Hunden og hans krøllete eier

Da jeg kom ut av dusjen i morges hadde jeg fått krøller. Det våte håret mitt hang ikke lenger flatt ned mot badeflisene da jeg sto med hodet ned for å tørke håret, det krøllet seg. Jeg reiste meg opp og myste inn i badespeilet. Jo, da. Her var det krøller.

Noen blir grå over natten, jeg hadde fått krøller. Grå er jeg fra før, men det begynte da jeg var 16, så det tok litt mer enn 24 timer, kan du si.

Mine ferske krøller kan selvsagt ha noe å gjøre med at jeg har klippet håret, men hvis det ble så mye krøller av å klippe det noen centimeter, løper jeg umiddelbart til nærmeste frisør og ber dem klippe litt til. Forandring fryder.

Jeg ringte min mann for å formidle de gode nyhetene:

- Jeg har fått krøller!

- ... Hvor da?

Så da snakket jeg med bikkja i stedet.

- Ser du at jeg har fått krøller, Whiskey? spurte jeg.

Responsen var ikke overveldende, men den var helt ok. Imidlertid fikk den meg til å tenke. For: Det er jo nærmest bevist at hunder og eiere likner på hverandre, ikke sant? Og dyret vårt og jeg har omtrent samme hårfarge. Siden han er så langhåret nå, har han også krøller i pelsen - så kan dette bety at jeg for en kort stund bare likner ham? Og at krøllene mine forsvinner så snart han blir klippet?

Vel, det vil vise seg. I mellomtiden har jeg dokumentert likheten vår her: