Norge - Chile, nesten uavgjort

Rekk opp hånden den som visste at Norge og Chile nesten er prikk like. Jeg ante det ikke, men nå vet jeg mer.

Chile og Norge er lange og slanke begge to. Vi kan være både hete (vel - her leder Chile) og kjølige (men her leder Norge, så stillingen er 1-1) og har interesser på Sydpolen begge to. Det siste er litt rart for Norges del, etter som vi ligger atskillig nærmere Nordpolen, for å si det mildt.

Flaggene våre er ikke like, men det har de samme fargene, og det er jo langt på vei mye av det samme:

Våre lange kystlinjer gir mange felles utfordringer og gleder. Men i motsetning til hva mange skulle tro, er det bedre å ta en dukkert i Norge enn i Chile. Vi har Golfstrømmen, de har en strøm fra polhavet. Chile har imidlertid ørken. Skikkelig, tørr ørken, og det har jo ikke vi. Annet enn i overført betydning, selvsagt.

Vi kan ikke engang tilrane oss et fattig poeng for fjorder, isbreer og fjell. Chilenerne kan også krysse av på alt det der.

Menneskene her er hyggelige - akkurat som i Norge. De har mye humor også. I går snakket jeg med en chilensk general som fortalte at den fantastiske desserten vi spiste besto av kokt melk og brunet sukker. "Men den er dessverre full av kalorier," unnskyldte han. "Men det må vi tilgi en dessert som er så god," svaret jeg og da lo han så han nesten døde. Chilenerne leder derfor med et og et halvt poeng på Norge i konkurransen om hvem som har mest humor. I Norge ville jeg knapt fått et høflig smil av den tåpelige kommentaren.

*

Jeg vurderer å gi Chile et poeng for god fisk også, men siden fisken vi spiste i går hadde ben på størrelse med en velvoksen broiler, og siden ett av disse benene valgte å sette seg på tvers i halsen min noen lange minutter, får de ikke det poenget.

Men det er bare fordi jeg fikk panikk. Det er lett å få panikk når noe sitter fast i halsen din. Jeg kunne for øvrig følge benets bane gjennom fordøyelsessystemet mitt i en time etter på. Det kunne jeg vært foruten, tross min fascinasjon for menneskets anatomi og ekle plager man kan bli utsatt for.

*

Chile har dessuten jordskjelv. Det har vi i Norge også, og jeg har til og med opplevd ett, men her er de svære, og det unngår jo vi.

Jeg satt og så på TV en sen kveld da et jordskjelv rammet Oslo-regionen. Det virket som om noen ristet hardt i sofaen jeg satt i. Siden det ikke var noen i nærheten, løp jeg inn på soverommet der min mann hadde sovnet. "Det er jordskjelv!" ropte jeg for å få ham våken i en fart. "Nei, da. Det var sikkert bare meg som snorket," mumlet han og sov videre.

*

Noen av jordskjelvene i Chile har gjort stor skade; i 2010 døde over 500 mennesker som følge av skjelvet og tsunamien etter. Det var grusomt, men det er lite vi kan gjøre når naturkreftene virkelig setter inn.

Og det er da jeg begynner å lure på hvorfor dette ikke er nok. Må vi drepe og skade hverandre i tillegg? På TV sender de bilder fra Boston der noen har drept og skadet en masse mennesker ved å sprenge bomber midt under et maratonløp. Så meningsløst! Kan vi ikke snart bli enige om at vi lar naturen få monopol på å ta livet av oss? Den er grusom nok.