Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

tirsdag 30. april 2013

Leve kong Kjell Arne!

Noen dager er bedre enn andre. Jeg har vært syk i dag, høy feber og greier, og dagen har vært helt topp. Jeg kan takke hoffreporter Kjell Arne Totland for det. Den mannen kan underholdning.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at han gjør jobben sin godt. Så vidt jeg kan forstå, har han full styring på slekthistorien til verdens kongehus - og det skal en del til, for her er det mye intern kobling, og folk kan visst både være kusiner og tremenninger samtidig (nesten sikker på det).

Og som om ikke granskning av slektstrær var nok for denne pertentlige mannen (jeg har aldri sett ham i annet enn dress og matchende slips og tørkle) - vet han mer om italienske motehus enn jeg gjør, og jeg er ikke helt borte på det området. Jeg har til og med min egen Valentino, bare så det er sagt.

Totland har reklamert mye for Valentino, og du skal ha en hjerne av teflon hvis du ikke på ett eller annet tidspunkt har fått med deg at Mette-Marit er glad i Valentinos design. Totland er glad i Mette-Marit også, tror jeg. Dette til tross for at han truet med utflagging hvis vi fikk henne inn i den kongelige familen. Eller var det Ari han mislikte? Ja, ja. Hovedsaken er at alle er venner nå.

*

Jeg liker at en mann kler seg pent. Men jeg ble litt ille berørt da jeg gløttet innpå ett eller annet kongelig bryllup for ett eller to år siden (beklager, husker ikke flere detaljer) - for der sto Totland mer stivpyntet enn dem han snakket om, og da tenkte jeg at han kanskje håpet på å få lov til å være med på festen hvis han bare var pen nok i tøyet.

Det var så flaut. Litt sånn "å, nei, stakkars, kanskje han tror han er kongelig! Kan ikke noen ta ham med på en fin film eller noe?".

Jeg blir oftere flau på andres vegne enn mine egne. Det er ikke sikkert det er så bra, men det må da vel i det minste tyde på at jeg har litt mer empati enn det den siste personlighetstesten jeg tok viste? ("For å si det sånn; med denne profilen er det bra du ikke søkte på en jobb i helsesektoren.")

*

I dag har jeg ligget på sofaen mens jeg har sett på Totland snakke om kroningen av Nederlands nye konge. Han snakket LENGE! Det var fantastisk å høre alle de ordene som kom ut av munnen hans. Hvis han får betalt pr ord, er han veldig rik nå. Hvis jeg hadde skrevet manuset hans, hadde det sett sånn ut:

"Nederlands dronning ville ikke lenger være det, så i dag overtok sønnen hennes jobben. Han ble konge. PS Det var mange fine kjoler og en hel masse misunnelsesverdige diamanter der."

*

Jeg har ikke pokerfjes. Man kan alltid se på meg hva jeg synes om det jeg ser eller hører. Sånn så jeg ut da jeg så innslaget med Totland på TV2 Nyhetskanalen i dag:














Men Totland lot seg ikke merke; han var like plettfri som alltid:



Ikke bare er han god i jobben sin, han gjør folk friske også. For en mann. Nesten kongelig, vil jeg si.

mandag 29. april 2013

Stokk dum

Jeg hadde trukket kølapp og sto og ventet på at det skulle bli min tur. Jeg har alltid vært god til å stå i kø hvis jeg har vært i godt humør, men i dag var jeg ikke det. På tross av mitt dystre sinn og morderiske tanker, tok jeg meg kraftig sammen. Jeg er jo ingen tenåring lenger, og selv ikke de mest hormonbefengte fjortisene har lov til å oppføre seg som troll.

Så da jeg så en gammel dame streve med den tunge inngangsdøren og nesten bli delt i to da den var for tung for henne å holde åpen lenge nok til å komme seg innenfor, bestemte jeg meg for å være snill med henne hvis hun overlevde den innledende runden med giljotinen. Begrepet "snill" betyr i dette tilfellet "ikke slem". Jeg ser at det bør forklares.

Hun kreket seg ned de to trappetrinnene mot skranken. Hun klarte også det uten å brekke noe, og jeg ventet på å flire av (inni meg) at hun ikke skulle skjønne opp og ned på kølappmaskinen. Men hun gikk rett forbi den og stilte seg opp for å lete frem et eller annet fra håndvesken som var en rimelig utgave kjøpt på 60-tallet. Samme eier siden, antok jeg.

*

Jeg er glad i kølappsystemet. Det er rettferdig for alle. Enten har du et nummer etter meg, og da må du vente til jeg er ferdig, eller så har du et nummer før meg, og da er det jeg som må vente.

Det begynte å bekymre meg at hun ikke hadde trukket kølapp. Det sto flere skilt rundt omkring som understreket at ALLE, absolutt ALLE måtte trekke kølapp UANSETT hva de ville. "Spørre om klokka? Trekk en kølapp." "Har du time? Trekk en kølapp." "Vondt et sted? Trekk en kølapp." "Må du på do? Trekk en kølapp." "Mistet tålmodigheten? Trekk en kølapp."

Med andre ord; se nå for helvete til å trekke en kølapp, din idiot.

*

Men damen med skaihåndvesken bare sto der og fomlet.

Jeg så selvsagt for meg de mest irriterende scenarioene:

1 Hun later som hun er forvirret og ikke skjønner at hun skulle ha trukket kølapp, og trekker senil-kortet for å komme foran meg.

2 Hun blir stående og rope at hun ikke hører så godt og at hun ikke vet hva "kø-la" er. ("JEG SA KØLAPP!" "Hva? Kø-la...?") Og så orker ikke hun som sitter bak skranken mer, fordi hun har innsett at det vil ta kortere tid å bare ekspedere det gamle skinnet enn å vente på at hun skal skjønne hva som blir sagt.

3 Hun legger fra seg vesken, stokken, hanskene og de tre bæreposene fra fiskebutikken, Baker Hansen og Krogh Optikk på disken mens hun sleper seg bort for å hente en kølapp som hun vil insistere på at er nok til å bli ekspedert selv om tallet er etter mitt.

Jeg må si jeg mislikte gamla en god del.

*

Men. Som sagt er jeg jo et voksent og presumptivt hyggelig menneske, så jeg tok meg selv fatt og ga meg et par moralske oppstrammere. "Det går faktisk ikke an å mislike et menneske bare på grunn av en manglende kølapp," sa den hvite figuren på skulderen min. Da den andre - den med antydning til horn - sa "Spark til stokken hennes, og se hva som skjer!" feide jeg ham ned på teppet og tråkket ham ned i møkka. Det er grenser for hva man skal gidde å høre på.

Siden jeg valgte den smale vei, gikk jeg bort til kølappmaskinen og trakk en lapp som jeg ga til henne. "Jeg tror du kommer til å trenge denne," sa jeg vennlig. Det var nummer 193. Jeg hadde 192.

Hun takket meg ikke, men de var helt greit. Jeg var inne i en god periode. Det eneste problemet mitt var at det klødde ganske mye på ryggen min.

Medalje til deg hvis du skjønner poenget med dette bildet

Hun begynte å vralte litt rundt omkring foran skrankene. Plutselig stoppet hun. RETT FORAN MEG! Akkurat som om hun ville markere at "jeg er foran deg i køen," liksom. Makan!

Jeg flyttet meg et par skritt mot høyre, for det var slett ikke mangel på plass i området. Hun flyttet seg også. Jeg gikk tre meter mot venstre. Hun hinket etter. Ikke pokker om jeg skulle komme før henne til skranken neste gang de byttet nummer, visstnok.

Jeg sto klar til å gi stokken hennes et velrettet kakk med støvlene mine. Ingen ville noen gang kunne bevise at det var meg som var årsaken til et lårhalsbrudd. På et teppe. På Frogner.

*

"191" ble det ropt. Jeg sto klar. Det var tre åpne skranker, og mitt nummer kunne bli ropt opp når som helst.

Og der! "192!"

Jeg kastet meg frem. Ikke så elegant, og nokså brutalt. Jeg brøytet meg vei som om det var vårsalg på kokosboller og Pradasko på en og samme dag. Jeg vant.

Da jeg snudde meg, sto dama og flirte. Gamle kjerringer nå til dags. De eier ikke oppdragelse.

søndag 28. april 2013

Mannevond

- Å, for en søt hund! Dere likner!
- Så du synes jeg er søt?
- Nei ...?
- Men du sa at hunden min er søt og at vi likner - er det håret i ansiktet hans du liker spesielt godt?
- Nei ...?
- Så kom med det! Hvordan likner vi?
- Dere har samme hårfarge ...
- Så du mener at gråsprengt er søtt? Går du på medisiner?
- Nei!
- Men så spytt ut da! Er jeg søt eller ikke?
- Nei.
- Men hunden min er søt, og du mener at vi likner?
- Jeg tar det tilbake. Bare glem det.
- Ok.
- Så dagen din er ikke spesielt god?
- Absolutt ikke.
- Det beklager jeg.
- Jeg også. Unnskyld at det gikk utover deg.
- Det er greit.

