Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

tirsdag 31. juli 2012

Birgitte vs Birgitta

Etter at jeg i går skrev om Olav den hellige, bestemte jeg meg for å se nærmere på den hellige Birgitta. Oppsiktsvekkende nok er vi likere enn det man skulle tro, Birgitta og jeg, når man bare inflasjonsjusterer littegrann.

*

Den hellige Birgitta ble naturligvis ikke hellig helt uten videre. Hennes liv er en studie i høy moral, og det kan jeg ikke si at mitt er. Jeg banner og juger litt hver dag; Særlig juger jeg om inntak av snop og priser på klær og sko. Kanskje slo den hellige B også av litt for sine nærmeste, men jeg tror neppe hun bannet.

Birgitta kom fra innflytelsesrike familier i flere generasjoner. Det kan jeg ikke skryte på meg, selv om min mor var sjef for salg av kantineklippekortene på ungdomsskolen der jeg gikk. Birgittas slekt hadde også et "kirkelig sinnelag", og den kan jeg i alle fall ikke matche.

Da jeg hadde min religiøse periode tidlig i tenårene, sjekket familien min om jeg kunne vært forbyttet på sykehuset, noe som godt kunne ha skjedd, ettersom min mor glemte meg da hun dro fra fødeavdelingen ("Jeg hadde jo ikke noe med meg da jeg kom."). Hvem vet hva slags kaos som oppsto i kjølvannet av det:
Jordmor: "Er du allerede tilbake? Du vet vel at du ikke har bytterett?"
Min mor: "Æh, nei, jeg glemte ungen ..."
Jordmor:"Å, søren. Ja, ja. Se om du finner en som er ledig, da. Vi er midt i lunsjen."

Hun - altså Birgitta, ikke min mor - blir dessuten beskrevet som en velgjører. Hvis noen skulle tatt meg for å være særlig velgjørende, gikk det ryktet grundig til helvete i går da en påtatt vindskjeiv tigger sperret veien for meg med krykken sin - TO ganger! - og ba meg om penger. Det var nære på at han trengte to krykker etter det, og da hadde han fått problemer med å holde pappkruset sitt.

Birgitta lot dessuten barna sine være i kloster mens hun og gubben dro på tur. Jeg klarer ikke engang å sende bikkja på kennel. Han gråter bare jeg går på do, og jeg orker ikke tenke på hvordan han hadde savnet oss. Etter at hun gikk i kloster selv (som enke), sov hun visstnok på en hard briks (noe jeg forestiller meg er omtrent like mykt som en planke). Jeg sover på håndlagende madrasser fra Hästens og trenger timesvis med trøst, massasje og kiropraktikk hvis jeg blir utsatt for dårligere kvalitet.

*

Så langt er vi altså svært ulike, men la oss se på likhetene. Bortsett fra de syv første bokstavene i navnet, selvsagt.

En stor del av begrunnelsen for kanoniseringen antar jeg er det hun etterlot seg av skriftlig materiale. Hun fikk åpenbaringer og skrev dem enten ned selv, eller fikk noen til å gjøre det for seg. Det sies at åpenbaringene hennes ikke nødvendigvis var så teologiske, men at de var "praktiske og konkrete og ofte preget av misforhold i samfunn og kirke". Hun var en "profetisk røst i tiden". Hadde hun levd i dag, ville hun blogget. Det er jeg sikker på.

Hun motsatte seg sine barns ekteskap, men siden hun var så forbanna from og det var mannen oppgave å avgjøre hvem barna skulle ekte, ble de gift alle sammen. Jeg motsetter meg også at mine barn gifter seg. Det vil i så fall medføre at jeg får svigerdøtre, og det er jeg ikke sikker på at jeg noen gang blir klar for.

Egentlig er det ikke det spor egoistisk når du tenker over det. Jeg er høyst sannsynlig svigermoren fra helvete, og alle vet jo hvor ulykkelige man kan bli av svigermødre som ikke er helt gode i hodet sitt.

Birgitta var en racer når det gjaldt å ivareta sine plikter innen det huslige og innenfor representasjon. Jeg er også det. Ingen bretter håndklær som meg, og jeg kan gi kurs i å brette formsydde laken. Når det gjelder representasjon, går det også som en lek, så lenge jeg har fått meg ny kjole og nye sko, og så lenge restauranten vi skal til serverer noe jeg tåler. At selskapet er hyggelig er selvsagt en forutsetning.

Den gangen hun plasserte ungene i kloster, dro hun til Santiago de Compostella. Dit reiste jeg også en gang. Check, der også med andre ord.

Dette begynner nesten å bli litt creepy.

Her er katedralen i Santiago de Compostella. I froskeperspektiv.

Etter at hun hadde blitt varm i klostertrøya, blir det sagt at hun "ikke la fingrene imellom". Hun ble rett og slett litt upopulær fordi hun alltid skulle påpeke feil hun fant. Tidligere i sin karriere hadde hun en jobb som overhoffmesterinne hos dronning Blanka, og der maste hun sånn om at de måtte ta livet mer alvorlig at kongeparet fikk gangsår i ørene.

Det er en ganske god parallell til mitt liv. Min mann ber meg til stadighet om å gi faen, og jeg påstår at det ikke er mulig. En sånn laissez-faire-holdning til for eksempel bretting av håndklær, mener jeg vil føre helt galt av sted.

*


Hun blir beskrevet som et taktfullt og saktmodig menneske, men jeg tror nå hva jeg vil om akkurat det. Da hun og barna var på tur (jeg tror målet var Midt-Østen et sted) kom hennes sønn Karl til å rote seg inn i et forhold med dronning Johanna. Karls kone satt intetanende hjemme i Sverige og Johanna som var gift for fjerde gang, ble sett på som en slags tøyte. Uheldigvis for henne, var det mange hundre år til  Zsa Zsa Gabor fortalte verden at man skal gifte seg til man finner den rette.

Den godeste Birgitta ble helt fortvilet, men i stedet for å lugge dronningen i flettene, dra lømmelen etter ørene og fortelle ham et par bevingede ord om hvor David kjøpte ølet, satte hun seg ned for å be. Etter et par dager døde Karl av feber, og Birgitta dro videre, men først ga hun dronningen beskjed om at det nok kunne være en fordel å høyne byens beredskapsnivået en smule når det gjaldt moral.

*

Birgitta døde i 1373, 70 år gammel. Men kisten hennes kom ikke hjem før nesten ett år etter; På min bursdag! Ganske mange år før, naturligvis, men datoen stemmer.

*

Alle disse fellestrekkene til tross; jeg blir aldri en helgen. Faktisk har jeg større mulighet til å bli en kanonkule enn å bli kanonisert, og da kan det være det samme.



mandag 30. juli 2012

Olav. Den hellige.

I går var det Olsok. Jeg gikk helt glipp av det og tilbragte dagen som en hvilken som helst søndag. Med andre ord gjorde jeg ikke noen ting. Hadde jeg bare visst at det var Olsok, skulle jeg i det minste skjenket en tanke til Olav den hellige, men det gjorde jeg altså ikke.

Olav den hellige døde den 29. juli for snart 1000 år siden. Eller det vil si, strengt tatt døde han natt til 29. juli, men man har altså bestemt seg for å legge minnedagen for hans død - altså Olsok - til den 29.

*

Olav den hellige var ikke alltid like hellig, for å si det pent. Han begynte å herje rundt som barn og han ga seg ikke med det før han døde på Stiklestad. Tore Hund som var den som fikk has på ham, ble blind i det Olav døde, og en som var blind fra før fikk synet tilbake da han fikk blodet fra Olav inn i øynene. Hvordan blodet kom fra Olav til den blinde fyrens øyne, sier soga ikke et døyt om. Ikke som jeg vet, i alle fall.

Fra han begynte å drepe folk bare for gøy som tenåring til han drepte folk for å overbevise dem om at de burde tro på Gud, hadde han for eksempel forsøkt å innta London. Det greide han ikke, men han greide å gjøre ganske mye ugagn i Canterbury. På vei hjem la de turen innom Normandie og hertugen der som het Richard den andre. De to var kompiser, og Richard den andre benyttet besøket til å få Olav til å se lyset. Altså Gud.

*

Olav så lyset og dro hjem. På den tiden var Norge delt opp og styrt av både dansker og svensker og en rekke ladejarler. En av disse var Eirik Jarl som hadde latt sin sønn, den 17-årige Håkon, være igjen i Norge mens han selv var i England.

Olav tok Håkon til fange, ba ham pelle seg hjem til faren sin og tok deretter den makten Håkon var satt til å ha. Det var starten på Olavs snedige plan; først masse makt, så masse snakking om Gud. Og de som ikke ville lytte, kom aldri til å høre på noen andre heller.

