På ønskelisten sto «Nostradamus’ testamente», og den lå i pakken.
Sammen med ca et halvt kilo sjokolade! O'lykke.
Da jeg la alt godteriet i en pose for å skjule det for resten av familien min, kjente jeg på vekten og tenkte «er jeg villig til å legge på meg alt dette?». Og for å sitere en av de mest irriterende reklamene jeg ser for tiden; «Svaret er ... YES!»
Dessuten tror jeg ikke på at kalorier nødvendigvis blir til fett. Det der med vektøkning er helt tilfeldig, og hvis noen prøver å overbevise deg om noe annet, kan du bare si at de er tjukke i hue.
La meg motbevise teorien om at inntak av mat og drikke har noe med vekten å gjøre:
I natt la jeg på meg 500 gram. MENS JEG SOV!
Det kan godt hende at kalorier er energi, men da er den i så fall negativ og skapt av djevelen selv.
Hvilket bringer meg tilbake til reklamer.
Om oppvaskmaskinsåpe.
Reklameinnslaget starter med at tre luringer ringer på en helt tilfeldig dør og presenterer det overraskede paret som åpner med at de er valgt ut til å få en treretters middag laget av en helt ekte kokk.
Piss meg i øret.
Hvis det ringer på vår dør, er det lite trolig at vi åpner i det hele tatt. Det er med 90 prosent sikkerhet noen som ikke skal til oss eller så er det noen vi antakelig ikke vil snakke med uansett. De som skal besøke oss, ringer på forhånd. Og da åpner vi. Selvsagt.
Hvis vi mot formodning skulle åpnet døren når det ringte på og vi ikke visste om det, hadde vi garantert ikke stått der begge to. Jeg hadde sendt min mann, og hvis klokken hadde vært etter Dagsrevy-tid, må de som ringer på vente seg et balltre midt i fleisen hvis de ikke hadde ærlige hensikter.
Vi bor tross alt i Norges største by og min mann hadde synes det var ganske gøy hvis noen prøvde seg. Han var bare sekunder fra å banke opp en innbruddstyv i garasjen, men så trakk han seg da han husket på alt papirarbeidet det sikkert ville medført i ettertid. Dessuten hadde krypet (altså tyven) en kniv.
Paret som åpner døren i reklamen for oppvaskmiddelet YES! slipper inn tre menn bare fordi de sier at de skal lage mat til dem. Jeg hadde aldri gått på den. Dessuten hadde sjansen for at de hadde laget noe jeg likte og tålte, som var vegetarisk nok til at eldstemann kunne spise det og fritt for rar fisk slik at yngstemann ville spise det, vært mikroskopisk.
Etter at Lille Trille (han som bare har ansvaret for å legge i oppvaskmaskinsåpen og som er unormalt opptatt av skitne oppvaskmaskiner) har tatt med seg de to andre inn, ser vi seks-syv mennesker sitte rundt et bord og meske seg med maten. Og da tenker jeg; var alle de ungene hjemme på likt? Hvorfor ble da ikke en av disse snylterne sendt for å åpne døren?
Ok, så ble de kanskje kalt hjem fra fotballtreninger og kinobesøk da foreldrene så muligheten til å slippe å betale for middagen deres den dagen. Jeg lar tvilen komme dem til gode.
Men så kommer oppvasken. Og den er gjort på 1-2-3. For svaret er YES! Og alt blir skinnende rent. Og mor og far står der og beundrer FILTERET i oppvaskmaskinen!??! Get a life!
 |
| Det holder i alle fall til det første kapittelet |
Da jeg la alt godteriet i en pose for å skjule det for resten av familien min, kjente jeg på vekten og tenkte «er jeg villig til å legge på meg alt dette?». Og for å sitere en av de mest irriterende reklamene jeg ser for tiden; «Svaret er ... YES!»
Dessuten tror jeg ikke på at kalorier nødvendigvis blir til fett. Det der med vektøkning er helt tilfeldig, og hvis noen prøver å overbevise deg om noe annet, kan du bare si at de er tjukke i hue.
La meg motbevise teorien om at inntak av mat og drikke har noe med vekten å gjøre:
I natt la jeg på meg 500 gram. MENS JEG SOV!