Dette kunne ha skjedd. I stedet skjedde dette:

- Å, for en søt hund! Dere likner!
- Unnskyld, HVA SA DU???!!!!
- For en søt hund!
- Takk.

Bikkja og jeg likner ikke. Jeg er mannevond, han er bare søt og snill.






lørdag 27. april 2013

Bill.mrk. Søker advokat med erfaring fra Helvete

Jeg gikk midt i en gruppe møkkete russ. Det gjorde meg veldig grinete. De stinket allerede, og vi er fremdeles i april. Jeg begynte å planlegge hvordan jeg skal holde min yngste borte fra Norge i perioden januar-juni 2017. Det står mellom to alternativ; kloster i Nepal eller den maritime utposten Desolación Island i Chile.

En annen mulighet er å ta kontakt med programskaperen av Der ingen kunne tru at nokon kunne bu og spørre om de har en liten hytte uten vei ungen kan pusse opp i et halvt års tid.

For han må han noe å gjøre i tillegg til selvstudier. Lediggang er roten til alt ondt. Gruppetenkning er noe annet.

*

Gruppetenkning er et begrep. Det er forsket en hel masse på fenomenet, og det pussige - eller, det er kanskje ikke så rart? - er at det er de samme mekanismene uansett om det dukker opp i politikk, religion, organisasjoner eller sosiale grupper. Det skumle med gruppetenkning er at man mister evnen til kritisk tenkning.



Dette fenomenet er nært knyttet opp til et lojalitetsbegrep. Jo mer lojal du er til en gruppe, jo vanskeligere blir det på sikt å stille kritiske spørsmål eller å være et unikt individ. Mange synes dette er helt topp. Unge mennesker, søkende mennesker og usikre mennesker er spesielt utsatt for å bli dratt med i en krets som etterhvert blir en boble.

Jeg har vært der selv. Og det er ikke så hyggelig å bli minnet på det, men du verden så fantastisk man føler seg mens det holder på.

Lojalitet er normalt en god egenskap. Men lojalitet uten refleksjon er farlig. Hvem er du lojal til? Deg selv? Ok. Jeg håper for din skyld at du også har andre bånd til verden rundt deg. Arbeidsgiveren din? Greit, men er det sjefen eller er det bedriften og det den står for? For noen ganger kan man oppleve at det er to ulike hensyn.

*

For mange år siden var jeg i en bedrift som var i en mediestorm. Da det startet - med en forside i Kapital som prøvde å diskreditere sjefen vår - gikk vi nesten i sjokk. "Den fantastiske mannen," sa vi. "Forferdelig hvordan mediene kan ødelegge en hedersmann," var en slags morgenhilsen. Vi hadde fått en ytre fiende; media.

En ytre fiende er alltid godt å ha for noen som vil samle troppene.

Men med mindre du eier din egen konsentrasjonsleir (Nord-Korea) eller ditt eget land (Nord-Korea) er det vanskelig å opprettholde illusjoner over tid. Heldigvis begynner normale mennesker på ett eller annet tidspunkt å tenke selv.

Min historie endte med at jeg gikk fra jobben på dagen i protest da jeg etter halvannen dags etterforskning oppdaget at sjefen min hadde foret meg med løgner en hel uke. Jeg var lojal til selskapet, men ikke til ham, og så lenge det var han som var sjefen, kunne ikke jeg fortsette. Man kan nemlig ikke jobbe et sted der man ikke har gjensidig tillit mellom sjef og arbeidsgiver uansett hvem som har rett eller får rett til slutt.

*

Gruppetenkning kan være komfortabelt, men det å tenke likt er ikke så effektivt som man kanskje skulle tro. Man unngår selvsagt å bruke masse tid på lange diskusjoner, men man unngår dessverre også  å vurdere ulike løsninger og en hel masse kreativitet. Dessuten blir man svært sårbar for verden utenfor, for de som står utenfor og ser inn vil lett få øye på alle svakhetene dine. Svakheter du kunne ryddet bort selv, hvis du bare var villig til å lytte til de kritiske røstene.

Så kjære deg som er ansatt, medlem, elev (særlig russ) eller innbygger - søk informasjon, stol på magefølelsen din, vær åpen og forlang åpenhet, vær ærlig og forvent det samme tilbake. Og til deg som er leder; gi anerkjennelse til den som snakker deg midt imot, sett pris på motstand for det gjør deg bedre, vær raus og få raushet tilbake, og hvis du ikke allerede har en; Ansett djevelens advokat. Bruk det gjerne som en egen stillingsbetegnelse.

fredag 26. april 2013

Fotskammel in spe

"God morgen," hilste jeg blidt. Det var en test. Han gidder sjelden å hilse tilbake ettersom hans oppfattelse er at de fleste av oss står under ham i næringskjeden.

Jeg ga meg ikke. "GOD morgen!"Det var en trist vinterdag i desember, men man må jo prøve å gjøre det beste ut av det.

"GOD MORGEN!" nærmest skrek jeg. Det så i alle fall ut som han hørte meg, for han gløttet opp på meg og jeg så overleppen hans rykke. På en litt engelsk måte. Bare uten klasse.

La du merke til at jeg skrev "så opp på meg"? Du trodde kanskje at han satt og jeg sto? Nope. Vi sto begge to.

Så jeg lente meg ned mot ham. Han prøvde å rygge, men jeg hadde planlagt dette og sett at han sto foran et bord. Jeg la hånden min på nakken hans, knep til og hvisket "Du, hvis du skal være nedlatende mot folk, må du være høy nok til å se ned på dem. Det ligger liksom i ordet. Og du er for kort til å være så overlegen. Hvis du ikke skjerper deg, så bruker jeg deg som fotskammel."

Og så smilte jeg strålende og ga ham et kameratslig klapp på skulderen.

Jeg trodde jeg hadde fått en fiende for livet, men for et par dager side møtte jeg ham igjen. "Hei, Birgitte!" kvitret han.

Smart fyr. Alle får en ny sjanse hos meg. Én.

torsdag 25. april 2013

Fordervet tolkning

Hjernen er rar. Delillos påstår at den er alene, men jeg har aldri helt skjønt hva de mente med det. Ut fra teksten kan det virke som personen som eier hjernen har mareritt om en tsunami, men jeg har aldri vært særlig god til å tolke tekster, så ikke hør på meg.

*

Da jeg studerte litteratur fikk vi beskjed om å tolke Bjørg Viks novelle På bussen er det fint.

Det var en helt ok novelle. Den handlet om en ung jente som satt og så ut av et bussvindu. Hun hadde det fint. Jeg mente derfor bestemt at tittelen sa det meste. Hvis novellen hadde blitt hetende På bussen sitter en jente som har det fint, hadde resten vært overflødig, argumenterte jeg.

Men nei, da. Det skal ikke være så enkelt. Jeg hadde nemlig helt oversett at det var en underliggende mening i at jenta så et par kyr og noen trær på sin ferd, for dette representerte "den ungen kvinnens gryende seksualitet".

Jeg måtte gå meg en lang tur etter den forelesningen. Det var det dummeste jeg til da hadde hørt. Dessuten kan det hende at jeg ble flau. Jeg var ganske ung den gang. Og veldig uskyldig.

Nå er jeg ingen av delene.

*

Stort sett setter jeg pris på å slippe å tolke. Jeg mener at man skal være ærlig så langt det går og jeg misliker folk som går rundt og holder på informasjon fordi de skal gjøre seg interessante. Men ikke misforstå - mystisk kan være helt ok i visse situasjoner bare det ikke blir for mye av det.

Da jeg var liten - sånn omtrent rundt fem år, tenker jeg - lærte farmoren min meg en regle. Den gir ingen mening, men vi elsket den fordi den var mystisk, fordi vi aldri ble lei av å spørre henne hva den egentlig betydde og sist, men ikke minst fordi den inneholdt et (for oss den gang) stygt ord. Ok, kanskje ikke stygt, men veldig rampete. Ordet var RUMPE. Eller (i en litt mer borgerlig form) rumpen.

*

Her er reglen:

Akkara, makka, tikkara, takka, rumpen. Til Kolerine, makka, tikka, re rå.


*

Hvem var denne Kolerine? Og hadde dette noe med sjødyret akkar å gjøre? Vi spurte og gravde og kastet ut teorier i øst og vest. I flere år, gjorde vi det. Men vi kom aldri noen vei.

Det pussige er at jeg husker denne meningsløse reglen så godt. Det kan hende at jeg ikke har skrevet den riktig, for jeg har aldri sett den på trykk, men hvem bryr seg om det når man har et stykke historie foran seg som har gått fra munn til øre i generasjoner?

Opp gjennom oppveksten har reglen stadig dukket opp i hodet mitt. Husker du Tanita Tikaram? Kunne familienavnet hennes ha noe med dette å gjøre? Og hva med kylling tikka masala? Hadde reglen vært en tur i India og blitt påvirket av indisk matkultur?

*

Jeg lette meg frem til Google translate og ba programmet finne ut hvilket språk det var snakk om. Google ga opp. "Did you mean 'Akkara, takka, takka, takka, rumpen. Til Kolerine, makka, tikka, rerå'," spurte den. Jeg stengte ned programmet. Det er den eneste måten å snakke tilbake til Google translate på. Det eneste språket det skjønner, så og si.

Og hva med "takka rumpen"? Er det en versjon av Arja Saijonmaas "Jag vil takka livet"? Men altså; fremfor alt lurte jeg på hvem denne Kolerine var.

*

Så en dag satte jeg meg ned for å finne det ut. Jeg planla en lang kveld, og hadde sikret meg to pakker med kokosboller.

Jeg fant ut at kolerine er en form for kolera. En spy- og magesyke, med andre ord. En sykdom en hver som har satt til livs fem kokosbller på fire minutter kan identifisere seg med.

Og hvis kolerine er diare, kan det være at reglen handler om mat; dårlig akkar og fremmede bakteriekulturer (tikka masala) - og for ikke å snakke om bakterier som jeg ikke vil nevne ved navn, men som spres i rekordfart hvis du glemmer håndvasken etter at du har vært på toalettet.

En akkar, antakelig rå

Den merkelige ordsammensetningen "re " kan for øvrig også tyde på at det er ett eller annet som ikke er varmt nok tilbredt.

Da jeg først var inne på mat-sporet, ble det meste logisk. "Makka" er så vidt jeg vet en svensk sammenklasket brødskivekonstruksjon. Den kan sikkert fremkalle både det ene og det andre, tenker jeg. Særlig hvis den er med reker og har ligget fremme en stund.

*

Jeg var fornøyd med kveldens litteraturtolkning, og tro mot min akademiske opplæring gir jeg deg essensen her:

Reglen Akkara, makka, tikkara, takka, rumpen. Til Kolerine, makka, tikka, re rå, (opphav: ukjent) viser med brutal tydelighet hvordan vår vestlige kultur og mattradisjoner har påvirket og ødelagt andre, stolte nasjoners matkultur og integritet.
 Sverige må i dette tilfellet regnes som et offer. 
Det fremgår tydelig av dualismen i reglen - der Kolerine kan fremstå som et kvinnenavn og som en ganske ekkel sykdom - at opprinnelsen kan spores tilbake til en tid der kvinners situasjon var vanskelig, om ikke rent ut sagt umulig. 
Det sentrale er imidlertid at reglen fremdeles lever. Det tyder på at mannskulturen på en subtil, ondskapsfull og undertrykkende måte forsøker å ta over kvinners selvstendighet selv i vårt ellers så likestilte land. 

Karakteren på denne møkka, kan umulig bli verre enn den jeg fikk etter tolkningen av bussturen til Bjørg Vik.

onsdag 24. april 2013

Trojansk bolle

Jeg har vært til stede i Stortingets spørretime i dag. Ingen stilte meg et eneste spørsmål. Det var veldig rart.

Slapp av. Livet har ikke gått til hodet på meg. Jeg vet at jeg ikke har folkets tillit. Jeg vet at jeg ikke har en fast plass på Stortinget, men noen ganger sitter jeg musestille i diplomatlosjen og lytter til våre folkevalgte med andakt og store ører.

De store ørene mine er det ikke mye jeg får gjort med, dessverre, men det hender jo at de også er til nytte.

*

På vei fra kontoret til Stortinget, gikk jeg innom den glutenfrie kafeen Bakefri, for noen ganger synes jeg at jeg fortjener en vaffel. Jeg synes egentlig alltid at jeg fortjener en vaffel, så når jeg likevel er i området, kjøper jeg en vaffel. Eller to. Det har hendt at jeg har kjøpt tre også. Og ja. Jeg spiste alle selv.

- Å, nei! Har dere ikke vafler! sa jeg sjokkert da jeg så det store, åpne rommet i glassdisken.
- Can you repeat in English, please? spurte han som sto bak disken og jeg forklarte at jeg hadde gledet meg til en vaffel med smør og brunost i timesvis - ja, faktisk siden jeg sto opp - og at det, når jeg tenkte meg om, kunne være den hele og fulle årsaken til at jeg sto her og ikke lå under dynen fremdeles.

Siden han ikke klarte å trylle frem en enslig vaffel uansett hvor lei seg han ble av min tåredryppende historie, sa jeg ja takk til en rosinbolle.

*

Jeg puttet bolleposen ned i vesken for å late som jeg hadde selvdisiplin nok til å vente med å spise innholdet. Da jeg var utenfor synsrekkevidden til denne mannen som jeg aldri hadde sett og muligens aldri vil se igjen, og som jeg ikke en gang husker noe om, bortsett fra at han ikke skjønte norsk og ikke hadde vafler, tok jeg hånden ned i vesken, åpnet papirposen og rev av en bollebit.

Man går jo ikke og spiser en hel bolle i full offentlighet. Det er da grenser, og jeg kommer tross alt fra et temmelig overmøblert hjem.

En glutenfri rosinbolle har en tendens til å være litt tørr, viste det seg. Men jeg lot ikke det begrense inntaket. Jeg stappet avrevne biter inn i kjeften nesten før jeg hadde svelget den forrige. Det kan ha vært fordi jeg var sulten, og det kan ha vært fordi det smakte ok tross tyggemotstanden, men det er mest sannsynlig at det var gammel vane og en viss glupskhet selv ikke en streng oppdragelse har fått bukt med.

*

Da jeg rundet hjørnet og skimtet de to løvene utenfor Stortinget, merket jeg at bollen liksom hadde vunnet. Det var som en trojansk hest som buktet seg av ren glede over å ha lurt seg inn i kroppen min. Kroppen reagerte med å begynne å hikke i protest. Lydene som kom ut, minnet litt om hikking og litt om vrinskingen fra en liten ponni.

Særlig når jeg prøvde å snakke.

- Kan du sende vesken din gjennom? sa mannen som sto i skikkerhetskontrollen. Det var egentlig ikke et spørsmål. Det var en kommando.
- Vrin-hi-hikk! sa jeg. Han så opp på kollegene sine som om han ba dem om å være litt ekstra på vakt.

- Og jakken! kommanderte han.
Jeg gjentok den underlige lyden. Mens jeg tok av meg jakken, kom det en vakt og stilte seg et par meter fra meg.

Jeg smilte og hikket og smilte litt unnskyldende for sikkerhets skyld. Når man hikker og smiler samtidig, både ser og høres man rar ut.

- Hei! Den der må du også sende gjennom! sa den nyest ankomne vakten, og pekte på mobilen min. Akkurat da så jeg at jakken min lå og sluret på båndet. Den var ikke tung nok til å forsere gummiremsene som hang ned foran gjennomlysningsmaskinen.

Dette prøvde jeg å forklare på følgende måte: "Jakk-hikk-en kom-hikk-mer h-ikke-hikk vi-vrinskhikk-dere. Hikk". Heldigvis oppdaget jeg et plast-trau helt selv, og jeg stappet jakken og mobilen oppi trauet og dyttet det gjennom.

Etter dette ble jeg klarert og ansett som en tulling som kun er farlig for seg selv. En ganske presis beskrivelse, vil noen si.

*

For ikke å vekke ytterligere oppsikt, gikk jeg målbevisst, men ikke fort, til nærmeste toalett der jeg drakk vann fra vasken til den opprørske hesten var druknet og steindød.

Men. Kombinasjonen hukommelse som en gullfisk og veldig lyst på rosinboller, er dessverre ganske ubrukelig i mitt yrke der det noen ganger er helt avgjørende å sitte stille og holde kjeft.

For i det jeg steg inn i diplomatlosjen, snek hånden seg ned i vesken igjen. Hånden husker nemlig bedre enn hodet, og den visste at det lå en tredels bolle igjen der nede. Det var dessuten om å gjøre å svelge i en fart, for man kan ikke sitte og spise boller i losjen. Sånt er lite respektfullt.

*

Det siste jeg husker før den hikkende hesten gjenoppsto, var at jeg måtte huske å gå en annen vei tilbake. "Ikke gå forbi Bakefri igjen!" sa jeg til meg selv. Dessverre sa jeg det høyt, så det var bare meg som skjønte det, men i ettertid kan det ha vært like greit. "H-ikke gå forbi Bakefri-hikk" er jo ikke noe som ofte blir vrinsket der diplomater møtes, og selv folk som har tatt eksamen i å late som ingenting når rare ting skjer, glodde utilslørt.

Så jeg tok en omvei og svingte i stedet forbi Louis Vuitton. Der aksepterer de hikking så lenge det følger med et kred-hikk-kort.


tirsdag 23. april 2013

Kjærlighetssorg ved andre blikk

Har du opplevd kjærlighet ved første blikk? Det er magisk. Jeg hadde et sånt øyeblikk i dag, men desverre ble magien nokså raskt avløst av dyp kjærlighetssorg. Vi vil aldri få hverandre, og det er fryktelig trist, for hvis du møter en som gjør deg til et bedre menneske, bør den feite, lille engelen Cupid sørge for et livslangt forhold og ikke pyse ut etter et par minutter.

Når det gjelder det fysiske, passer ikke jeg og min store kjærlighet så godt sammen. Min hjertens kjær er ikke så dyp, og det er noe jeg ville ha savnet. Det tas igjen på høyden, men når bredden er tre centimeter mer enn jeg er lang, kan det sosiale bli en utfordring. Tenk å reise på ferie med en sånn, liksom. Det holder ikke å booke et dobbeltsete da, nei.

På en annen side ble hverdagen min bokstavelig talt lyst opp og uttrykket "stål i ben og armer" har sjelden eller aldri passet bedre på noen. Og hvem ønsker seg vel ikke noen i livet sitt som både er myk og hard?

Når alt kommer til alt, er det kanskje bra det ikke ble noe mellom oss. For det første er jeg jo gift, og for det andre hadde dette forholdet ruinert meg.

*

Jeg har alltid hatt en suveren evne til selvsuggesjon. Når jeg trener og er så sliten at jeg vil spy, sier jeg til meg selv at alle klarer to minutter til. ALLE klarer det. Og da kan ikke jeg være noe dårligere. Derfor klarer jeg to minutter til. Og to minutter etter det, for det klarer alle.

Å manipulere meg selv ved å utnytte min største svakhet; konkurranseinstinktet mitt, er veldig nyttig, om enn litt sært. Men jeg er for alt som virker.

Etter at mitt magiske kjærlighetsøyeblikk ble snudd til bunnløs sorg, har jeg gått rundt og sagt (med forakt) "Dumme veggpryd!" og "Snakk om å være skjør!" for å overbevise meg selv om at jeg slett ikke trenger noen.

Da jeg gikk i Bogstadveien, som før øvrig er genial når det kommer til å reparere hjertesmerte, sa jeg "Forbannade knudrekukk!" og det er det verste skjellsordet jeg har funnet på noen gang. Mannen som passerte meg, så på meg som om jeg skulle vært rablende gal, men det blir man jo av kjærlighet. Og sorg.

*

Min tapte kjærlighet heter Freuds Gashgai. Han - eller rettere sagt 'det' - er 2 meter og 86 centimeter høy, 1 meter og 76 centimeter bred og bare 7 centimeter dyp. Han (jeg klarer ikke forholde meg til et intetkjønn) er laget av lysstoffrør, papir, polyester, garn og stål.

Freuds Gashgai er faktisk veggpryd. Og skjør. Og knudrete. Han er ... et verk, tror jeg han må kalles. Han er kunst, og han er laget av Martin Erik Andersen.

*

Martin Erik Andersen er en kunstner som ikke redd for hardt og møysommelig arbeid. Da han laget Freuds Gashgai tok han utgangspunkt i det teppet som selveste Freud hadde hatt på divanen sin.

På dette teppet hadde altså hundrevis av menn ligget og fått beskjed om at alle deres problemer skyldes et undertrykt morsbegjær. Martin Erik Andersen begynte den lange prosessen med å fotografere hele det tyrkiske teppet, centimeter for centimeter.

Deretter brukte han fotografiene som mal for å skjære ut en tredimensjonal form som han igjen fylte med polyester. Ett eller annet sted i prosessen inkluderte han et par strikkede småtepper og litt papir. Hele greia ble støttet opp av stålstenger og til slutt plasserte han et par lysstoffrør bak.

Freuds Gashgai av Martin Erik Andersen (Galleri Riis)

Sjekk de detaljene! (Galleri Riis)


At han skal ha en del hundretusen for alt dette, synes jeg han fortjener. Og hadde jeg hatt pengene og veggplassen, hadde jeg vært svært lykkelig akkurat nå.

*

Men fløteboller med marsipanbunn er det beste av det som ikke hjelper, så etter at jeg parkerte bilen i garasjen gikk jeg målbevisst nedover mot nabolagets beste godtebutikk mens jeg vekselvis bannet og prøvde å overbevise meg selv om at jeg bare kunne gå inn i butikken og se.

"I dag har vi tilbud på fløteboller; to for én!" sa damen bak disken. Jeg kjøpte åtte.

mandag 22. april 2013

En cyberdate med Pablo

Etter en hard treningsøkt og en særdeles klissete og ekkel CSI-episode, hadde jeg akutt behov for litt kjærlighet. Men siden det bare var bikkja og meg hjemme, og siden det er begrenset hvor mye et loppeskinn orker å gi når han ellers har dekket sine egne behov for mat og selskap, måtte jeg pent logge meg på internett.

Der traff jeg Pablo Neruda. Nei, det var ikke på en sjekkeside. Tross alt er min mann bare på en liten joggetur, og inntil noe annet er bevist, kan det ikke påstås at han har forlatt meg. Han har i alle fall alltid kommet helskinnet og blid hjem igjen tidligere.

Min mann er stort sett alltid blid når han kommer hjem. Det er kun når han har kjørt bak en idiot, gått bak en tufs eller sett en gjøk at han er litt smågretten. Men han blir fort blid igjen, det skal han ha. Selv om verden i følge ham er sterkt preget av imbesiler.

Denne kaktusblomsten bor i Valparaiso, Chile. Det gjorde Neruda også en stund.

Poeten Pablo Neruda var en litt i overkant lidenskapelig mann - i alle fall hvis han skal dømmes ut fra tekstene sine. Hvis Pablo N hadde hatt en side på et internettsjekkested, hadde profilen hans antakelig vært preget av et blomstrende språk, drama og heftig begjær. Pablo og jeg hadde ikke vært en match, for jeg blir litt utålmodig av lange kjærlighetserklæringer. I alle fall så lenge de ikke kommer sammen med et sertifikat fra gullsmeden.

Men.

"Jeg vil gjøre det samme med deg som våren gjør med kirsebærtreet," sa Pablo.

Og det er jo vakkert. Det er jo det. Jeg kan ikke påstå noe annet.

"Jeg elsker føttene dine fordi de gikk på jorden, på vinden og på vannet til de fant meg," sa han.

Og jeg merker at det er noe som beveger seg langt inne i meg. Han kunne få sagt det, han der Pablo.

Etter å ha cyberdatet Pablo i bare ti minutter, har han gjort noe med meg. Jeg har blitt bløt. For der jeg før hadde snøftet i forakt over tåpelig romantikk, kjenner jeg en liten tåre i øyekroken når jeg leser:

"Føttene mine vil gå dit du sover, men jeg skal leve videre".

Skjønner du, eller? Han snakker om døden! Hans elskede døde, men han tar seg selv tappert i nakken og går videre i livet! Det er til å sippe av.

Så jeg sipper.

Og med tårene renner en del av selvbildet mitt bort. Men plutselig - og heldigvis - slår det meg at det ikke er tårer. Det er svette som renner ned i øynene mine og drar med seg fuktighetskrem og mascara! Jeg har jo akkurat trent! Shit, så det svir!

Å, takk til høyere makter. Jeg er like iskald og usentimental som jeg alltid har vært. Særlig iskald. Så nå blir det en varm dusj.

Men før jeg går ... hvis du en eller annen gang har hatt kjærlighetssorg, så husk Pablos ord:

"La oss generøst glemme dem som ikke kan elske oss", eller bare "drit og dra" som jeg ville sagt.

Her er jeg i en vinkjeller i Valparaiso. Det kan godt hende at Neruda også var her, for vinkjelleren er veldig, veldig gammel. Og visstnok veldig fin.

søndag 21. april 2013

Vigeland og Whiskey

Det beste med å gå på tur i Frognerparken er å se på alle menneskene. Skulpturene er jo også fine, det er ikke det, men det er noe med de som er av kjøtt og blod, for de har som regel mer å bidra med, selv om de ikke er så robuste som de som er av stein.

Inne i Frognerparken som er på 450 mål, ligger Vigelandsparken på 320 mål. Vigelandsparken er utsmykket av Adolf Gustav Vigeland, og hans mest kjente monument er Monolitten. Dette vet du hvis du er fra Oslo.

Vi bor to minutter fra parken, men jeg ante for eksempel ikke at han jeg bare har hørt om som Gustav Vigeland også het Adolf. Jeg kan imidlertid tenke meg hvorfor det første navnet hans er underkommunisert. Adolf Gustav Vigeland døde i 1943, nesten 74 år gammel.

"Kan den gnages på? Ikke? Da er jeg null interessert."

Monolitten ble ferdig rett før han døde. Den består av 121 mennesker som mer eller mindre er tvinnet sammen. Resten av parken består av over 200 skulpturer i granitt, kobber og bronse. Her er noen av dem:

"Grei utsikt, her kan jeg bli."

"Hahahahah, jeg sitter på rumpa til en dame!"

"Hypp, kjerring, sett i gang å gå, nå!"


"Kan noen gi den ungen en is, eller?"

Denne Vigeland må ha vært svært tålmodig og enormt dedikert. Vigelandsparken er et utrolig sted, takket være ham. Men var han alltid like inspirert? Hva med da han smykket ut den enorme fontenen som står litt nedenfor Monolitten. Den som har tyve kobberskulpturer som viser trær som omkranser mennesker i ulike posisjoner. Mange av menneskene ser ut til å ville komme seg hjem og få på seg litt klær, forresten.

Så hva tenkte Vigeland da han drev på med den tiende eller den attende, for den saks skyld? Tvilte han noen gang på at mennesker fanget under trekroner ville se lurt ut? Kanskje han gjorde det, og kanskje det er derfor det ikke ble flere av dem.

Det at Monolitten ser ut til å stikke den ene skulpturen i baken, var ikke tilsiktet

Men det er som sagt menneskene som interesserer meg mest når jeg går på tur. Mennesker og hus, og aller helst i kombinasjon, for når jeg er ute og reiser, skulle jeg alltid ønske at det kom noen bort til meg og spurte om jeg ville se hvordan det så ut hjemme hos dem.

Jeg innser at jeg ikke bør svare ja hvis jeg noen gang får et sånt spørsmål, men det er ikke sikkert jeg klarer å la være. 

*

I dag var det virkelig mange spennende mennesker ute og gikk. Det var forresten ikke alle som gikk. Noen løp. (Frognerparken en søndag er et fint sted hvis man vil vise at man løper.) Og noen satt med ansiktene sine rettet mot solen. En søppelkasse for engangsgriller hadde tatt fyr, så noen hadde åpenbart  grillet på ett eller annet tidspunkt også.

Rett bak den brennende søppelkassen lå en mann og tok armhevinger. "Se der er en Brann-tilhenger!" sa min mann. Siden jeg er litt treg i dag, måtte han forklare vitsen, og da ble den jo ikke så morsom lenger. "Så du trodde han lå der og ba?" spurte jeg. Han sa at han ikke trodde det, men at det kunne se sånn ut hvis man bare var litt velvillig innstilt. Noe sa meg at det var en kritikk rettet direkte mot meg.

Et sted sto det en dame i ukomfortabelt skotøy og tok bilde av en annen dame i brudekjole og hvit parykk.



Jeg tok bilde av dem. De fremsto som veldig rare.

Men det rareste denne dagen var kanskje hun som løftet bikkja opp på samtlige tilgjengelige skulpturer mens hun hoiet og skrek "Whiskey! Whiskey! Se på mamma, Whiskey!" før hun tok bilde av det hele.

Bikkja har fremdeles ikke tilgitt meg ydmykelsen. Han ligger med nesa under sofaen og furter.

lørdag 20. april 2013

Jeg kunne vært en veldig stor atombombe

- Hvordan kan et grunnstoff spaltes og bli til to nye grunnstoff? Hvis man nøytroniserer uran, blir det barium og krypton. Kan du forklare det? spurte jeg min eldste sønn da jeg så at han var pålogget Facebook. Han studerer finans i England og jeg er litt forsiktig med å ringe for enten er han på lesesalen eller så er det litt for tidlig om morgenen for ham.

- Da må du først forstå hvordan grunnstoffer er bygd opp, chattet han umiddelbart tilbake. - Etter det er det veldig enkelt.

- Og det mener du er umulig for meg? Kan forresten godt hende, svarte jeg.

- Grunnstoffer består av protoner, elektroner og nøytroner, sa han forbilledlig pedagogisk.

- Jeg trodde nemlig at definisjonen på et grunnstoff var at det var rent - at det ikke besto av ulike stoff? forklarte jeg.

- Nei, nei. Det går mye dypere enn så: Protoner er positivt ladde, elektroner er negative og nøytroner er nøytrale. De tre er byggeklossene.

- Ok. Jeg er med så langt, forsikret jeg.

- Perfekt! Vent litt skal finne et bilde som vil hjelpe oss, skrev han. - Slik ser et atom ut:





- Altså "et del grunnstoff": Protonene sitter i kjernen, tett i tett og elektronene flyr rundt i bane. Nucleus = der protonene er.

- Kjernen, altså. Men her var det jo bare elektroner? skrev jeg, men jeg antok at han hadde lagt opp forelesningen, så jeg spurte «Ok, men hva med nøytronene?»

- Nøytroner er også i kjernen (nucleus), men ikke bry deg så mye om nøytronene enn så lenge, skrev han og jeg ventet tålmodig på neste leksjon:

- Så, hele poenget her er at det er like mange protoner som elektroner i et hver gitt atom.

- Greit, svarte jeg. «Litt ugreit,» tenkte jeg. Men som han skjønte at jeg var litt forvirret skrev han:

- Vanligvis, men ikke bry deg så mye om det enn så lenge, for: Antall protoner og elektroner i atomet er det som danner forskjellige grunnstoffer! Så la oss starte med det letteste og enkleste grunnstoffet; Hydrogen:




- Jøss, hva du kan! Men da skjønner jeg det, for da er det jo bare å lage nye grunnstoff ved å dele dem opp! skrev jeg mens jeg tenkte og konkluderte: Hydrogen kan ikke deles, da eller?

- Det kan ikke deles til andre grunnstoffer, nei, men partiklene i et atom består av mindre deler kalt kvarker. Men det behøver du ikke å bry deg om, det er ikke så relevant for kjemi, blir mer relevant i partikkelfysikk.

«Ja, nettopp ...,» tenkte jeg og reflekterte igjen over det nøyaktige tidspunktet da min sønn ble smartere enn meg. Det irriterer meg at jeg ikke fikk med meg det. Ikke det heller, skulle det vise seg. Jeg må ha vært dopet gjennom hele det norske skolesystemet.

- Og det med kvarker er en ganske ny oppdagelse ..., skrev jeg og følte meg litt ovenpå selv om han hadde nevnt noe som het «partikkelfysikk».

- Vel, mer enn 50 år tror jeg, sa oppkomlingen.

- Ikke faen. Da hadde jeg hørt om det. Jeg er ikke så gammel! tastet jeg fort.

- Eller, litt nyere; Gell-Mann heter han. Han som lagde Standardmodellen. Men, men. Uansett ...

- Gell-Mann? Han som fant kvarkene?

- Ja. Men vil du skjønne nøytronisering da?

- "Gell-Mann". Stakkars. Det er jo bare ett skritt unna en Laban!

Men for at han ikke skulle gi meg opp, skrev jeg fort:

- Jeg vil gjerne skjønne nøytronisering, ja.

- Ok, så vi har noe som heter Uran-235:





- Den modellen ga meg hodepine.

- Uran har atomnummer 92, noe som vil si at den har 92 protoner i kjernen (elektronene er ikke synlig i diagrammet).

Det ble stille fra min kant en liten stund, men så kom det:

- Dette klarer vi, mamma.

- Vi? skrev jeg uten å få svar å det, for han fortsatte:

- Så den har 92 protoner, men 235 partikler i kjernen, hva er de resterende 143 da?

- Nøytroner?

- Nettopp!

- Nå bare gjetter jeg.

- Bra gjettet!

- Hæ? Riktig? Kult! skrev jeg og det slo meg at rollene aldri kunne reverseres. Jeg er den som til nød kan gi råd om hvordan man skal pusse sølv hvis han noen gang skulle lure på det, han er den som kan alt mulig annet.

- Ok, så nøytroner gjør ingen ting med grunnstoffet i seg selv, de er nøytrale så de tiltrekker seg ingen ekstra elektroner, men, det blir jævla tett i den kjernen.

- Det skjønte jeg, faktisk.

- Så tett faktisk, at hvis en forbannet nøytron prøver å bli med på festen går alt til helvete; kjernen blir ustabil.

- Oj, oj, oj. Og da smeller det? Så det Lise Metier gjorde var å tilføre et elektron slik at alt sprakk?

- Først skal det nevnes at det ekstra nøytronet skal skytes ganske hardt inn i kjernen. Ett nøytron i så fall.

- Og så må du sikte inn i helvete godt.

- Ikke minst! Så; kjernen blir ustabil og knekker enkelt og greit i to, og slipper ut grusomt mye energi i tilleg (det gidder jeg ikke å forklare hvorfor skjer).

- Ikke noe for meg. Jeg er god med luftgevær i Tivoli, men overlater nøytronbombingen til andre, skrev jeg før jeg ble oppmerksom på at han hadde skrevet at han ikke gadd.

- Gidder ikke? Nå ble jeg jo veldig interessert!

- Disse to er nå da bestående av 36 og 56 protoner (og en haug nøytroner).

- De to kjernene?

- Jepp! Atomnummer 36 og 56 er henholdsvis krypton og barium. Hvis du vil skjønne dette med energien, kan du se her. Og hvis du er veldig interessert er det her e=mc^2 kommer inn. Fordi her er det kuleste i hele kjemien, denne første jævelen (uranium) veier mer enn barium + krypton! Og hvorfor det? Jo! Fordi noe av massen er blitt til energi!

- Det skjønte jeg! Men hvordan veier man et atom?

- Man måler energien faktisk

- Så energi er lik vekt? Som i når jeg trener og bruker masse energi blir jeg lettere? Logisk.

- Ganske kult, når man er på dette nivået prater man aldri om masse, men energi: Det er liksom det samme, ikke sant?

- Jeg er 62 kilo energi! løy jeg.

- Jepp. Hvis hele deg blir gjort om til energi spontant ... så skal vi se ...

- Spontan selvantenning? Det er ikke sunt, rørte jeg.

- =1331 megaton TNT atombombe.

- Sammenliknet du meg med en a-bombe nå? Hæ? Gjorde du? I så fall burde du ha tenkt deg om før du var frekk mot en 1331 megatonn bombe!

- Det er nesten 4000 ganger sterkere enn W78 som USA bruker, fortsatte han uanfektet.

- Snakker vi fremdeles om vekten min?

- Eller din potensielle energi. Hva enn du syntes er greiest.

Vi avsluttet omtrent der. Jeg var så døgnvill og forvirret av ny kunnskap at jeg hadde prøvd å bruke fjernkontrollen mot et av vinduene for å dempe musikken noen spilte høyt i Frognerparken.

fredag 19. april 2013

Heia Lise!

Første gang jeg hørte om "the Manhattan project", trodde jeg selvsagt at det handlet om shopping, men det var pinlig galt. The Manhattan project handler om utviklingen av atombomben, og på det meste - i 1944 - var nesten 130.000 mennesker ansatt i prosjektet. Det må ha vært litt av en prosjektlederjobb.

Dette skal ikke handle om atomvåpen. Atomvåpen er som kjent veldig farlig, særlig når det er i hendene på gale mennesker. Atomvåpen skal man ikke leke med. Ikke true med heller, synes jeg.

*

Det sies at bak hver suksessfulle mann står en forbauset kvinne. En kvinne som både må ha vært forbauset og forbannet, var Lise Meitner. 

Hun ble i det minste avbildet på et frimerke


Som den andre kvinnen i universitetet i Wiens historie, tok Meitner en doktorgrad. Hun interesserte seg for elektromagnetiske likninger, og viste allerede fra hun var ganske liten at hun var bedre i matte og kjemi enn de fleste andre. 

Meitner ble født i 1878, og siden hun bodde i Østerrike, var hun så heldig å få undervisning til hun ble 14 år. Etter det mente myndighetene at kvinner var godt nok utrustet, men Meitner ville mer, og ved hjelp av privatlærere kom hun inn på universitetet der hun til og med fikk sagt hei til selveste Albert Einstein som labbet rundt i gangene der på den tiden.

*

Einsteins teori E=mc2 - altså energi er lik masse ganger lysets hastighet opphøyd i annen - hjalp Meitner til å oppnå det hun etterhvert har fått æren for; nemlig å forstå spalting av atomer - noe som var avgjørende kunnskap for å lage atombomber og atomenergi. 

Det var hennes samarbeidspartner Otto Hahn som fikk Nobelprisen for arbeidet de to gjorde sammen, og Meitner trodde lenge at han ikke ville innrømme at hun hadde den største delen av æren fordi hun var jødisk. Som kjent var jøder litt upopulære i enkelte deler av verden i slutten av 30-tallet og til en stund ut på 40-tallet.

Men da krigen var over og vel så det, ville Hahn fremdeles ikke dele verken ære eller prispengene han mottok av Nobelkomiteen i 1944. Det var ikke rart at Meitner ble litt irritert av det, men det som var rart - sett med mine øyne - var at hun ville fortsette å jobbe med tjuven. Hun om det.

*

Meitner skjønte at relativitetsteorien til Einstein var litt mer komplisert enn at "alt er relativt". Hun kunne bruke den til noe, og det kjenner i alle fall ikke jeg mange som kan. Bortsett fra muligens min mann, min far og min eldste sønn. 

De er veldig smarte, men når jeg tenker meg om, kan det hende at de er mest flinke til å si at de er smarte. Jeg merker at jeg har blitt veldig skeptisk til menn akkurat nå, men jeg skal prøve å fokusere skepsisen min på tjuven Hahn. Induktiv generalisering har et frynsete rykte. (Innrøm at det siste der var litt smart sagt.)

*

Relativitetsteorien sier noe om hvordan rom og tid henger sammen; den sier at lyshastigheten alltid er den samme, men at et fysikkeksperiment der du for eksempel kaster et papirfly inne i et fly vil gi papirflyet en større hastighet enn hvis du står i en park og kaster det. (Her ser vi bort fra sterk vind.) Papirflyet som blir kastet inne i flyet vil naturligvis gå fortere enn det som blir kastet i parken, fordi papirflyet i flyet også tillegges flyets fart. 

Måling av avstand og tid avhenger av hvor fort du beveger deg, sa Einstein, og jo nærmere du er lysets hastighet, jo saktere går tiden og jo færre rynker får du. Men du vil bli feitere (i alle fall tyngre), og da er det kanskje like greit å holde fartsgrensen. (Hvis du hører en rar lyd nå, så kan det være Einstein som spinner rundt i kisten sin.) 

For når du beveger deg opp mot lysets hastighet blir du tyngre, og det vil kreve mer energi for å få deg til å holde farten. Hvis du noen sinne skulle bli like rask som lyset, kommer kroppsmassen din til å være så tett at du ikke klarer å få inn en liten kjeks en gang. Ved lysets hastighet er du så tung at ingen energikilde i verden kan få deg til å gå fortere. Universet har dermed satt en fartsgrense, og den er på 300.000 kilometer i timen. Lysets hastighet, med andre ord.

Ikke bruk dette som en fasit hvis du skal levere inn en skoleoppgave, for eksempel. Jeg vil understreke at dette bare er min tolkning av teorien.

*

Jeg heier på smarte kvinner. Særlig på dem som er så utrolig mye smartere enn meg. Jeg hadde brukt resten av livet mitt til å ganne Otto Hahn hvis han hadde snytt meg for en Nobelpris, og det er kanskje det som er den største forskjellen på meg og Lise. 

Lise Meitner fikk til slutt heder for sitt arbeid med spalting av atomer, men da var hun så gammel og syk at hun ikke orket å motta prisen. Hun døde i 1968, nesten 90 år gammel. Jeg tror hun hadde tjent på å slå i bordet, men jeg er enormt imponert over hennes evne til å legge gammelt gruff bak seg.

Heia Lise!

torsdag 18. april 2013

Nye venner


Man kan ikke kritisere vikingene for at de trodde at jorden var flat. De hadde jo aldri vært oppe i et fly. Akkurat nå ser jeg ned på Hanover eller der omkring. Kanskje er vi allerede over Danmark. Ikke vet jeg. Det ser så likt ut alt sammen; Jorder, skog, hus og veier. Jeg kan ikke se noen mennesker, men det betyr at ikke at de ikke her der.

Og sånn er det med mye. Ting og egenskaper kan være til stede selv om du ikke ser dem, men hvis du er hyggelig og har et åpent sinn vil verden bli et bedre sted både for deg og andre. Ikke vær redd, jeg skal ikke begynne å snakke om engler og spøkelser. Det er så godt håndtert av andre.

*

Jeg vil snakke om vennlighet og nye venner. (Ja, det er ganske tynn luft her oppe, men bær over med meg.) 

I løpet av denne turen frem og tilbake til Chile, har jeg møtt utrolig mange hyggelige mennesker. Jeg har stort sett snakket med mennesker som ikke skjønner hva jeg sier, men man kan kommunisere likevel. En av samtalene jeg hadde på norsk, kommer jeg til å huske lenge. Med stor glede.

Soloppgang over Santiago

I et av Santiagos største kjøpesenter møtte jeg Iliana. Hun forbarmet seg over meg da jeg lurte på hvordan jeg skulle forklare den ikke så innmari serviceinnstilte damen bak disken at jeg trengte en kam.

- Do you speak English? spurte jeg den ansatte.

Damen, som synes jobben hadde vært super hvis ikke det hadde vært for kundene, trakk på skuldrene og så på meg som jeg skulle vært et uinteressant innsekt. 

- But I do! kom det fra kunden som sto ved siden av meg, og etter det gikk handelen knirkefritt. 

*

Iliana kom fra Mexico, men hadde jobbet i Tyskland og USA, og nå hadde hun bodd i Santiago en stund fordi hun ble tilbudt et stipend der. Med min lille innsikt i chilensk utdanningssystem, forsto jeg at jeg hadde med en ettertraktet og smart dame å gjøre. (Et par dager før vi kom, demonstrerte 100.000 studenter i gatene på grunn av dårlig eller manglende studiefinansiering.)

Nå jobbet Iliana for et advokatkontor som juridisk rådgiver på immateriell rett og eiendomsrett. Hun fulgte meg rundt og pekte og forklarte helt til hun var sikker på at jeg klarte meg selv.

- Ikke nøl med å ringe meg hvis du trenger noe, sa hun flere ganger. Jeg lovet.
- Er du HELT sikker på at du klarer deg selv nå? spurte hun og sa at hun visste godt hvordan det var å klare seg på et nytt sted uten assistanse og uten å kunne språket. 

*

Jeg fikk vite ganske mye om Iliana på de ti-femten minuttene vi snakket sammen. Jeg vet at hun ikke vil ha barn ("i motsetning til de fleste latinamerikanske kvinner"), at hun aldri husker å kle på seg lag på lag når hun går ut om morgenen slik at hun kan ta av seg når det blir varmere (den dagen var det 10 grader om morgenen og over 30 på ettermiddagen) - jeg vet at hun trivdes bra i Tyskland og at hun gjerne skulle dratt tilbake til Europa. Jeg vet hva hun heter til etternavn, og jeg vet hvor hun jobber. Dessuten vet jeg at hun er et menneske jeg hadde stolt på om livet mitt var avhengig av det.

I alle fall er det inntrykket jeg fikk av henne, og det sier mye om Iliana.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at det er et etterlatt inntrykk de fleste ønsker å gi.

Solnedgang over Paraguay

Hva med deg? Har du smilt til noen du ikke kjenner i dag? Det har jeg. Men han var sikkerhetsvakt, og han så bare surt på meg da det pep i metalldetektorslusen. Jeg rygget og var i ferd med å ta av meg beltet for å sende det til gjennomlysning.

- No, no! You only get one chance! sa han.
- So what you are saying is that I have to stay in Germany? smilte jeg.

Han gryntet surt og fikk en kvinnelig kollega til å fastslå at jeg ikke hadde andre ting enn klær på meg.

Jeg smilte til henne også, men jeg tror hun misforsto.

onsdag 17. april 2013

Søvnløs i Santiago

Det var først da jeg begynte å se syner at jeg for alvor tenkte at det var på tide å komme seg hjem. Hjem til Norge. Hjem til mann og barn og Whiskey. Altså bikkja. Hjem til sengen min og normal døgnrytme.

*

Å ikke sove gjør noe med deg. Eller for å ta det fra motsatt side; å sove gjør noe med deg. Du blir frisk og opplagt, du blir smart, visstnok blir du tynnere og mens du sover kvitter hjernen seg med alskens dritt og møkk som du har gått og gnagd på gjennom dagen.

Hvis du sover godt, er mulighetene større for at du får et langt og godt liv og at du er snillere med dine omgivelser enn om du ikke sover.

Jeg har ikke sovet i natt. Det er likevel ingen stor, overhengende fare for at jeg skal dø eller bli gal og ondere det første døgnet. I alle fall ikke hvis man skal stole på forskningen. Mennesker klarer seg fint uten søvn et par dager. Rotter dør etter et par uker hvis de ikke får sove. Jeg bare nevner det.

*

Eller; jeg har lyst til å gjøre mer enn å bare nevne det, for det jeg begynner å tenke på nå, er hvordan man holder en rotte våken i to uker. Pirker man i den med en pinne hver gang de små rotteøynene går i kryss? Sitter det folk på vakt og klapper hardt i hendene? Uansett virkemiddel tror jeg at den rotta må ha det nokså kjipt, og er de egentlig sikker på at den dør av søvnmangel? Kanskje den døde i protest? Eller av stress?

Stress og søvnmangel er for øvrig nært beslektet, men det er ikke derfor jeg har sett for meg forløperen til får-i-kål store deler av natten. Kålen har jeg forresten ikke tenkt på, men jeg kom til 357 sauer før jeg gikk surr i tellingen og måtte begynne på nytt.

Hvis det skulle skje at det går litt tregt med å få sove en natt til en arbeidsdag, har jeg følgende triks; jeg prøver å planlegge hva jeg skal ha på meg dagen etter. Jeg matcher sko, bukser og bluser, og det er som regel så dørgende kjedelig at jeg sovner før jeg har kledd meg. Dette er et råd jeg gir deg helt gratis. Jeg er raus når det gjelder, ser du.

*

Selvsagt prøvde jeg det samme i natt, men siden jeg er på reise og bare har med meg seks bukser, tre kjoler, ett skjørt, ti bluser og syv t-skjorter pluss 16 par sko, gikk det jo ganske fort å finne alle kombinasjonene. Dessuten hadde jeg pakket, og det jeg skal ha på meg på turen hjem til Norge, henger klart i skapet.

Når alt kommer til alt, er jeg svært realistisk og lite kreativ, derfor ble det ikke snakk om å tenke utenfor boksen. Eller kofferten, i dette tilfellet.

*

Da klokken ble 4.38 sto jeg opp og tok et bad. Og det var da jeg så det. Synene, altså. For på flisene rett over kranen, satt Pikachu og stirret på meg. Det var pokker ta nesten så jeg druknet av skrekk. Jeg har ingen gode minner om noen av Pokemon-figurene etter å ha blitt drevet fra lekebutikk til lekebutikk i dagesvis for å kjøpe inn et japansk leketroll som garantert var skadelig for små barn.

Sånn sett i ettertid. Hadde jeg trodd det den gang, hadde jeg selvsagt ikke lovet ungene materielle ting hvis de bare spiste opp maten sin og ellers gjorde som jeg sa. Da hadde jeg i større grad skremt dem, for jeg vet jo at det også fungerer.

Originalen


Veggen over badekaret


Nærbilde av den lille jævelen

Synet var jammen ikke særlig hyggelig, men jeg ble veldig våken og klar i hodet. Tror jeg. Nærmest litt overenergisk. Omtrent som et barn på sukkersjokk.

Og det slo meg at det kanskje er japanske tegnefilmer 24/7 som får rottene til å avgå ved døden. Mer eller mindre frivillig.

tirsdag 16. april 2013

Norge - Chile, nesten uavgjort

Rekk opp hånden den som visste at Norge og Chile nesten er prikk like. Jeg ante det ikke, men nå vet jeg mer.



Chile og Norge er lange og slanke begge to. Vi kan være både hete (vel - her leder Chile) og kjølige (men her leder Norge, så stillingen er 1-1) og har interesser på Sydpolen begge to. Det siste er litt rart for Norges del, etter som vi ligger atskillig nærmere Nordpolen, for å si det mildt.


Flaggene våre er ikke like, men det har de samme fargene, og det er jo langt på vei mye av det samme:

Våre lange kystlinjer gir mange felles utfordringer og gleder. Men i motsetning til hva mange skulle tro, er det bedre å ta en dukkert i Norge enn i Chile. Vi har Golfstrømmen, de har en strøm fra polhavet. Chile har imidlertid ørken. Skikkelig, tørr ørken, og det har jo ikke vi. Annet enn i overført betydning, selvsagt.

Vi kan ikke engang tilrane oss et fattig poeng for fjorder, isbreer og fjell. Chilenerne kan også krysse av på alt det der.

Menneskene her er hyggelige - akkurat som i Norge. De har mye humor også. I går snakket jeg med en chilensk general som fortalte at den fantastiske desserten vi spiste besto av kokt melk og brunet sukker. "Men den er dessverre full av kalorier," unnskyldte han. "Men det må vi tilgi en dessert som er så god," svaret jeg og da lo han så han nesten døde. Chilenerne leder derfor med et og et halvt poeng på Norge i konkurransen om hvem som har mest humor. I Norge ville jeg knapt fått et høflig smil av den tåpelige kommentaren.

*

Jeg vurderer å gi Chile et poeng for god fisk også, men siden fisken vi spiste i går hadde ben på størrelse med en velvoksen broiler, og siden ett av disse benene valgte å sette seg på tvers i halsen min noen lange minutter, får de ikke det poenget.