*

Han styrte fra Borg - byen som i dag heter Sarpsborg. At det ble akkurat Borg hadde sin forklaring i at de ikke kom lenger når de prøvde å seile oppover Glomma. "Shit, gutter! Det er en forbanna foss her!" tenker jeg han sa, men siden han på mange måter var en pragmatisk mann fulgte han opp med "Ok! Last av! Vi slenger opp noen hus og bygger en schvær voll, så tenker jeg vi har'n! Nå tar vi kvelden også begynner vi friske og opplagte i morgen."

*

Etter det gikk det slag i slag. Bokstavelig talt. Etter noen år med kristning av landet ble det vedtatt en viktig lov. Denne loven knyttet kongen og kirken sammen og ga blant annet kvinner en sterkere stilling. Ikke så veldig mye sterkere, men det ble i alle fall mer forbudt å røve eller voldta dem. Nyfødte barn ble også ivaretatt - loven gjorde det forbudt å sette dem ut i skogen for å dø. Flerkoneri ble det også slutt på.

Det var ikke engang lov å holde treller, så jeg tipper en del husfruer rundt omkring gikk rundt å okket seg over at "alt var bedre før" selv om det ikke var det. Men begrepet "rettssikkerhet" var kanskje ikke det som ble diskutert mest rundt veven. Hva vet jeg.

Dessuten ble det aldeles forbudt å spise kjøtt på fredag. Tenk om det fremdeles hadde vært sånn! Jeg er villig til å banne på at vi ville gått i tog alle mann. "Tacos-revolusjonen" hadde opprøret vårt blitt kalt, og Olavs etterkommere ville tisset på seg av skrekk når de hørte det sultne brølet vårt utenfor
slottsmurene.

Tacos?

Eller grøt?


Noen år etter at loven var kommet på plass, ble Olav anmodet om å forlate landet mot å få beholde livet. Det var kong Knut av Danmark og England som overtok og Olav dro til Russland. Der satt han - skummende av raseri, antar jeg - og planla en retur som ville bli historisk. Han fikk tilbud om å bli konge av Volga-Bulgaria, men han ville heller hjem.

Kanskje det var en dum beslutning, for rett etter han kom hjem døde han altså i slaget på Stiklestad. Men ikke for det - han ble kanonisert året etter og det er jo slett ikke så dumt å kunne kalle seg "den hellige" for all fremtid. Død ville han jo vært nå uansett.

søndag 29. juli 2012

Wake-up call

Tidlig på 90-tallet reddet Norway Cup livet mitt. Jeg kjørte alene langs en utrolig kjedelig vei i Telemark eller Buskerud, det var veldig sent eller veldig tidlig, og øynene mine gled igjen. Plutselig var det noen på radioen som skrek «Wake up! Norway Cup!» og jeg satt med høy, livredd puls resten av turen.

*

I år er familien Frisch for første gang i historien representert i Norway Cup, men vi som ikke spiller er nektet adgang. Vi har fått beskjed om at hvis vi kommer for å se på en kamp, blir det gå sakte-aksjon. Kanskje til og med stå stille-aksjon. Og slikt blir det jo ingen mål av, så vi holder oss unna. Jeg er ikke så fryktelig lei meg, men jeg sier at jeg er det slik at alle forstår at jeg trenger å bake en kake. Som trøst. 

Jeg har helt sluttet å spise sjokoladeplater og annet tradisjonelt lørdagssnop hele uken, men alt som faller inn under kategorien "dessert" er greit, og alle må jo forstå behovet for en dessert når det er søndag og jeg kanskje er litt deprimert.

Kaken jeg lurer på å bake er fantastisk god. Selv når jeg lager den. Og det sier ganske mye. Bunnen består av knust sjokoladekjeks og smør som trykkes ned i en form, og så legges en blanding av krem og sjokolade blandet med fløte lagvis med kremost blandet med karamellsaus, sjokolade og nøtter, før hele greia toppes med et lag med krem.

Pynten er generøse mengder nøtter, karamell og sjokoladesaus. Det er en fryseprosess inne i bildet her også, men siden kaken er bedre når den flyter litt utover, planlegger jeg å droppe fryseren denne gangen. Jeg kan spise den med skje. Helt alene. Rett fra formen.

Her er min hytteversjon av
denne. Men de kan jo ha vært omtrent like gode.


Sist fredag startet jeg dagen med et slikt kakestykke. Så leste jeg en fryktelig artikkel i D2; fredagsbilaget til Dagens Næringsliv som er så fullt av perfekte menneskers interesser for kunst, arkitektur og yoga at det alltid får meg til å føle at jeg like gjerne kan gå rett på livet med morgenkåpe, rullings og hårruller. Artikkelen var om sukker. Det meste var gammelt nytt for min del, men noe var nytt; fett er et organ i seg selv, vissnok. Det ligger der og skvalper og påvirker både hormoner og muskler. 

Det skremte vannet av meg. Eller det vil si, hadde det skremt vannet av meg, hadde jeg lest det en gang til siden jeg på det tidspunktet var helt sikker på at det var vannet i kroppen min som fikk meg til å veie så mye den morgenen.

Etter å ha lest artikkelen var jeg så rystet at jeg fikk tvangstanker. Jeg hørte kaken rope på meg inne fra kjøleskapet «Birgiiiiiitte ... hvis du spiser meg nå, skal jeg aldri mase på deg igjen,» lokket den. Jeg latet som jeg bare skulle hente meg noe å drikke for å teste viljestyrken, men den forsvant en gang i fjor, så jeg endte opp med å grabbe en gaffel fra skuffen, flekke av plasten og legge i meg en kvart kake.

Kaken holdt kjeft etter det. Men jeg vurderte seriøst å ringe psykiatrisk nødhjelp og/eller Kirkens SOS. 

*  

Jeg skal bli kvitt sukkeravhengigheten min uten medisinsk og medmenneskelig hjelp. Jeg har laget mitt eget program som likner litt på det de bruker i anonyme alkoholikere, den største forskjellen er at det ikke er spesielt anonymt - for det hadde jeg aldri klart - og at jeg ikke kommer til å be Gud om hjelp. Det er jeg redd han hadde sett på som litt blasfemisk. 

Her er vinneroppskriften:


1 Innse at du har et problem 
Jepp. Jeg har et problem. Jeg spiser alt jeg kan komme over forutsatt at det ikke er sunt og at det ikke inneholder gluten

2 Finn ut hva du har gjort feil tidligere og be om unnskyldning
Jeg har alltid kjøpt snop og unnskyldt meg med at «det kan jo hende vi får besøk og da er det jo fint å ha noe å by på». Dessuten har jeg både presset og truet familiemedlemmer til å skaffe meg sjokolade. Unnskyld.

3 Gjør det flaut å spise snop 
Jeg annonserer herved at jeg ikke skal spise flere 200 grams sjokoladeplater og gir alle som leser dette lov til å dynke meg i tjære og fjær hvis de ser at jeg bryter løftet mitt.

4 Hjelp andre 
Hvis du også vil slutte å dytte trynet fullt av snop, kan vi hjelpe hverandre. Ta kontakt.

5 Overvinn suget minst én gang hver dag 
Å, den er tøff. Spesielt fordi det er så lett å jukse.


Jeg kan jo bare si at jeg fikk fryktelig lyst på sjokkis for et par timer siden, og at det nå er for mye forlangt at jeg skal stå imot enda en gang. Men jeg lurer jo ingen andre enn meg selv, og jeg er ikke så lettlurt som mange vil ha det til.

Det blir ikke noen kake på meg i dag, men for de av dere som vil ha oppskriften, er den her: Verdens beste kalori- og fettbombe. Prøv den hvis du tør.

lørdag 28. juli 2012

Kort rødt skjørt

Jeg er ikke et konsertmenneske. Jeg har aldri vært på en festival i hele mitt liv, og antall konserter kan jeg telle på én hånd. Det inkluderer en med Jahn Teigen på 80-tallet.

Likevel kaster jeg meg over et hvert glanset magasin og en hver nettartikkel som reklamerer med «Slik kler du deg for festivalsommeren» og hvert år kjøper jeg en masse klær jeg kan bruke hvis jeg plutselig skulle bli en lidenskapelig musikk- og festivalelsker.

Jeg har til og med kjøpt et par sandaler. Sannsynligvis totalt bortkastet, siden tærne mine ikke skal frem i offentligheten før samtlige planeter står på linje og går baklengs på himmelen. I takt.

Sannheten er at jeg benytte alle anledninger til å shoppe, men alle skal jo ha en hobby. Jeg sparer i alle fall penger på å ikke kjøpe en masse festivalpass.


Antall konserter jeg har vært på i mitt liv steg fra fire til fem i går, så nå må jeg snart bruke to hender for å telle; Vi var på konsert med Dumdum Boys på Wrigthegaarden i Langesund.

Det var fint. Særlig fordi vi ikke sto som sild i tønne nede foran scenen, men hadde et bord i andre etasje ved et åpent vindu som vendte rett mot bandet. Jeg brukte mer tid på å betrakte de som sto under oss enn å se på de på scenen, men musikken hørte jeg jo uansett.

Det var rett og slett vanskelig å unngå. Jeg har for øvrig fremdeles øresus selv om vi gikk derfra en time før konserten sluttet, og mens jeg skriver dette, innser at jeg er en gammel, snerpete kjerring.

*

Derfor kan jeg vel like godt ta den delen av meg helt ut. Man skal jo elske og godta seg selv. Jeg er kritisk og selvgod, og ikke spesielt stolt av det, men det er jo noe som kan komme når jeg bare er åpen om mine mindre gode sider.


Å se på mennesker er veldig interessant. Jeg er helt sikker på at jeg kan se hvem som er singel, hvem som later som de er det, hvem som har barnevakt for første gang, hvem som kommer til å heve dobbelt barnetrygd og som kommer til å trenge barnevakt om ca ni måneder, hvem som er lokale og hvem som er tilreisende.

For eksempel så jeg ganske lenge på to par i 50-60-årene som garantert var på seilferie i området og muligens var fra Bærum eller kanskje skulle ønske at de var det.

Den ene mannen hadde caps fra Burberry. Ikke at jeg har fordommer, eller noe. Men den ene mannen hadde altså caps fra Burberry. CAPS FRA BURBERRY. (Det var ikke sol.)

Ikke bruk caps fra Burberry. I alle fall ikke den varianten som har ruter på hele skallen. Selv om du har fått den av din kone. Hun som bruker klær med logoer på hele veien fra sko til solbriller. Og BTW; du kan få lov til å fortelle henne at det ikke har stått et ord i noen dameblader i år om at jakker fra Donaldson er inkludert i festivalmoten. Min mening er for øvrig at ingen over seks år burde gå med store bilder av Minni Mus på ryggen.

Kjempesøt, altså

Innimellom så jeg på en dame i 30-årene i en veldig kort og minst ett nummer for liten blomstrete, ermeløs kjole med bar rygg. Mye hud der, altså. Hun hadde en ganske stor veske over armen. I SAMME STOFF SOM KJOLEN.

Ikke bruk veske i samme stoff som kjolen din. Særlig ikke hvis blomstermønsteret er så stort og rødt at man får litt vondt i øynene av å se på.

Hver gang jeg kikket på blomsterdamen, fikk hun en ny øl av en ny mann, og hun ble så glad hver gang at hun råklinte med ølleverandøren. Du verden så mye øl det gikk den i den kroppen. Jeg er fremdeles litt imponert. Hvis man ser bort fra damen, kjolen, øldrikkingen og kliningen. Og vesken.

*  

Siden vi dro til konserten rett fra hytta, fikk jeg ikke brukt noen av alle de festivalantrekkene jeg har kjøpt opp gjennom årene. Det var jo trist, selvsagt.

Men siden festivalantrekk stort sett enten er lange, flagrende, ermeløse kjoler eller shorts og gummistøvler, og jeg er en frossenpinn, var det like greit med langbukser og ullgenser. Og en boblevest som jeg fikk gratis den gangen jeg jobbet for Opplysningen 1881.

Neste gang jeg skal på konsert - om ti-femten år - skal jeg planlegge bedre. Da blir det kjole. Og sandaler. Og kule solbriller. Yeah.

Og da skal jeg stå midt i mengden og rocke støttestrømpene av meg.

Han i midten er muligens Prepple

fredag 27. juli 2012

Hallo? Noen hjemme?

Mobilen min ringte, og jeg kjente ikke nummeret. Spennende. Det kunne jo være hvem som helst! Norsk tipping, noen som ville informere meg om at en jeg aldri har hørt om er død, men at jeg likevel var enearving til et gods og en enorm formue eller noen som ville selge meg noe.

Det var det siste. Det var mine venner i Canal Digital.

- Hei, det er Birgitte Frisch.
- Er det Birgitte Frisch?
- Ja.


Som sagt.

- Jeg gjør oppmerksom på at samtalen blir tatt opp.
- Ja, vel?


Er det Datatilsynet, tro? Politiet?

- Jeg ringer fra Canal Digital. 
- Aha!
- Ja, du er jo en av våre beste kabel-kunder.


Strengt tatt er jeg vel en enda bedre parabol-kunde, men det hadde hun sikkert ikke oversikt over. Jeg bestemte meg for ikke å si noen ting med mindre det kom et direkte spørsmål.  

- Ja, for du har jo kjøpt den nye HD-PVR-dekoderen.

Siden heller ikke det ikke var et spørsmål, forholdt jeg meg i ro. 

- Ja, og da har du jo GO-tjenesten. 
... 

- Ja, er du fornøyd med den?
- Stort sett.
- Ja, har du leid noen filmer derfra?
- Ja.
- Vi har et veldig godt tilbud til våre gode kabelkunder ... 
... 

- Det er tjenesten Play. 
... 

- Ja, har du hørt om tjenesten Play?
- Nei.
- Denne tjenesten gir deg mulighet til å se hva du vil når du vil.


Høyst tvilsomt, tenkte jeg. 

- Ja, er du interessert i dette? 
- Hva er forskjellen på Play og GO?
- Play gir deg mulighet til å se hva du vil når du vil. Filmer og serier og ...


Skyt meg. 

- Ja, forsto du det? 
- Nei, ikke helt, jeg trodde hele ideen med filmleietjenesten GO var at jeg fikk muligheten til å se filmer når jeg ville?
- Ja, men vi har syv filmkanaler, og de som betaler for disse syv filmkanalene får Play inkludert i prisen. Vil du ha dette?


Dette må være tidenes dårligste innsalg. 

- Så det du selger er først og fremst filmkanaler?
- Play-tjenesten gir deg mulighet til å se filmer når du vil.
 
... 

- Ja, er du interessert?
- Hvor mye koster dette?
- Vi vil gjerne vise at vi setter pris på våre gode kanalkunder og har bestemt oss for å gi de fire første måneden gratis.


Jeg ble nødt til å bryte prinsippet mitt: 

- Og etter det?
- Da koster det 219 kroner måneden.
- Nei, takk. Jeg er ikke interessert.
- Sier du det fordi du ikke tror du får bruk for det?
- Ja, hvis jeg vil se på TV, tror jeg at jeg har nok å velge i allerede.
- Ja, men tenk når det blir vinter og kaldt!

...??? 

- Tror du ikke at du vil ha bruk for Play da?
- Nei, det får jeg da inderlig ikke håpe.
- Ok. Så du vil ikke ha Play.
- Nei, det stemmer.
- Greit. Da får du ha en fin sommer, da.
- Takk det samme.


torsdag 26. juli 2012

Luringen Benjamin

Allerede som 10-åring bestemte jeg meg for at jeg verken ville bli blind, døv og stum, sykepleier eller forfulgt jøde. Målt etter disse kriteriene har jeg lykkes ganske godt.

Bakgrunnen for disse nokså sære avgjørelsene skyldes en bokserie kalt «Hvem var ...» som beskrev livene til ulike historiske personligheter. Bøkene om Helen Keller, Florence Nightingale og Anne Frank var favorittene.

Jeg så heller ingen spesiell grunn til å bli vitenskapsmann. Spesielt ikke etter å ha lest om Benjamin Franklin og madame Curie. Jeg lovet meg selv at hvis jeg noen gang skulle eksperimentere, fikk det bli på noen andre. Heldigvis fikk jeg to barn en del år senere.

*

I tillegg til å grille et par assistenter ved hjelp av ståltråd og lyn, og derfra finne opp lynavlederen, fant Benjamin Franklin opp bifokale brilleglass. Takket være ham kan jeg og mange andre se både på kort og lang avstand med ett og samme par briller.

Benjamin var talsmann for nøysomhet, moral, handel og kunnskap, og det finnes derfor en drøss av sitater fra mannen. Ett av sitatene han er kjent for er «Who is rich? He that is content. Who is that? Nobody.».

Et av hans mindre kjente forslag var imidlertid sommertiden. Det ble riktignok ikke tatt til følge før noen andre hadde foreslått det, men sånn har vi det alle sammen noen ganger.

«Jeg sa det først!» er en sutrete ting å si. Da er det bedre å holde kjeft og i stedet glede seg over at det man foreslo faktisk blir gjennomført. Hvis man fremdeles er enig med seg selv, da. Men det er det jo ikke sikkert at man er. 

*

Når det gjelder barneoppdragelse revurderer jeg beslutninger nesten daglig. For eksempel hadde jeg bestemt oss for at vår sønn ikke skulle få krigsleker. Bakgrunnen var vel et ønske om å være politisk korrekt i en eller annen sosial sammenheng, tenker jeg. Fireåringen maste daglig om å få en pistol, og da jeg spurte hvorfor, svarte han at han synes de var så pene.

Da jeg tok ham i å tygge et kyllingbryst til formen av en Glock 17 (P-80) ga jeg etter, og etter en uke hadde han en enorm samling. Jeg mistenker min mann for å ha vært våpenleverandøren hans. 

Jeg likte stoffet den ligger på best, men smaken er jo som baken;
stygg som juling hvis man ikke daglig prøver å holde seg i form

Ungen var i lykkeland. Han følte seg som den rikeste i verden; Han hadde alt han ønsket seg.

Derfor mener jeg å kunne motbevise mr. Franklin: Man kan være fornøyd. Om ikke evig, så i alle fall for en stund. 

*  

Sist jeg minnet min mann på at det finnes en ring der ute som roper på meg, spurte han hvor lenge jeg kom til å bli lykkelig hvis jeg fikk den. Og det er det selvsagt umulig å svare på, men jeg anslo et år. Det lo han hånlig av før han slo et sitat av Ben F i hodet på meg: "Beware of little expenses. A small leak will sink a great ship."

Jeg var selvsagt glad for at han anslo ringen til å være en liten utgift, men det var ikke det han mente. Han begynte å overøse meg med eksempler på alt jeg hadde shoppet i det siste (felleskonto har sine ulemper) og mente at jeg kunne kjøpt ringen flere ganger bare i sommer hvis jeg hadde prioritert bort noen få klær og sko. Det er selvsagt ikke sant.

Men hvis han trodde han skulle vinne en slags Franklinsitat-konkurranse med meg, tok han feil: «Hear reason, or she'll make you feel her» trumfet jeg.

Og så snudde jeg meg og gikk før han ba meg utdype.

onsdag 25. juli 2012

Hvorfor jeg gikk inn

Jeg lå i hengekøyen min med en bok og ventet på solen. Heldigvis kikket jeg ofte opp mot himmelen. Hvis jeg ikke hadde gjort det, hadde jeg kanskje vært død nå. Av skrekk.

I stedet for solen, så jeg et flygende insekt som sikter seg inn rett mot magen min.

Det var enormt. Fire centimeter. Minst. Hvis det hadde vært en dinosaur, hadde det vært på størrelse med Quetzalcotalus* (heretter kalt Q).

Q hadde et vingespenn på nesten 11 meter og veide antakelig i underkant av 140 kilo. Evolusjonen har gudskjelov tatt ansvar og gjort dagens flyvende monster mindre.

Quetzalcotalus og en som åpenbart ikke har øyne i nakken

Insektet som antakelig var et tipp-tipp-tipp- (også videre ganger en par milliarder) oldebarn av Q, kunne imidlertid fly uten vinger, det hadde dyprøde striper på halen og et blikk som var ondt som en forurettet tenåring. 

Uhyret landet på magen min og styrtet umiddelbart ned forbi shortslinningen. Jeg hylte (selvsagt).

Ingen kom meg til unnsetning. Jeg hylte irritert litt høyere. Fremdeles intet kavaleri. Ingen riddere i hvit, skinnende rustning. 

Da kom jeg på at jeg er størst og at det er MIN hengekøye, og så bestemte jeg meg for å kveste jævelen. Jeg var forberedt på å rive av den både ben, armer og følehorn, og som en back up-plan planla jeg å dele den i to og trykke fasettøynene inn i skallen dens. 

Fasett for fasett.

*

Der nede satt den og så meg foraktelig inn i øynene. «Kanskje du burde spise litt mindre snop?» så jeg at den sa. «Din jævla idiot!» sa jeg. Det er et standardsvar til alle som antyder noe om vekten min. 

Men jeg gråter inni meg.

Not.

*

Jeg stakk hånden ned for å få den ut av shortsen. Etter en del frenetisk og dårlig planlagt børsting, antok jeg at den hadde blitt sittet ihjel eller kommet seg ut. Det trodde jeg helt til noe kilte meg et sted mellom hoften og baken. Og for å si det forsiktig; jeg er kresen på hvem som får kile meg der.

Med et sprellende vræl (ulogisk, ja, men du ser det for deg) spratt jeg opp, og plutselig sto jeg flere meter fra hengekøyen. Det hadde gått helt fint, og jeg hadde vel kun høstet beundring for min raske reaksjon, hadde det ikke vært for at jeg allerede hadde løsnet både knapp og smekk for å få nok plass til å finne det frekke dyret i første omgang.

Resultatet var at jeg sto midt på plenen med shortsen liggende på andre siden av hengekøyen. Det ville uttrykket i ansiktet mitt innbød verken til hjelp eller moralsk støtte. Det forstår jeg.

Jeg forstå også den passerende pappa’n som umiddelbart satte opp tempoet for å få sin to-tre år gamle sønn ut av syns- og hørevidde. Nå tror jeg vel ikke at barnet hadde tatt skade av å se meg i undertøyet, men kombinasjonen av en pent (jo, da), men brukt 44-åring i undertøyet, fekting med armer, ukontrollert risting av hår og hode og en del uartikulerte brøl, hadde kanskje satt midlertidige merker i et barnesinn. Jeg hadde blitt skremt selv, faktisk.

Insektet ble ikke redd. Jeg fant det igjen i shortsen, ristet det ut og trodde at det forsvant i gresset. Men nei, da. Da jeg skulle legge meg tilbake i hengekøya, satt det der og stirret meg utfordrende inn i øynene. Jeg tittet opp på himmelen og så at solen uansett ikke kom til å slå seg gjennom skyene den første timen.

Derfor gikk jeg inn.


* Quetzalcotalus ble riktig nok ikke klassifisert som en dinosaur, men som et flygende forhistorisk reptil, men det synes jeg blir litt nerdete å fortelle mer om

tirsdag 24. juli 2012

Sommerjobb

Dette har vært en perfekt sommer. Det variable været har gitt oss massevis av tid til å fikse og utbedre hytte og hage, og det måtte vi jo ha gjort uansett. Hvis det hadde vært fint vær, hadde det vært for dumt å ikke kunne ligget i solen. Alternativt at tingene ikke hadde blitt gjort.

Når jeg sier «vi» betyr det i 99 prosent av tilfellene at min mann gjør jobben, og jeg minner ham på det. Forsiktig og subtilt. Selvsagt. Helt i tråd med min personlighet. Hvis ikke forsiktig pushing mot formodning ikke hjelper, pleier jeg å reise meg og si at jeg begynner å gjøre det selv.

Det hjelper i de fleste tilfellene, men det har også vært eksempler på at situasjonen har blitt litt tilspisset. At jeg har sagt «Greit! Da gjør jeg det selv!» i en litt spiss, furten tone, har forekommet, men det er naturligvis ikke noe jeg er stolt av.


Jeg er hjernen, han er musklene. Med mindre det handler om noe som skal måles. Da er han både hjerne og muskler.

Nå skal det sies at han helst jobber alene. «Bare gå og sett deg, du» er en av sommerens mest brukte replikker og en av mine soleklare favoritter. «Skal jeg kjøpe med noe godteri til deg?» har vært en annen, men den tiden er nå forbi, ettersom jeg har sluttet med å stappe trynet fullt av sjokolade.

For 25 timer og 34 minutter siden. Ikke for å virke desperat, eller noe. Jeg er bare nøyaktig. Bortsett fra når det kommer til måling av planker og sånt.

Inntil i dag sto det bare tre oppgaver igjen på arbeidslisten hans (men det er en såkalt ‘levende liste’ så den kan utvides). Det ene punktet var «lag et hull i veggen til en antenneledning».

Jeg fremskyndet den oppgaven etter at jeg fant fem klypedyr inne på det soverommet der antenneledningen hittil har gått gjennom et åpent vindu. Det vinduet skal aldri åpnes igjen og rommet stå i fare for å stenges av. Jeg liker ikke klypedyr. Og den oppfatningen revurderes kun hvis det kommer frem at de spiser mygg. I tusentall. Hver dag.


Før han gikk løs på hytteveggen med ... snekkerting, måtte han handle mat. Det kunne jeg ha gjort, men noen måtte være hjemme for å passe bikkja, og dessuten er jeg bekymret over om jeg hadde klart å holde meg til mitt forsett om å ikke spise sjokolade hvis jeg hadde blitt utsatt for produktet i kilovis.

Jeg spurte om han kunne kjøpe med en blank neglelakk til meg hvis han tilfeldigvis gikk forbi et parfymeri, og selvsagt hadde han kjøpt med en flaske til meg. Selv om jeg er sikker på at han måtte gå en omvei.



Da han kom hjem begynte kampen med veggen. Rutinemessig spurte jeg om jeg kunne bistå, og som vanlig fikk jeg beskjed om at jeg gjorde meg best i sofaen. Greit nok.

Han gikk inn og ut flere ganger og jeg tilbød meg å bistå hver gang han passerte. Til slutt merket jeg på tonefallet hans at han synes det var mer anstrengende å be meg om å holde meg i ro enn det var å jobbe med antenneledningen.

Derfor begynte jeg å lakke negler. Jeg bruker nesten aldri neglelakk, men siden jeg er for lat til å klippe og file negler og siden denne sommeren har vært så lite arbeidskrevende at de ikke har brukket av seg selv, er de nå så lange at jeg treffer to taster når jeg bruker Mac'en. (Så du kan sikkert tenke deg hvordan jeg har slitt med dette innlegget.) Lange negler krever lakk. Akkurat som en betongmur trenger armering.

Midt i lakkeringsjobben kom han inn. «Kanskje du kan støvsuge opp det som kom ut av veggen da jeg drillet?» spurte han.

«Beklager,» sa jeg «da må jeg i alle fall vente til lakken har tørket.» Jeg kunne høre hva han tenkte: «Greit. Da gjør jeg det selv.»

mandag 23. juli 2012

Sukkerhælvete

«Ikke gi meg sjokolade!» skrek jeg til min mann. Det var ikke meningen å være så høylytt, men på en annen side; han har jo ikke hørt etter før når jeg har brukt innestemmen. I åpenhetens navn må jeg også innrømme at jeg kalte ham en helvetes knudrekødd, men det tror jeg ikke han hørte.

Er det for mye å be om å ikke få sjokolade? Man skulle jo ikke tro det. Men hver fordømte gang noen har vært og handlet, blir det kastet en 200 grams sjokolade til meg. Som om jeg var en hund, og sjokoladeplaten var et kjøttbein.

Sammenlikningen med en hund er dessverre ikke så langt fra sannheten. Spesielt ikke hvis man legger til at hunden har rabies og er veldig sulten.

*

Jeg er veldig blid når jeg får sjokolade eller annet snop. Femten minutter etter inntaket blir jeg en hvit tornado. I dag ble vinduene vasket, i går ble alle skuffer og skap ommøbler.

Når hyperaktiviteten gir seg, kommer imidlertid grumset av personligheten min til syne, og jeg stiller verdens despoter i forlegenhet. 

Hodeskaller som muligens er laget av sukker

Jeg blir utspekulert, infam og smålig. Dette er sukkerhælvetes bakside.

*

Sukkerindustrien må bekjempes. Sukker gjør mer skade enn tobakk; for let’s face it: det er flere som misbruker sukker enn som forpester seg selv og sine nærmeste med stinkende røyk. 

*

Den internasjonale klassifiseringen av avhengighet tilsier at man er avhengig hvis man oppfyller tre eller flere av følgende kriterier:

1 Sterk lyst, eller følelse av tvang, til å innta substansen.

2 Problemer med å kontrollere inntaket av substansen, i forhold til å starte, avslutte, og mengden som inntas.

3 Fysiologisk abstinens-tilstand som opptrer dersom bruken av substansen opphører eller reduseres, eller viser seg med karakteristisk abstinensyndrom for den aktuelle substansen, eller gjennom bruk av samme eller beslektet stoff for å lindre eller unngå abstinenssymptomer.

4 Toleranseutvikling, slik at større doser må til for å gi samme effekt som tidligere.

5 Økende likegyldighet i forhold til andre gleder og interesser. Økende tid brukt på å skaffe seg substansen, på å bruke den, eller på å komme seg i form etter bruken av den.

6 Atferden og bruken fortsettes selv om det tilkommer åpenbare tegn på skadelige konsekvenser.

*


Så vidt jeg ser, er det full pott, og det er på høy tid å gjøre noe med saken.

Forslag mottas. Mitt eneste tiltak så langt er å forsøke å overtale (les: tvinge) min mann til å kjøpe den ringen jeg ønsker meg hvis jeg klarer å holde meg unna sukker i seks måneder, men han argumenterer med at det for det første er billigere for ham å fore meg med sjokolade dag og natt i tre år og for det andre at det ikke er særlig fristende å gi diamanter til gale mennesker som enten gliser, spinner rundt eller kjefter.

Og det skjønner jeg jo. Noe som må bety at aggresjonen begynner å gi seg.

Så da er det på tide med en Fruktnøtt igjen, tenker jeg.

Denne i størrelse 50, 




eller hundrevis av disse?

Hm


søndag 22. juli 2012

Melk og honning

Jeg var sikker på at jeg var omgitt av menn der jeg lå i bikinien min. Små grønne menn. Men så googlet jeg de små grønne, og da fant jeg ut at de var ukjønnede. Jeg var med andre ord omgitt av små grønne intetkjønn.

Ikke at det var så veldig overraskende. Dagen startet med at vekten viste all time high - og det til tross for at jeg er nøye på å bare få i meg tomme kalorier - og da jeg skulle sette meg i en hagestol, knakk den.


Men tilbake til mine ukjønnede beilere. Jeg snakker om bladlus. Mengder av bladlus. Med og uten vinger. Enten jeg lå i hengekøyen eller lå på solsengen, var de der. De kravlet og krøp. Oppover ben, oppover armer. Noen overlevde, men de fleste ble most. Jeg tåler ikke å bli forstyrret når jeg leser. Særlig ikke av lusne intetkjønn.

Bladlus er bare intetkjønn på denne tiden av året. Dette med når de er kjønnet (hann eller hunn) og når de er ukjønnet, er litt avansert, men i grove trekk kan vi si at om sommeren er de intetkjønn og om høsten blir de enten hanner eller hunner.

Det hindrer dem imidlertid ikke i å få små, ekle avkom hele sesongen. Ungene bare popper ut og bryr seg ikke det spøtt om foreldrene er mamma eller pappa. Gud vet hva de kaller dem. «Mappa», kanskje? Eller «pamma»?

Sannsynligvis bare «Døh!».


Det kan være lett å avfeie bladlus som trange i nøtta, men jeg vil tvert i mot påstå at de er nokså smarte:

1 Jeg satt jo og leste en bok. Og bøker har som kjent blader. Riktignok ikke sånne blader som bladlusa liker, men det var jo ikke så lett for et lite grønt ukjønnet insekt å vite. De skal ha kred for å forsøke å finne det ut. 

2 Bladlus innser helt klart at de ligger langt nede på næringskjeden. De har derfor alliert seg med maur og får beskyttelse i bytte mot melken sin. Denne melken smaker visstnok honning, og det kan derfor hende at bladlusa er opphavet til uttrykket «smak av honning». For ikke å snakke om at de kan ha inspirert millioner av trøstende og omsorgsfulle mødre gjennom flere generasjoner. 

3 De trodde jeg var en plante. Det er ikke så langt fra sannheten. Denne sommeren har jeg stort sett spist og vokst. 

4 De har full likestilling. I alle fall om sommeren.

Dessuten har de lange, tynne ben. Relativt sett. Og lange, tynne ben får en som kjent til å se ganske smart ut. 

Jo, da. Særlig hvis man har briller og ikke så store pupper. (Jeg scorer på to av de tre kriteriene. Jippi ...)

Et samarbeid til felles hygge og nytte

Jeg har derfor revurdert mitt reinkarnasjonsønske; tidligere har jeg sagt at jeg vil bli mann eller katt i mitt neste liv. Nå tror jeg at jeg vil prøve bladlus. Det ønsket kan bli lettere å få innfridd også, tror jeg.

lørdag 21. juli 2012

Splash! Du er død!

Utenfor hytta løper det regelmessig to gale mennesker og skyter på hverandre med vanngevær. Jeg er bare ansvarlig for den ene av dem. Min mann - som er den andre - får passe på seg selv. Han er tross snart 44 år og har både utdannelse og jobb.

I utgangspunktet er fint at far og sønn gjør noe sammen. At de er i aktivitet, er også bra, men jeg bekymrer meg litt for ryktet vårt i denne lille veistumpen i et ellers rolig og lite krigspreget nabolag i Vestfold.

Her ute mot havet går folk tur flere ganger hver dag, gjerne med hund, i hvite eller mørkeblå klær, og når de skal formidle noe til hverandre, gjør de det med lave stemmer og tydelig diksjon. Det er lett å forstå at de blir litt opprørte av to hylende, mannlige medlemmer av familien Frisch som hver kveld forsøker å dynke hverandre til døde med pumpehagler fylt med vann.

Duellen starter


Fremdeles kan det karakteriseres som sivilisert


Men så tar det av, og slik fortsetter det lenge.
Etter ti minutter pleier naboene å gå innendørs.

Min sympati ligger hos de konservative innfødte. Jeg har ingen favoritter blant de to sinnsyke våpendesperadoene utenfor. Og når de etterhvert kommer inn og begynner å klage på at de er kalde, gidder jeg ikke engang tilby meg å hente et håndkle.

Høres jeg sur ut? Ja, kanskje. De har nemlig rottet seg sammen mot meg, og det synes jeg er råttent gjort.

*

For å skremme fuglene fra å skite ned vinduene mine, fikk jeg råd om å kjøpe en plaskobra og legge på taket. Min mann og sønn dro til en lekebutikk og kjøpte en feit, livsfarlig kobra. I plast. Det var bare det at de kjøpte en liten, livsfarlig snok også. Og den havnet ved en inkurie under min dyne.

Selvsagt ble jeg stående å hyle. Mens jeg bannet. Og selvsagt holdt min mann på å le på seg brokk.

Akkurat slik han gjorde den gang han la fem plastedderkopper i sengen min en mørk og kald vinternatt. Den gangen filmet han reaksjonen min, men etter at en hysterisk kjerring med oppsperrede øyne og håret til alle kanter skrek at han kom til å miste alt av kroppshår og andre deler av kroppen han kanskje satte enda mer pris på, gikk han uvant raskt med på å slette det digitale opptaket.

Hvis han likevel ikke har slettet det og jeg mot formodning skulle få mine 15 minutters berømmelse, får jeg håpe at både deler av lyden og deler av bildet er sensurert av hensyn til eventuelle mindreårige seere; Jeg sover ikke med pysj, og jeg trodde ikke jeg kunne så mange stygge ord.

Så vidt jeg husker, fant jeg opp et par nye, grovere formuleringer som alternativer til «måtte kroppen din marineres i brennesle, dynkes med brennmaneter og grilles på svak varme til øyeeplene dine smelter og renner ut av skallen din», "jeg håper det krabber tusen mygg inn gjennom øret ditt, stikker deg i hjernen og spyr i hullene" og "måtte du trampes på av fire plattfote hester og fem elefanter med fotsopp i en hel uke mens edderkopper legger egg i navelen din".

*

Jeg er en hevner, og selv om jeg trodde jeg hadde greid å legge hendelsen med edderkoppene bak meg, kom alt tilbake da jeg trodde jeg skulle bli spist av en meter lang plastslange.

Derfor la jeg den i dusjen. Og gledet meg som en unge til at min kjære skulle trekke dusjforhenget til siden og gå inn i dusjen. Uten briller, slik at slangen ville fremstå som helt ekte.

Fniiiiiis

Men så greide jeg ikke vente. Jeg påsto at det var edderkopper på badet og at han måtte sjekke nøye før jeg kom inn. Mens han romsterte der inne, sto jeg med opptaksutstyret utenfor.

Alt som kan høres på opptaket er min undertrykte fnising, litt rasling med dusjforhenget og et tørt "ha, ha". Så nå venter jeg på at min sønn skal våkne.

fredag 20. juli 2012

Phoenix Vestfold

Jeg har en mann som liker amerikanske biler. I går brukte jeg derfor en halvtime av mitt liv i en bilbutikk som heter Phoenix US Cars.

Phoenix US Cars ligger ikke i nærheten av Phoenix. I følge Google Maps ligger Phoenix US Cars 8.422 kilometer fra Phoenix US, men det så ikke ut til å plage noen i Phoenix US Cars.

I tillegg til mellom 30 og 40 biler hvorav de fleste var Oldsmobiler eller Corvetter, hadde de flipperspill, gamle Cola-automater og en gammel sofa som kan ha vært et baksete i en Oldsmobil en gang.



De fleste bilene var utstyrt med små skilt som høflig ba om at man ikke tok på dem eller prøvde å åpne dører og panser. Etter å ha vært gift med en amcar-entusiast i snart 15 år skjønner jeg godt hvorfor man må være forsiktig med disse skjøre skapningene; Hvis man ser litt hardt på dem, må de på verksted. Og det blir som regel fryktelig dyrt.

En TransAm jeg kjente, var så fintfølene at den mistet eksosanlegget hver gang den kjørte forbi Holmendammen. Enten hadde den vannskrekk eller så var det rett og slett tilfeldig.

Stakkars bil. Det eneste det var mer synd på, var bankkontoen vår. Men et heldig bilverksted på Alnabru fikk ny smøregrav og ny kaffeautomat. Jeg ville trodd at de hadde fått nok til ny kalender også, men det var kanskje ikke årstallet som var det viktigste med den de hadde.

Jeg så ikke en eneste kalender hos Phoenix US Cars, derimot et advarende skilt:



Siden jeg tenkte at de sikkert ikke likte hunder bedre enn barn, tok jeg med meg bikkja en tur ut, og da fant jeg denne:



Kult? Jeg synes det var kjempesmart. Ikke bare slipper man å oppta en garasjeplass, men siden slike biler likevel ikke bør kjøre rundt på norske hullete veier, kan de jo like godt stå på et tak.

En annen fremsynt oppfinnelse var denne;


med dekk av stein! Det er jo en gavepakke til amcar-sjåfører som sliter dekk som andre folk sliter skosåler. I tillegg hadde den bare ett sete, og det synes jeg hadde vært greit, for da hadde jeg sluppet å svare på hvorfor jeg ikke ville sitte på i bilen hans.

Halvtimen jeg tilbragte i bilbutikken betalte seg; på vei hjem fikk jeg endelig den tørketrommelen som har stått på ønskelisten siden i fjor. Sommerhytte i Norge uten tørketrommel er slitsomme greier. Og da vi kom tilbake med bilen full av hvitevarer, var jammen den eksterne antennen til det trådløse nettverket ankommet også.

For raskt nett er nemlig også en nødvendighet når man skal feriere i Norge om sommeren. Hittil har været endret seg fortere enn Macen min har greid å oppdatere yr.no.

Nå er sommerønskelisten min tom. Og siden sommerønskelisten min også fungerte som arbeidsliste for min mann, blir jeg nødt til å bli litt kreativ ganske snart. Lediggang kan være roten til alt ondt, men oftere er det starten på et bilkjøp.

torsdag 19. juli 2012

666

Jeg trosser sommerværet og ligger i hengekøyen med ulljakke og fleecepledd mens jeg leser Tom Egelands Nostradamus’ testamente. Han har mye for seg, den fyren. Egeland, altså. Jeg er kjempeimponert over alt han kan og alt han finner på, og siden jeg ikke vet hva som er sant og hva som er fiksjon før jeg kommer til de siste sidene (i følge innholdsfortegnelsen), er jeg imponert over absolutt alt.

Mens jeg forbanner skyer og kald vind, bestemmer naturen seg for å gi meg finger’n i form av et gult blad den lar dale med spissen ned rett på nesen min. Og siden det var fint nok vær i går til å gjøre meg solbrent, kjente jeg det som et lite, men litt ubehagelig stikk.

En beskjed rett fra moder jord, der altså. «Gå inn, ellers får du blærekatarr og influensa, din dumme ku,» sa hun. Og det var nesten som å høre min mor, bortsett fra at hun aldri har sagt at jeg er en ku.

Men akkurat som jeg en gang trosset min mor og nektet å gå med trøye og sokker, blir jeg sittende og hakke tenner mens vinden i alle fall gjør nytten med å gi hengekøyen min gyngefart.

*  

Uten å røpe noe som helst for de av dere som senere en gang vil lese boken, kan jeg likevel si at den handler om å knekke koder. Og i ett av kapitlene lærer en liten gutt hvordan bokstaver kan bli til tall av sin far som er professor i koder og chifre. Slik forklares forskjellen, selv om alt egentlig vanligvis kalles koder:

«I en kode blir hele ord eller setninger erstattet med andre ord, tall eller symboler. I chifre er de enkelte tegnenes plassering byttet om i henhold til matematiske algoritmer.»

Den lille gutten lærer at hver bokstav som er lik et romertall får romertallets verdi, og hver bokstav som ikke tilhører romertallene er lik null. Slik blir for eksempel mitt navn, Birgitte, til tallet to, ettersom det bare er de to i’ene som hører til i romertallrekken.

Hadde jeg for eksempel blitt kalt Madeline eller Camilla, navn jeg mener mine foreldre i alle fall burde tatt med i diskusjonen, hadde verdien av navnet mitt vært henholdsvis 1.551 og 1.201. (M=1000, D=500, L=50 og I=1. C=100, M=1000, I=1 og L+L=100)

*

Jeg ringte min mor for å høre om hun synes jeg burde bytte navn og for å få vite om de hadde andre alternativ da jeg skulle døpes.

«Hvis du hadde blitt en gutt, hadde vi kalt deg Magnus,» sa hun. «Men ellers mener jeg vi var inne på Ine eller Ina.» 

Tallmessig ville det altså ha vært verre enn det jeg heter i dag.

«Men hvis jeg hadde fått deg i dag, skulle jeg kalt deg Kirvill,» sa hun. «Kirvill??? Er det i det hele tatt et godkjent navn?» spurte jeg, men hun fortsatte «Vet du hva jeg hadde blitt døpt hvis jeg var en gutt?»

«Nei ...?»

«Indor!» sa hun og holdt på å le seg ihjel. «Og din far hadde blitt kalt Nelly hvis han hadde blitt en jente!»

Det er da en guds lykke at det gikk som det gikk. Jeg vet sannelig ikke hvordan jeg hadde klart meg i verden hvis mine foreldre, Indor og Nelly, hadde kalt meg Kirvill. Vi hadde vel endt opp som en historie fra virkeligheten i Allers, tenker jeg. 

*

I boken jeg leser er det lov å vri litt på ting for å få dem til å stemme, i alle fall er det mange av dem som tolker Nostradamus som gjør det. U blir til V (for V er lik fem og U er lik null) og bokstaver fjernes og legges til for å få ting til å passe. Det er ikke Egeland som gjør dette, det er tolkerne av Nostradamus som Egeland skriver om. 

Helten (i alle fall slik jeg oppfatter boken etter snart 300 sider) påpeker at man med flaks og fantasi kan lese stort sett hva man vil inn i anagrammer (som også kan være en kode). For eksempel vil man ved å bytte om bokstavene i «Nostradamus» få blant annet ‘Du satans mor/orm’, ‘Sudan-matros’ og ‘Sandstorm! Au!’.

Og det er jo litt artig. 

*

Nå har været bestemt seg for å gynge hengekøyen min så mye at jeg må snu meg vekk fra utsikten til sjøen for ikke å bli sjøsyk, og mens jeg gjør det, sier jeg høyt «Værguden er en helvetes tulling!». 

Men da jeg får lagt meg til i motsatt ende kommer jammen solen til syne bak en sky, og jeg blir i rettferdighetens navn nødt til å endre det til «Værguden var en helvetes tulling».

Fordi jeg har blitt litt hektet på dette med romertall og bokstaver, regnet jeg litt på setningen, og da ble jeg nesten litt skremt:

V = 5
Æ
R
G
U
D = 500
E
N

V = 5
A
R

E
N


H
E
L = 50
V = 5
E
T
E
S

T
U
L = 50
L = 50
I = 1
N
G

Summen blir nøyaktig 666. Tilfeldig? Aldri i verden.

Whiskey - også kjent som Dyret - syntes både vær og hengekøye var helt ok

onsdag 18. juli 2012

Løsemiddelskadd

Ok. Jeg innrømmer det gjerne. Eller det er jug, men jeg har blitt tvunget til å innrømme det; jeg benytter en hver anledning til å pushe oppussing av hytta. Sist sommer tok vi (eller; noen) innsiden og jeg synes utsiden bør matche.

I første omgang trenger den stakkars hytta ny kledning og minst ett strøk gul maling eller beis, nytt tak og ny veranda (eller terrasse, hvis man er nøye på definisjoner). Og ny dør.

Kledning og tak må vi ha hjelp til, og det prosjektet er så vidt jeg vet delvis planlagt, men jeg vil ha ny veranda også, og det kommer ikke til å skje med mindre jeg maser så mye at han heller vil betale seg ut av situasjonen enn å få ferien ødelagt av gnag.

Jeg ble litt glad da det viste seg at en hel koloni med maur hadde tatt bolig i en av sprekkene i betongen. Maur kan jeg bruke. Maur kan som kjent spise opp en hytte på et par sesonger og det er ikke lett å se forskjell på de maurene som spiser hytter og de som heller spiser andre ting. Disse maurene kunne helt klart presenteres som hyttespisere.

Etter å ha pålagt meg selv tålmodighet en hel time, påpekte jeg at verandaen sannsynligvis og dessverre måtte rives både av hensyn til hytteliv, dyreliv, smittevern og estetikk.

Denne luringen hadde sneket seg bort til bøtten med øl som vi drukner snegler i
 
Han som var ment å gjøre eller betale for jobben virket helt upåvirket av mitt alvorlige budskap.

«Se her! « sa jeg og merket samtidig et snev av bensin i luften. «Sprekken blir større når jeg tråkker her! Dette er direkte farlig.»

Betongen er 30 centimeter høy målt fra bakkenivå, så jeg slet litt med HMS-argumentet. Men jeg trodde nesten på det selv. Kors på halsen og ti fingre i nesa.

«Ja, jammen tror jeg ikke du har rett,» sa fyren. «Jeg tror du må gå litt forsiktig på betongen så du ikke ødelegger den, også bør du kanskje slutte å spise så mye sjokolade.»

Jeg sverger på jeg hørte at bikkja nøs «tjukka» der han sto bak meg, og i det samme oppdaget jeg at samtlige maur sjanglet halvdøde rundt og hev etter pusten.

«Hva skjedde med maurkolonien?» spurte jeg. «Vet ikke,» løy fyren. «Du drepte dem, ikke sant?» klaget jeg. «Nei, jeg sølte litt bensin, også bare datt de oppi pytten. Eller så ville de kanskje bade,» svarte han. Dyremishandleren.

I morgen skal hele, tunge meg snuble rundt omkring med et spett. Jeg blir også veldig fort svimmel av bensin.

tirsdag 17. juli 2012

Uflax

For tre uker siden kjøpte jeg et Flax-lodd. Ja, jeg er en av dem som frivillig støtter staten med en ekstra skatt og får nesten ukentlig gennomgå av min mann som synes skattenivået i denne familien er høyt nok som det er.

Han kan i og for seg holde helt kjeft til han slutter å snuse.



*

Guttungen i kassen på Meny hadde et skilt på brystet der det sto «Vær tålmodig med meg, jeg er under opplæring» men det hadde han ikke behøvd, for selv om jeg hadde tatt av meg brillene kunne jeg se at han ikke hadde lang erfaring i jobben. Det var noe med omstendeligheten og den lette skjelvingen på hendene.

Den stakkars gutten hadde tatt neglebiting til et nytt nivå. Fingertuppene hans var så blodige at jeg ikke visste om jeg burde ringe Mattilsynet eller krisepsykiatrien først.

Da min mann var godt i gang med å pakke ned varene, og derfor kanskje ikke hørte hva jeg sa, spurte jeg nervevraket bak kassen om å få med et Flax-lodd også. Han fomlet så mye med å få loddet ut av boksen at han satte blodflekker på det, og ga deretter opp og ba en kollega om å gi ham et lodd fra sin beholdning.

Jeg er litt overtroisk, så slike situasjoner setter meg i en knipe. For det kunne jo hende at akkurat det loddet jeg hadde sett meg ut, var selve millionloddet. Men hvis jeg insisterte på å få det, kunne det jo hende at jeg gikk glipp av milliongevinsten på det andre han hadde tenkt å gi meg. Jeg droppet tanken på å be om å få begge, delvis fordi loddet i hans kasse hadde kilt seg fast og var blodig på kanten.

*

Det beste med å ha et Flax-lodd i lommeboken er at man kan drømme om alt det man skal bruke pengene på når man vinner. Mens det ligger der og bare venter på å bli skrapt og sendt rekommandert til Norsk tipping, koser jeg meg med å lure på om jeg skal holde det hemmelig for resten av familien og bare overraske dem med ett eller annet, om jeg skal hyle og rope og vekke opp hele nabolaget med et sinnsykt «JEG VANT EN JÆVLA MILLION, SUCKERS!» eller om jeg bare lett henslengt skal si til han som mener jeg kaster pengene rett ut av vinduet at han tok feil og jeg fikk rett.

Det blir nok den siste versjonen.

*  

I dag var det på tide å skrape loddet. 



Jeg synes det lovet godt; millionen kom allerede i første linje. 




I linje nummer to var det ingen million, men derimot to ganger ti tusen. Og det får man i det minste en ganske ok tørketrommel for, og det mangler jeg på hytta. 



Jeg hadde imidlertid ikke mistet håpet om en million, og siden linje tre også åpenbarte en mulighet for å få hundre tusen, så jeg lyst på livet. «Blir det hundre tusen, kjøper jeg den ringen (Lotus nr 3 med brun sten, i størrelse 50) jeg ikke fikk til bursdagen min selv,» tenkte jeg. 



Ved neste avsløring var ringen nesten min, men så var de to siste tallene lusne 250 og 500 kroner og det er jo så lite at man nesten ikke gidder å stå opp om morgenen. I alle fall ikke hvis man er supermodell, har jeg lest, men det er ikke jeg. Jeg er bare lat. 



Det var så vidt jeg gadd å skrape det de kaller «EkstraFlax» på venstre side. Der kan man vinne ti tusen, men jeg ble så skuffet over at jeg ikke fikk den ringen, at jeg nesten måtte gå og legge meg.

Jeg vant ikke der heller og nå skylder jeg på gutten med de blodige fingertuppene. Han har rett og slett skylden for at jeg ikke vant en million, og i alle fall bør han få en skyllebøtte fordi jeg nå antakelig aldri kommer til å få den ringen jeg ønsker meg. Han skulle ha gitt meg det loddet jeg pekte på. Dust. 

*

Men det å dra tilbake til Meny og kjefte opp en 19-åring, er under min verdighet, så nå lar jeg mitt dårlige humør gå utover Norsk tipping.

Det er et lusent selskap, altså. Det er mer sannsynlig å bli spist av hai på langgrunna rett utenfor vinduet mitt enn det er å bli mangemillionær, det er hele 366 ansatte i Norsk tipping og i gjennomsnitt tjener de ca 700.000 kroner i året.

På Hamar! Ansatte i Norsk tipping må jo være en slags lønnadel i hele fylket! 

Norsk tipping har i oppdrag å begrense spilllegalskap. Samtidig brukte de 306 millioner kroner på å markedsføre spill i fjor. I juni i år var de Norges største annonsør. 51 milllioner kroner går dessuten rett i lomma på konsulenter, og det er jo også en del penger i min verden.

Og hvem husker ikke at den tidligere direktøren fikk selskapet til å betale for gartneren sin? De har altså en historikk med ukultur, men er den borte?

Sånn tenker jeg hver gang jeg har skrapet et lodd, for jeg vinner jo aldri. Og et par uker senere, er jeg på galeien igjen, og da ligger det et nytt lodd og godgjør seg i lommeboken mens jeg planlegger nye møbler, biler, reiser, smykker og oppussing.

For man kan si hva man vil om vinnersjansen, men i mitt hode er den 50/50. Enten vinner jeg, eller så gjør jeg det ikke. Og 50/50 er gode odds.

mandag 16. juli 2012

Innsidehandel

Jeg var desperat. Desperat etter kokosboller. Ett minutt på ti lørdag kveld stormet jeg inn på Meny og rasket til meg den siste esken med kokosboller (noen mini-greier) og én eske med sjokoladeboller, én potetgullpose, én pose marshmallows, én pose med glutenfrie kanelboller og tre bøtter med Ben&Jerry’s.

I frykt for at disse mikrokokosbollene ikke skulle være nok.

De er så små at man skulle tro det var en spøk

Vi hadde handlet tidligere på dagen, og var rørende enige om at vi skulle ha en godterifri kveld, for vi var egentlig lei av snop begge to. Jeg lurer på om han også løy.

Søndag morgen var hele esken med sjokoladeboller urørt. Det er ikke nødvendig å rippe opp i skjebnen til resten av innholdet i handleposen til rett under 400 kroner.

Nå er den ikke urørt lenger. Den første jeg spiste smakte ikke godt engang. Den andre spiste jeg for å sjekke om den første var dårlig og den tredje av samme grunn. De neste to forsvant mens jeg påberopte meg utliregnelighet, og den siste spiste jeg bare for å kunne kaste esken i papirsøpla.

Nå er jeg kvalm, har hodepine og elendig selvtillit. Hodepinen skyldes nok tordenværet, og jeg har bestemt meg for å skylde på været når det gjelder den elendige selvbeherskelsen også.

Hvorfor skal jeg liksom være perfekt og ha full kontroll når ikke engang yr.no og storm.no klarer det? Man skulle jo tro samtlige meteorologer er dritings på jobb denne sommeren.

«Gutter! Nå sier vi at det skal bli sol, også endrer vi hele greia om en time!» «Hahahahaha!» 



Eller ... kan det være at de er kampfiksere? Det er jo så populært for tiden. Det finnes sikkert ett eller annet sted man kan vedde på været. Om ikke annet ser jeg en konspirasjon der yr og storm får en cut av charterselskapenes overskudd.

Her er jeg inne på noe, tror jeg. Hør bare; jo kortere tid fra man bestemmer seg til man drar - når det er dårlig vær, vel å merke - jo dyrerer er det. Når regnet styrter ned her hjemme, øker prisene på selv det mest kakerlakkbefengte kottet flere kilometer fra nærmeste strand. Og det påstås at prisene reguleres fordi etterspørselen er større enn tilbudet.

Hvem går på den? Hæ?

Prisene reguleres fordi det er noen som skjønner at de kan skru dem opp og likevel få solgt varene til noen desperate bleikfiser. Punktum.

Men det virker jo som dette med å regulere prisene i takt med folks desperasjon er en anerkjent økonomisk metode. Og lovlig, ikke minst.

Og siden jeg er i det konspiratoriske hjørnet (orker ikke flytte meg herfra, jeg er så mett) tror jeg at Meny må ha satt opp prisene på snop i det de så meg smelle igjen bildøren uten å låse. Antakelig så de også at jeg ikke hadde tatt meg bryet med å skifte fra joggebukse og fjerne malingen fra håret.

Jeg håper ingen trodde jeg hadde prøvd å farge det med sort Hammerite, forresten, men jeg holder det ikke mot dem. Hammerite er en tynn suppe som søker mot løse hårtuster når det blåser. Og det gjør det jo som kjent denne sommeren.

Desperasjonen lå med andre ord tykt utenpå meg da jeg kastet meg på innsiden av døren rett før stengetid, og når jeg tenker over det, må de ha lagt på prisen med kanskje opptil 40 prosent i det jeg grep en trillevogn.

For å bevise dette, er min eneste mulighet å gjenta hele greia i et rolig tempo i tolvtiden en gang midt i uken. Det blir tøft, men noen må jo gjøre det.

søndag 15. juli 2012

Øgler direkte fra Paris

Det er noe som ikke stemmer med motebransjen. Designere lager svindyre plagg som bare anorektiske ungjenter eller unge gutter som kler seg ut som anorektiske jenter (jo, da, det finnes) får på seg.

Skinnmagre tenåringer har sjelden råd til kreasjoner over 20.000 kroner, og de som har råd til å kle seg i haute couture passer oftere inn i størrelse 42 enn 32. Ergo: noe er fishy.

Selvsagt finnes det unntak; Det er et titalls rike arvinger som i tillegg er tynne som piperensere, og det er eldre kunder som både har penger og egne fettsugere. I mange tilfeller er det også ganske flinke fettsugere, og resultatet blir riktig så pent.

Jeg må berømme moteindustrien for hvordan den fremstiller seg selv: Vakre mennesker på rad og rekke, og uttalelser både for og imot pels ettersom vinden blåser. De er til og med både for og mot fete mennesker.

Eller fete og fete, fru Blom. De mener at størrelse 38 er stor, og siden det er min størrelse og jeg alltid føler meg for feit, må jeg vel være enig med dem. Noen ganger må jeg opp i størrelse 40, så jeg antar at jeg kan karakteriseres som bælfeit. Særlig i Paris.


En innrømmelse: Jeg leser aldri FB-oppdateringene jeg får fra The Economist. Den eneste grunnen til at jeg abonnerer på oppdateringer fra The Economist er for å fremstå litt smartere enn jeg er.

Når jeg skal slappe av (og ellers, egentlig) vil jeg lese sladder. Og helst sladder om mote/rikinger/kongelige. I dag fant jeg en hjerteskjærende artikkel om stakkars Charlene av Monaco.

Hun er jo ikke lykkelig. Det kan hvem som helst se. Bare det faktum at hun måtte kline offentlig med verdens dølleste prins, er jo nok til at Amnesty burde forbarmet seg over henne. Eller siden hun er tidligere svømmer; kanskje heller Save the whales.

Charlene har fått kritikk for sine kjedelige klær, men nå var verdenspressen og selvoppnevnte motebloggere fornøyd med henne. Hun hadde nemlig tatt på seg en pudderrosa kjole og var «naturlig sminket med røde lepper». Ikke spør.

Der satt Charlene, vet du. Og jeg tenkte at «nå går tingene din vei, lille venn», men verden er ond. For på samme motevisning hadde djevelen eller noen andre i Prada bestemt seg for å skremme vannet av stakkars Charlene.

I give you exibit A

Anna Dello Russo er 50 år, men i dag har hun lånt kjolen til et barnebarn hun også har lånt 

And B

Donatella Versace har nok gjort mange kirurger lykkelige

Har du sett på maken? Er vi invadert fra verdensrommet? Bør vi ta dette med aliens på alvor?

Et annet alternativ er at disse damene er døde. At de er preservert enten i fomalin eller sprit og at noen bare har stilt dem opp som et slags skrekkabinett. For å skremme vettet av den allerede litt frynsete fystinne Charlene.

Jeg har sett narkomane uteliggere som har sett sunnere ut enn disse to skrekkøglene, men det gir jo tross alt litt håp for oss som sliter litt med solskader og andre småtterier.

Om 20 år er jeg i Paris. Tynn og skrukkete. Da har jeg spart alle pengene jeg skulle ha brukt på mat og kjøpt meg en bitte liten kjole som jeg skal bruke når jeg skal sitte og se på det ene moteshowet etter det andre.

Også skal jeg bli tatt bilde av og sørge for at jeg får royalties når foreldre verden over bruker bildet av meg for å skremme ungene sine til å spise grønnsakene sine.