Vigeland og Whiskey

Det beste med å gå på tur i Frognerparken er å se på alle menneskene. Skulpturene er jo også fine, det er ikke det, men det er noe med de som er av kjøtt og blod, for de har som regel mer å bidra med, selv om de ikke er så robuste som de som er av stein.

Inne i Frognerparken som er på 450 mål, ligger Vigelandsparken på 320 mål. Vigelandsparken er utsmykket av Adolf Gustav Vigeland, og hans mest kjente monument er Monolitten. Dette vet du hvis du er fra Oslo.

Vi bor to minutter fra parken, men jeg ante for eksempel ikke at han jeg bare har hørt om som Gustav Vigeland også het Adolf. Jeg kan imidlertid tenke meg hvorfor det første navnet hans er underkommunisert. Adolf Gustav Vigeland døde i 1943, nesten 74 år gammel.

"Kan den gnages på? Ikke? Da er jeg null interessert."

Monolitten ble ferdig rett før han døde. Den består av 121 mennesker som mer eller mindre er tvinnet sammen. Resten av parken består av over 200 skulpturer i granitt, kobber og bronse. Her er noen av dem:

"Grei utsikt, her kan jeg bli."

"Hahahahah, jeg sitter på rumpa til en dame!"

"Hypp, kjerring, sett i gang å gå, nå!"

"Kan noen gi den ungen en is, eller?"

Denne Vigeland må ha vært svært tålmodig og enormt dedikert. Vigelandsparken er et utrolig sted, takket være ham. Men var han alltid like inspirert? Hva med da han smykket ut den enorme fontenen som står litt nedenfor Monolitten. Den som har tyve kobberskulpturer som viser trær som omkranser mennesker i ulike posisjoner. Mange av menneskene ser ut til å ville komme seg hjem og få på seg litt klær, forresten.

Så hva tenkte Vigeland da han drev på med den tiende eller den attende, for den saks skyld? Tvilte han noen gang på at mennesker fanget under trekroner ville se lurt ut? Kanskje han gjorde det, og kanskje det er derfor det ikke ble flere av dem.

Det at Monolitten ser ut til å stikke den ene skulpturen i baken, var ikke tilsiktet

Men det er som sagt menneskene som interesserer meg mest når jeg går på tur. Mennesker og hus, og aller helst i kombinasjon, for når jeg er ute og reiser, skulle jeg alltid ønske at det kom noen bort til meg og spurte om jeg ville se hvordan det så ut hjemme hos dem.

Jeg innser at jeg ikke bør svare ja hvis jeg noen gang får et sånt spørsmål, men det er ikke sikkert jeg klarer å la være. 

*

I dag var det virkelig mange spennende mennesker ute og gikk. Det var forresten ikke alle som gikk. Noen løp. (Frognerparken en søndag er et fint sted hvis man vil vise at man løper.) Og noen satt med ansiktene sine rettet mot solen. En søppelkasse for engangsgriller hadde tatt fyr, så noen hadde åpenbart  grillet på ett eller annet tidspunkt også.

Rett bak den brennende søppelkassen lå en mann og tok armhevinger. "Se der er en Brann-tilhenger!" sa min mann. Siden jeg er litt treg i dag, måtte han forklare vitsen, og da ble den jo ikke så morsom lenger. "Så du trodde han lå der og ba?" spurte jeg. Han sa at han ikke trodde det, men at det kunne se sånn ut hvis man bare var litt velvillig innstilt. Noe sa meg at det var en kritikk rettet direkte mot meg.

Et sted sto det en dame i ukomfortabelt skotøy og tok bilde av en annen dame i brudekjole og hvit parykk.

Jeg tok bilde av dem. De fremsto som veldig rare.

Men det rareste denne dagen var kanskje hun som løftet bikkja opp på samtlige tilgjengelige skulpturer mens hun hoiet og skrek "Whiskey! Whiskey! Se på mamma, Whiskey!" før hun tok bilde av det hele.

Bikkja har fremdeles ikke tilgitt meg ydmykelsen. Han ligger med nesa under sofaen og furter.