delt det opp i mange ulike konkurranser og lagt det til land rundt om i hele verden. Jeg ser ikke hvor det ene sportsarrangementet begynner og hvor det andre slutter, for selv om jeg vet at det er OL hvert fjerde år, går det i ett for meg.

Det eneste jeg er sikker på, er at det ikke heter olympiade, for en olympiade er perioden mellom hvert OL. En olympiade er altså en fireårsperiode, men her er det så mange som sier feil at jeg begynner å lure på om de har endret reglene uten at jeg har fått det med meg.

Mine motargument er IOCs organisasjon (korrupt, arrogant og usportslig så vidt jeg kan forstå) og kostnadene. I tillegg er det vel så sjelden at det muligens ikke er mulig å vise til et OL som ikke har sprukket big time budsjettmessig.

Dessuten bodde jeg på Lillehammer da optimismen var på sitt sterkeste og jeg var vitne til pampene på svært nært hold (det merket meg for livet). Optimisme er kjempefint, bevares, men realisme er mer bærkraftig. Det er mer utholdende, liksom.

Så kjære Børre,
neste gang du skal på TV foreslår jeg følgende:

1 Ikke klø deg (det ser ut som du kjeder deg og helst ville være et annet sted)

2 Ikke snakk om folket (la Kongen ta seg av den delen), snakk om hvor glad du er i OL - dropp politikken, finn frem til den barnslige gleden du hadde den gangen du jobbet frivillig, den gangen du brant så mye at du jobbet gratis - før du ble pamp.

3 Ta litt selvkritikk, si gjerne unnskyld (men ikke for at du klødde deg - det er bare min greie). Si for eksempel "Det ek'ke lett dette her, jeg er så innmari redd for at vi ikke skal få vise frem alt vi mener vi har å by på. Se på Norge, da! Vi har det jo så flott her! Vi har sunne idrettsutøvere, vi har naturen og vi kommer ikke til å arrangere dette hvis IOC presser gjennom kravene sine. Det er helt uaktuelt at de pampene der skal diktere hva som skal skje på norsk jord."

4 Hvis du ikke klarer det, er det kanskje ikke du som skal fronte dette i det hele tatt. For litt av gamet er å vite når man skal gi seg.

Men du? Ikke send Heiberg på.
Eller drit i det. Send han på du, det er like morsomt hver gang.

torsdag 4. september 2014

Håravtale

Jeg er så lei for det. Jeg ber tusen ganger om unnskyldning og håper å bli tilgitt. På vegne av kvinner i alle land ber jeg tynt, men jeg må selvsagt begynne med meg selv.

For jeg er aldeles ikke uten skyld. Jeg har gjort meg skyldig i å antyde hårvekst på legger og i ansikt - og kanskje også andre steder - men la det nå for evig og alltid være opplest og vedtatt at kvinner ikke har hårvekst andre steder enn på hodet, over øyet (kalt øyebryn) og som lange, naturlig mørke øyevipper.

Det finnes ikke et hårstrå ekstra på kvinnekroppen. Ikke ett!

Og til gjengjeld: kan vi da være enige om illusjonen om at dere men ikke har pels på ryggen?

*

For siden jeg leste denne Aftenposten-etterlysningen på Facebook, har jeg vært plaget av mareritt fra studietiden:


Normalt er jeg for åpenhet og ærlighet, men det er grenser. Og ingen regel uten unntak. Jeg kom meg gjennom studiene ved å ha en lapp over høyre øye og alltid å sitte til venstre i auditoriet. Slik kunne jeg unngå å se på professorens behårede rygg som ingen klesplagg kunne skjule.

Jeg har alltid være livredd bjørner, og han snek seg inn i underbevisstheten min som en brunbjørn og ødela nattesøvnen min hver fordømte natt. Han og Fjodor Dostojevskij. Raskolnikov var et hevete for en sart sjel som min.

*

Jeg synes det er greit at vi har hemmeligheter for hverandre, så lenge det er ryddig og avklart. Så kan vi avtale det her og nå? Vi snakker ikke mer om hår så lenge det ikke er på hodet eller en og annen øyevippe. Ok?

mandag 1. september 2014

Hunden og hans krøllete eier

Da jeg kom ut av dusjen i morges hadde jeg fått krøller. Det våte håret mitt hang ikke lenger flatt ned mot badeflisene da jeg sto med hodet ned for å tørke håret, det krøllet seg. Jeg reiste meg opp og myste inn i badespeilet. Jo, da. Her var det krøller.

Noen blir grå over natten, jeg hadde fått krøller. Grå er jeg fra før, men det begynte da jeg var 16, så det tok litt mer enn 24 timer, kan du si.

Mine ferske krøller kan selvsagt ha noe å gjøre med at jeg har klippet håret, men hvis det ble så mye krøller av å klippe det noen centimeter, løper jeg umiddelbart til nærmeste frisør og ber dem klippe litt til. Forandring fryder.

Jeg ringte min mann for å formidle de gode nyhetene:

- Jeg har fått krøller!

- ... Hvor da?

Så da snakket jeg med bikkja i stedet.

- Ser du at jeg har fått krøller, Whiskey? spurte jeg.

Responsen var ikke overveldende, men den var helt ok. Imidlertid fikk den meg til å tenke. For: Det er jo nærmest bevist at hunder og eiere likner på hverandre, ikke sant? Og dyret vårt og jeg har omtrent samme hårfarge. Siden han er så langhåret nå, har han også krøller i pelsen - så kan dette bety at jeg for en kort stund bare likner ham? Og at krøllene mine forsvinner så snart han blir klippet?

Vel, det vil vise seg. I mellomtiden har jeg dokumentert likheten vår her: