Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

tirsdag 31. juli 2012

Birgitte vs Birgitta

Etter at jeg i går skrev om Olav den hellige, bestemte jeg meg for å se nærmere på den hellige Birgitta. Oppsiktsvekkende nok er vi likere enn det man skulle tro, Birgitta og jeg, når man bare inflasjonsjusterer littegrann.

*

Den hellige Birgitta ble naturligvis ikke hellig helt uten videre. Hennes liv er en studie i høy moral, og det kan jeg ikke si at mitt er. Jeg banner og juger litt hver dag; Særlig juger jeg om inntak av snop og priser på klær og sko. Kanskje slo den hellige B også av litt for sine nærmeste, men jeg tror neppe hun bannet.

Birgitta kom fra innflytelsesrike familier i flere generasjoner. Det kan jeg ikke skryte på meg, selv om min mor var sjef for salg av kantineklippekortene på ungdomsskolen der jeg gikk. Birgittas slekt hadde også et "kirkelig sinnelag", og den kan jeg i alle fall ikke matche.

Da jeg hadde min religiøse periode tidlig i tenårene, sjekket familien min om jeg kunne vært forbyttet på sykehuset, noe som godt kunne ha skjedd, ettersom min mor glemte meg da hun dro fra fødeavdelingen ("Jeg hadde jo ikke noe med meg da jeg kom."). Hvem vet hva slags kaos som oppsto i kjølvannet av det:
Jordmor: "Er du allerede tilbake? Du vet vel at du ikke har bytterett?"
Min mor: "Æh, nei, jeg glemte ungen ..."
Jordmor:"Å, søren. Ja, ja. Se om du finner en som er ledig, da. Vi er midt i lunsjen."

Hun - altså Birgitta, ikke min mor - blir dessuten beskrevet som en velgjører. Hvis noen skulle tatt meg for å være særlig velgjørende, gikk det ryktet grundig til helvete i går da en påtatt vindskjeiv tigger sperret veien for meg med krykken sin - TO ganger! - og ba meg om penger. Det var nære på at han trengte to krykker etter det, og da hadde han fått problemer med å holde pappkruset sitt.

Birgitta lot dessuten barna sine være i kloster mens hun og gubben dro på tur. Jeg klarer ikke engang å sende bikkja på kennel. Han gråter bare jeg går på do, og jeg orker ikke tenke på hvordan han hadde savnet oss. Etter at hun gikk i kloster selv (som enke), sov hun visstnok på en hard briks (noe jeg forestiller meg er omtrent like mykt som en planke). Jeg sover på håndlagende madrasser fra Hästens og trenger timesvis med trøst, massasje og kiropraktikk hvis jeg blir utsatt for dårligere kvalitet.

*

Så langt er vi altså svært ulike, men la oss se på likhetene. Bortsett fra de syv første bokstavene i navnet, selvsagt.

En stor del av begrunnelsen for kanoniseringen antar jeg er det hun etterlot seg av skriftlig materiale. Hun fikk åpenbaringer og skrev dem enten ned selv, eller fikk noen til å gjøre det for seg. Det sies at åpenbaringene hennes ikke nødvendigvis var så teologiske, men at de var "praktiske og konkrete og ofte preget av misforhold i samfunn og kirke". Hun var en "profetisk røst i tiden". Hadde hun levd i dag, ville hun blogget. Det er jeg sikker på.

Hun motsatte seg sine barns ekteskap, men siden hun var så forbanna from og det var mannen oppgave å avgjøre hvem barna skulle ekte, ble de gift alle sammen. Jeg motsetter meg også at mine barn gifter seg. Det vil i så fall medføre at jeg får svigerdøtre, og det er jeg ikke sikker på at jeg noen gang blir klar for.

Egentlig er det ikke det spor egoistisk når du tenker over det. Jeg er høyst sannsynlig svigermoren fra helvete, og alle vet jo hvor ulykkelige man kan bli av svigermødre som ikke er helt gode i hodet sitt.

Birgitta var en racer når det gjaldt å ivareta sine plikter innen det huslige og innenfor representasjon. Jeg er også det. Ingen bretter håndklær som meg, og jeg kan gi kurs i å brette formsydde laken. Når det gjelder representasjon, går det også som en lek, så lenge jeg har fått meg ny kjole og nye sko, og så lenge restauranten vi skal til serverer noe jeg tåler. At selskapet er hyggelig er selvsagt en forutsetning.

Den gangen hun plasserte ungene i kloster, dro hun til Santiago de Compostella. Dit reiste jeg også en gang. Check, der også med andre ord.

Dette begynner nesten å bli litt creepy.

Her er katedralen i Santiago de Compostella. I froskeperspektiv.

Etter at hun hadde blitt varm i klostertrøya, blir det sagt at hun "ikke la fingrene imellom". Hun ble rett og slett litt upopulær fordi hun alltid skulle påpeke feil hun fant. Tidligere i sin karriere hadde hun en jobb som overhoffmesterinne hos dronning Blanka, og der maste hun sånn om at de måtte ta livet mer alvorlig at kongeparet fikk gangsår i ørene.

Det er en ganske god parallell til mitt liv. Min mann ber meg til stadighet om å gi faen, og jeg påstår at det ikke er mulig. En sånn laissez-faire-holdning til for eksempel bretting av håndklær, mener jeg vil føre helt galt av sted.

*


Hun blir beskrevet som et taktfullt og saktmodig menneske, men jeg tror nå hva jeg vil om akkurat det. Da hun og barna var på tur (jeg tror målet var Midt-Østen et sted) kom hennes sønn Karl til å rote seg inn i et forhold med dronning Johanna. Karls kone satt intetanende hjemme i Sverige og Johanna som var gift for fjerde gang, ble sett på som en slags tøyte. Uheldigvis for henne, var det mange hundre år til  Zsa Zsa Gabor fortalte verden at man skal gifte seg til man finner den rette.

Den godeste Birgitta ble helt fortvilet, men i stedet for å lugge dronningen i flettene, dra lømmelen etter ørene og fortelle ham et par bevingede ord om hvor David kjøpte ølet, satte hun seg ned for å be. Etter et par dager døde Karl av feber, og Birgitta dro videre, men først ga hun dronningen beskjed om at det nok kunne være en fordel å høyne byens beredskapsnivået en smule når det gjaldt moral.

*

Birgitta døde i 1373, 70 år gammel. Men kisten hennes kom ikke hjem før nesten ett år etter; På min bursdag! Ganske mange år før, naturligvis, men datoen stemmer.

*

Alle disse fellestrekkene til tross; jeg blir aldri en helgen. Faktisk har jeg større mulighet til å bli en kanonkule enn å bli kanonisert, og da kan det være det samme.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar