Tøffest?

Jeg har en mann som løper. Selvsagt har jeg lurt på hva eller hvem han løper fra, men jeg er litt bekymret for svaret, så jeg har ikke spurt ham.

Han melder seg på alle løp han finner, og for å tvinge seg selv til å delta, så melder han på vår yngste sønn også. Sist helg løp de et hinderløp i Holmenkollen og til helgen skal de løpe Vettakollen opp.

Mann og sønn, tøffing 1 og 2

Jeg var veldig bekymret før hinderløpet, for jeg hadde hørt om et tilsvarende løp der folk døde fordi de hoppet ned fra et spesielt ekkelt hinder og traff hverandre i hodet, men det gikk heldigvis bra.

Det er stor sannsynlighet for at løpet til helgen også går helt fint, for i går testet han ut løypa. Jeg mener det grenser til galskap. Hvis jeg måtte løpe opp Vettakollen, ville jeg i alle fall bare gjøre det én gang i livet.

- En gang skal jeg løpe med deltakernummeret festet direkte på brystkassen, sa han i kveld.

Jeg vurderte å holde kjeft. Det var det dummeste jeg hadde hørt på flere timer.

- Da håper jeg du tenker å feste det med dobbeltsidig tape, sa jeg likevel.

- Nix! Det blir med sikkerhetsnåler! sa han med et selvtilfreds sukk.

- Fordi ...? sa jeg.

- For å psyke ut konkurrentene, sa han.

Og da kom jeg på et godt råd jeg en gang fikk:

Hvis du har en overvektig mann (det har ikke jeg, men likevel kom jeg altså på dette) skal du be ham begynne å gå fem kilometer hver kveld.

Etter en uke er gjøken tre og en halv mil unna.