Det kan godt hende at kalorier er energi, men da er den i så fall negativ og skapt av djevelen selv.
*
Hvilket bringer meg tilbake til reklamer.
Om oppvaskmaskinsåpe.
Reklameinnslaget starter med at tre luringer ringer på en helt tilfeldig dør og presenterer det overraskede paret som åpner med at de er valgt ut til å få en treretters middag laget av en helt ekte kokk.
Piss meg i øret.
*
Hvis det ringer på vår dør, er det lite trolig at vi åpner i det hele tatt. Det er med 90 prosent sikkerhet noen som ikke skal til oss eller så er det noen vi antakelig ikke vil snakke med uansett. De som skal besøke oss, ringer på forhånd. Og da åpner vi. Selvsagt.
Hvis vi mot formodning skulle åpnet døren når det ringte på og vi ikke visste om det, hadde vi garantert ikke stått der begge to. Jeg hadde sendt min mann, og hvis klokken hadde vært etter Dagsrevy-tid, må de som ringer på vente seg et balltre midt i fleisen hvis de ikke hadde ærlige hensikter.
Vi bor tross alt i Norges største by og min mann hadde synes det var ganske gøy hvis noen prøvde seg. Han var bare sekunder fra å banke opp en innbruddstyv i garasjen, men så trakk han seg da han husket på alt papirarbeidet det sikkert ville medført i ettertid. Dessuten hadde krypet (altså tyven) en kniv.
*
Paret som åpner døren i reklamen for oppvaskmiddelet YES! slipper inn tre menn bare fordi de sier at de skal lage mat til dem. Jeg hadde aldri gått på den. Dessuten hadde sjansen for at de hadde laget noe jeg likte og tålte, som var vegetarisk nok til at eldstemann kunne spise det og fritt for rar fisk slik at yngstemann ville spise det, vært mikroskopisk.
Etter at Lille Trille (han som bare har ansvaret for å legge i oppvaskmaskinsåpen og som er unormalt opptatt av skitne oppvaskmaskiner) har tatt med seg de to andre inn, ser vi seks-syv mennesker sitte rundt et bord og meske seg med maten. Og da tenker jeg; var alle de ungene hjemme på likt? Hvorfor ble da ikke en av disse snylterne sendt for å åpne døren?
Ok, så ble de kanskje kalt hjem fra fotballtreninger og kinobesøk da foreldrene så muligheten til å slippe å betale for middagen deres den dagen. Jeg lar tvilen komme dem til gode.
Men så kommer oppvasken. Og den er gjort på 1-2-3. For svaret er YES! Og alt blir skinnende rent. Og mor og far står der og beundrer FILTERET i oppvaskmaskinen!??! Get a life!
Oppvaskmaskinen vår bruker over to timer på jobben. Hva gjorde de mens maskinen gikk? Tørrpratet? For et mareritt. Ikke bare har de fått tre gubb i hvite frakker inn i stua, men de må ha dem der i timesvis også!
Jeg har lyst til å smadre TV’n hver gang jeg ser det feite gliset på han med såpen.
Å, det er slitsomt å ha så lavt blodsukker. Jeg blir nød til å spise litt av det hemmelige sjokoladelageret mitt før noen kommer hjem her. Ellers blir jeg satt i skammekroken til jeg blir blid igjen.
Kjære lillebror, hvis du leser dette - noe du mest sannsynlig ikke gjør ettersom du heller løper opp fjellsidene i Eidfjord med et traktordekk hengende bak deg enn å ha noe med internett å gjøre - send mer!
Hilsen din søster. Hun med alle de genene du slapp å få.
Jeg har lyst til å smadre TV’n hver gang jeg ser det feite gliset på han med såpen.
*
Å, det er slitsomt å ha så lavt blodsukker. Jeg blir nød til å spise litt av det hemmelige sjokoladelageret mitt før noen kommer hjem her. Ellers blir jeg satt i skammekroken til jeg blir blid igjen.
*
Kjære lillebror, hvis du leser dette - noe du mest sannsynlig ikke gjør ettersom du heller løper opp fjellsidene i Eidfjord med et traktordekk hengende bak deg enn å ha noe med internett å gjøre - send mer!
Hilsen din søster. Hun med alle de genene du slapp å få.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar