- Da må du først forstå hvordan grunnstoffer er bygd opp, chattet han umiddelbart tilbake. - Etter det er det veldig enkelt.
- Og det mener du er umulig for meg? Kan forresten godt hende, svarte jeg.
- Grunnstoffer består av protoner, elektroner og nøytroner, sa han forbilledlig pedagogisk.
- Jeg trodde nemlig at definisjonen på et grunnstoff var at det var rent - at det ikke besto av ulike stoff? forklarte jeg.
- Nei, nei. Det går mye dypere enn så: Protoner er positivt ladde, elektroner er negative og nøytroner er nøytrale. De tre er byggeklossene.
- Ok. Jeg er med så langt, forsikret jeg.
- Perfekt! Vent litt skal finne et bilde som vil hjelpe oss, skrev han. - Slik ser et atom ut:
- Altså "et del grunnstoff": Protonene sitter i kjernen, tett i tett og elektronene flyr rundt i bane. Nucleus = der protonene er.
- Kjernen, altså. Men her var det jo bare elektroner? skrev jeg, men jeg antok at han hadde lagt opp forelesningen, så jeg spurte «Ok, men hva med nøytronene?»
- Nøytroner er også i kjernen (nucleus), men ikke bry deg så mye om nøytronene enn så lenge, skrev han og jeg ventet tålmodig på neste leksjon:
- Så, hele poenget her er at det er like mange protoner som elektroner i et hver gitt atom.
- Greit, svarte jeg. «Litt ugreit,» tenkte jeg. Men som han skjønte at jeg var litt forvirret skrev han:
- Vanligvis, men ikke bry deg så mye om det enn så lenge, for: Antall protoner og elektroner i atomet er det som danner forskjellige grunnstoffer! Så la oss starte med det letteste og enkleste grunnstoffet; Hydrogen:
- Det kan ikke deles til andre grunnstoffer, nei, men partiklene i et atom består av mindre deler kalt kvarker. Men det behøver du ikke å bry deg om, det er ikke så relevant for kjemi, blir mer relevant i partikkelfysikk.
«Ja, nettopp ...,» tenkte jeg og reflekterte igjen over det nøyaktige tidspunktet da min sønn ble smartere enn meg. Det irriterer meg at jeg ikke fikk med meg det. Ikke det heller, skulle det vise seg. Jeg må ha vært dopet gjennom hele det norske skolesystemet.
- Og det med kvarker er en ganske ny oppdagelse ..., skrev jeg og følte meg litt ovenpå selv om han hadde nevnt noe som het «partikkelfysikk».
- Vel, mer enn 50 år tror jeg, sa oppkomlingen.
- Ikke faen. Da hadde jeg hørt om det. Jeg er ikke så gammel! tastet jeg fort.
- Eller, litt nyere; Gell-Mann heter han. Han som lagde Standardmodellen. Men, men. Uansett ...
- Gell-Mann? Han som fant kvarkene?
- Ja. Men vil du skjønne nøytronisering da?
- "Gell-Mann". Stakkars. Det er jo bare ett skritt unna en Laban!
Men for at han ikke skulle gi meg opp, skrev jeg fort:
- Jeg vil gjerne skjønne nøytronisering, ja.
- Ok, så vi har noe som heter Uran-235:
- Den modellen ga meg hodepine.
- Uran har atomnummer 92, noe som vil si at den har 92 protoner i kjernen (elektronene er ikke synlig i diagrammet).
Det ble stille fra min kant en liten stund, men så kom det:
- Dette klarer vi, mamma.
- Vi? skrev jeg uten å få svar å det, for han fortsatte:
- Så den har 92 protoner, men 235 partikler i kjernen, hva er de resterende 143 da?
- Nøytroner?
- Nettopp!
- Nå bare gjetter jeg.
- Bra gjettet!
- Hæ? Riktig? Kult! skrev jeg og det slo meg at rollene aldri kunne reverseres. Jeg er den som til nød kan gi råd om hvordan man skal pusse sølv hvis han noen gang skulle lure på det, han er den som kan alt mulig annet.
- Ok, så nøytroner gjør ingen ting med grunnstoffet i seg selv, de er nøytrale så de tiltrekker seg ingen ekstra elektroner, men, det blir jævla tett i den kjernen.
- Det skjønte jeg, faktisk.
- Så tett faktisk, at hvis en forbannet nøytron prøver å bli med på festen går alt til helvete; kjernen blir ustabil.
- Oj, oj, oj. Og da smeller det? Så det Lise Metier gjorde var å tilføre et elektron slik at alt sprakk?
- Først skal det nevnes at det ekstra nøytronet skal skytes ganske hardt inn i kjernen. Ett nøytron i så fall.
- Og så må du sikte inn i helvete godt.
- Ikke minst! Så; kjernen blir ustabil og knekker enkelt og greit i to, og slipper ut grusomt mye energi i tilleg (det gidder jeg ikke å forklare hvorfor skjer).
- Ikke noe for meg. Jeg er god med luftgevær i Tivoli, men overlater nøytronbombingen til andre, skrev jeg før jeg ble oppmerksom på at han hadde skrevet at han ikke gadd.
- Gidder ikke? Nå ble jeg jo veldig interessert!
- Disse to er nå da bestående av 36 og 56 protoner (og en haug nøytroner).
- De to kjernene?
- Jepp! Atomnummer 36 og 56 er henholdsvis krypton og barium. Hvis du vil skjønne dette med energien, kan du se her. Og hvis du er veldig interessert er det her e=mc^2 kommer inn. Fordi her er det kuleste i hele kjemien, denne første jævelen (uranium) veier mer enn barium + krypton! Og hvorfor det? Jo! Fordi noe av massen er blitt til energi!
- Det skjønte jeg! Men hvordan veier man et atom?
- Man måler energien faktisk
- Så energi er lik vekt? Som i når jeg trener og bruker masse energi blir jeg lettere? Logisk.
- Ganske kult, når man er på dette nivået prater man aldri om masse, men energi: Det er liksom det samme, ikke sant?
- Jeg er 62 kilo energi! løy jeg.
- Jepp. Hvis hele deg blir gjort om til energi spontant ... så skal vi se ...
- Spontan selvantenning? Det er ikke sunt, rørte jeg.
- =1331 megaton TNT atombombe.
- Sammenliknet du meg med en a-bombe nå? Hæ? Gjorde du? I så fall burde du ha tenkt deg om før du var frekk mot en 1331 megatonn bombe!
- Det er nesten 4000 ganger sterkere enn W78 som USA bruker, fortsatte han uanfektet.
- Snakker vi fremdeles om vekten min?
- Eller din potensielle energi. Hva enn du syntes er greiest.
Vi avsluttet omtrent der. Jeg var så døgnvill og forvirret av ny kunnskap at jeg hadde prøvd å bruke fjernkontrollen mot et av vinduene for å dempe musikken noen spilte høyt i Frognerparken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar