Prinsippbrudd

Kjære barn,

Når jeg sier "kjære barn" så vil jeg ikke utelukke deg som er voksen, jeg mener å snakke til massene litt sånn som prester gjør. Ikke helt sånn som Gud, altså, men kanskje som en prest. Hvis de sier "kjære barn", da. Det er visst en stund siden jeg har vært i kirken.

Jeg trives i kirken, så det er litt dumt at jeg ikke er så god kunde der, men jeg trives med å sove søndag morgen også, og søndag morgen vinner alltid dyna fremfor kirkeklokkene. Men de gangene jeg har vært i kirken i voksen alder, har det alltid vært en fin opplevelse. Særlig hvis det er korsang. Korsang i kirkerom er noe for seg selv. Korsang utenfor kirkerommet er noe HELT annet.

*

Men altså: Kjære barn,

I dag skal jeg snakke om prinsipper. Nærmere bestemt det å bryte prinsippene sine.

For å ta poenget først: Du må ikke bryte prinsippene dine.

Bare ikke gjør det.

Ta det fra meg. Jeg har gjort det, og det gjør vondt. Både fysisk og psykisk. Det smerter.

Et prinsipp er en grunnregel. Du lager selv dine egne grunnregler for livet ditt. Med andre ord er det ekstra dumt å bryte noe du selv har pålagt deg. Ekstra dumt, hører du. Ekstra dumt. Prinsippene er jo der av en grunn, ikke sant?

*

Du kan velge hvilke prinsipper du vil. Det er helt opp til deg.

Mange i vår kultur vil nok legge seg tett opp til de ti bud, kanskje uten å vite det: Du skal ikke stjele, ikke drepe, ikke lyve (så veldig mye) og så videre. Også har man kanskje lagt til noen for egen del som for eksempel at man ikke skal spise snop bortsett fra i helgene og på dager som har a i seg.

Andre mener at de må gå med lykketrusa hver fredag, og de fleste vil mene at det er lurt å vaske seg hver dag. Det er et godt prinsipp, mener jeg, på vegne av mange.

*

Noen prinsipper blir påført deg av andre. Det er imidlertid opp til deg om du ønsker å leve med dem eller ikke. Hvis du ikke vil leve med dem, må du ta konsekvensen av det. I ytterste konsekvens må du i fengsel.

Et eksempel der prinsipper kommer seilende på fjøler er ved inngåelse av ekteskap. Det er nok å nevne monogami, gjeldsnedbetaling, middagsselskap, familiejuler og overbærenhet ved snorking.

Da jeg ble sammen med min kjære, sa han at han ikke kom til å finne seg i at jeg gikk med smykker jeg hadde fått av andre enn ham. "Start buying, darling," sa jeg. Bare på norsk. Og det gjorde han.

Ett av hans prinsipper er at mannen skal kjøpe kjempedyre gaver til sin kvinne, og at mannen egentlig ikke skal ønske seg noe.

Det kan være en utfordring hver gang han har bursdag og hver gang det er jul, men det overskygges av det fantastiske prinsippet hans. Jeg sender varme tanker til hans mor som har gjort en aldeles fantastisk jobb med indoktrineringen.

Dette var gaven til hans 46-årsdag: En søppelsekk full av splitter nye sokker, underbukser og skjorter. Tanken var at han kunne bruke søppelsekken når han skulle kaste de gamle sokkene, underbuksene og skjortene. Gjenbruk er jo så inn.

Jeg tror muligens ikke min mann har brutt et prinsipp i hele sitt liv. Det har altså jeg. Stadig vekk, faktisk. (Note to self: Rediger prinsipplisten.)

En av mine mange grunnregler for et langt og lykkelig, og ikke minst smertefritt liv, har siden jeg fikk råderett over egne penger vært: IKKE KJØP SKO I KLESBUTIKKER! (Jeg har også en regel om å ikke kjøpe sko i butikker der de har mer enn ett par av den samme skoen stående fremme, men det er åpenbart enklere å overholde, for det har jeg aldri brutt.)

Så: hvorfor bør man ikke kjøpe sko i klesbutikker? Jo. For de som selger klær vet ingenting om sko. Nemlig. Og når du kjøper sko av noen som ikke vet noe om sko, så får du INNMARI vondt i føttene av å gå med dem.

Og når du har så vondt i føttene at du vurderer å amputere føttene i stedet for å ta av deg skoene - da har du opplevd et nytt nivå av vonde føtter.

Tro meg.

Disse skal få ligge HELT i ro noen timer til før jeg prøver å ta dem av. Drittsko.