Men det er bare fordi jeg fikk panikk. Det er lett å få panikk når noe sitter fast i halsen din. Jeg kunne for øvrig følge benets bane gjennom fordøyelsessystemet mitt i en time etter på. Det kunne jeg vært foruten, tross min fascinasjon for menneskets anatomi og ekle plager man kan bli utsatt for.

*

Chile har dessuten jordskjelv. Det har vi i Norge også, og jeg har til og med opplevd ett, men her er de svære, og det unngår jo vi.

Jeg satt og så på TV en sen kveld da et jordskjelv rammet Oslo-regionen. Det virket som om noen ristet hardt i sofaen jeg satt i. Siden det ikke var noen i nærheten, løp jeg inn på soverommet der min mann hadde sovnet. "Det er jordskjelv!" ropte jeg for å få ham våken i en fart. "Nei, da. Det var sikkert bare meg som snorket," mumlet han og sov videre.

*

Noen av jordskjelvene i Chile har gjort stor skade; i 2010 døde over 500 mennesker som følge av skjelvet og tsunamien etter. Det var grusomt, men det er lite vi kan gjøre når naturkreftene virkelig setter inn.

Og det er da jeg begynner å lure på hvorfor dette ikke er nok. Må vi drepe og skade hverandre i tillegg? På TV sender de bilder fra Boston der noen har drept og skadet en masse mennesker ved å sprenge bomber midt under et maratonløp. Så meningsløst! Kan vi ikke snart bli enige om at vi lar naturen få monopol på å ta livet av oss? Den er grusom nok.

mandag 15. april 2013

Helt greit

Telefonen min nektet å gi seg; det var bare å våkne. Jeg tok den, og uttrykte en mellomting mellom en hilsen og et raut. Innringeren hadde lagt på. Like greit, tenkte jeg i det jeg så at klokken var litt over fire. Jeg hadde akkurat blitt nokså imponert over at jeg og hodet mitt hadde klart å tilpasse døgnrytmen allerede etter to netter, og sovnet igjen, da det ble klart at plageånden i andre enden ikke ville gi seg.

"Ring meg så fort som mulig" sto det i en sms. Så jeg ringte.

- Hei, det er Birgitte. Du ba meg om å ringe, kremtet jeg.
- Ja, det stemmer, sa fyren.

- Ja, du får unnskylde den grøtete stemmen min, men jeg er i Chile og her er klokken ikke fem engang, og jeg sov da du ringte, sa jeg.

Høflig. Som en invitasjon til at han kunne beklage og unnskylde og så kunne vi gå videre i samtalen med tilgivelse og harmoni. Men sånt drev ikke han med.

- Ja, det er greit, det, svarte han.

Greit? Det var ikke greit for meg! Og jeg blåste vel en lang og umusikalsk marsj i om det passet inn i hans liv. Han hadde vekket et villdyr, men han visste det ikke, stakkars.

Hjernen min har slettet en del av den videre samtalen. Antakelig for å redde siste rest av illusjonen om meg som menneskets nest beste venn.

*

Jeg sovnet etter en liten halvtime. Man sover godt på selvrettferdighet, det er først når man våkner skikkelig at man forstår at en sak alltid har to sider. Som for eksempel at fyren bare ville hjelpe meg med et problem jeg hadde i forrige uke.

Derfor sov jeg salig da telefonen ringte igjen. Før jeg tok den, så jeg at det bare var tre minutter igjen til jeg uansett skulle stå opp.

- Hvorfor er ikke du her? spurte min kollega.
- Fordi jeg ble vekket nå, og fordi det er fem kvarter til vi skal møtes, svarte jeg smørblidt.

Han prøvde å overbevise meg om at det bare var femten minutter til møtet vårt skulle begynne. Jeg sjekket klokken på mobilen igjen og var villig til å ta en fight. Først da jeg så at hotellets nattbordsklokke var enig med ham, demret det for meg at noen hadde køddet med tiden, men jeg tok det ikke innover meg før jeg sto i dusjen, og har vel egentlig enda ikke akseptert det.

*

Saken var nemlig at Chiles president har vedtatt at Chile skal utsette sommertiden. Dessverre har de ikke informert Apple om dette, og hver gang jeg skrur av dataroamingen (og det gjør jeg jo - for å spare penger) stiller klokken på iPhonen min seg tilbake til den tiden som hadde vært riktig hvis presidenten ikke hadde sagt noen ting.

Jeg kan røpe at jeg synes det var en usedvanlig teit beslutning. Man kan ikke bare bestemme at klokken skal være tolv når den egentlig er elleve selv om man er president. Selvsagt kunne jeg ønske at jeg også kunne gjort det - men da hadde jeg nok tatt ordentlig i og bestemt at det skulle være 4. juli fem-seks dager i året - men man kan altså ikke gjøre sånt selv om man er veldig glad i å få bursdagsgaver.

Så med dårlig skjult sarkasme spurte jeg hvem herr Sebastián Piñera trodde han var. Gud, liksom?

No ser eg atter slike fjell og dalar ...

Men så viste det seg at det ikke var tilfeldig at Piñera var president likevel. Han har tatt en tøff beslutning for et godt formål. Effekten av å utsette vintertiden fører nemlig til at strømforbruket reduseres betydelig, og det er ikke så dumt i et land som Chile. Særlig ikke for hovedstaden Santiago der smogen ligger som et lokk over byen hele året.

Det må være helt greit å være president. Helt greit.

søndag 14. april 2013

"Drit i fjæra, vis oss kuken"

Mitt forhold til Santiago blir bedre og bedre i takt med at shoppingen tiltar. Bagasjen har fremdeles ikke kommet, og nå begynner det å bli krise. Jeg kan ikke møte representanter for seriøs industri, for ikke å snakke om selveste forsvarsministeren i Chile i en svett t-skjorte.

Derfor hadde jeg en plan med shoppingen i dag. Og som vanlig når planleggingen er grundig, blir resultatet deretter. Altså godt.

Og bare for å ha sagt det med en gang; kjolen og skoene jeg siklet på i går, er nå mine. Mine. Sa jeg at de var mine? Jepp. Mine.






Før det ble alt for varmt, dro vi til et marked der de solgte håndlagede produkter. Det inkluderte keramikkrukker, smykker av lapis og sølv, ponchoer, malerier av gråtende indianere og alt man kan tenke seg i skinn og/eller alpakka. 

Det meste fikk ligge i fred for meg, men når jeg først finner noe jeg liker blir jeg så glad og takknemlig at det er vanskelig å styre seg. Og når jeg i tillegg blir fascinert av selve butikken, går jeg ikke før det blir flaut. I dag gikk jeg berserk i et veveri som laget sjal i nydelig, myk alpakkaull. 

Først lurte jeg på om jeg skulle ha et grått eller et litt gråere sjal, men så lot jeg hemningene fare. 




Jeg angrer på at jeg ikke kjøpte et i rødt og et i oransje, men man kan jo ikke få alt. Ned i kofferten, mener jeg.

Det lyseblå sjalet var ikke helt ferdig enda:

Først måtte frynsene knyttes
(Damen heter Paula Garcia)

Så måtte det dampes og strykes

Og så måtte frynsene klippes jevne
Her er hennes mann i gang med å fylle opp butikken etter at jeg hadde tømt hyllene:

Se så fort det går (og så dårlig jeg er til å ta bilder)
(Mannen heter Rene Daccarett)

Denne veven fikk jeg ikke kjøpe. Sært.
Stort sett var alt vi så ganske søtt. Det mysset med kattepuser, og noen liker jo også slike. Siden de ikke så ut til å like meg, likte ikke jeg dem heller.

"Jeg klorer ut øynene dine på et blunk, bitch"


Men jeg fant en papegøye som jeg snakket med en stund. Det var oppløftende.

"Hola" sa jeg og papegøyen nikket. Etter ti minutter var vi begge litt lei av det.


Det var dessuten et bur med cirka 20 haner og én påfugl der, og det fikk meg til å lure på om påfuglen ble ansett som kul eller om hanene bare synes han var rar. Jeg fikk ikke svar på det, men påfugler er jo ganske rare.

Det virket som den holdt seg mest for seg selv


Det kan jo hende påfuglen får høre dette ganske ofte:

Tenk å være hakkekylling når du er en påfugl

Som sagt var det meste nokså søtt, men jeg må si at jeg håper jeg holder meg frisk på resten av turen, særlig hvis dette på noen som helst måte representerer det chilenske helsevesenet:

Hva gir man til en patolog som har alt? Kanskje ikke denne.

Jeg synes synd på stakkaren, men det var jo god underholdning for de to tullingene som står bak

Hvis dette er en plastikkirurg som utfører brystoperasjon, bommer han. Den puppen må høyere opp, det er litt av poenget, faktisk


"Hei, vil du se hvordan hjertet ditt ser ut?"

Hold deg frisk til vi høres igjen!

Hilsen tante reisende Birgitte