Strikketroll og spanske støvletter

Jeg kunne lese da jeg begynte i førsteklasse. Men takket være de to små trollene Fifi og Fofo, kjedet jeg meg ikke et øyeblikk. Bøkene om Fifi og Fofo lærte de andre barna å lese, mens jeg satt og lurte på hvorfor læreren sa Fiffi og Foffo når navnene ikke var skrevet med dobbelt konsonant. Jeg husker fremdeles at jeg ble flau på de voksnes vegne fordi ingen av dem ville innrømmet at det var en gedigen skrivefeil.

*

Ikke alle mødrene var like interesserte i strikking, men jeg tror samtlige ble presset til å kjøpe pinner og garn den dagen læreren vår sendte med oss strikkeoppskriften hjem, og sa at vi gjerne kunne spørre om mammaene våre ville trylle frem de små trollene. Jeg var null interessert i kosedyr, men skulle de andre ha, skulle jammen jeg også. Det er mulig jeg var frekk nok til å påstå at de skulle brukes i undervisningen for å få det som jeg ville.

Det var nok meningen at jentene i klassen skulle benytte sjansen til å lære kunsten å strikke av våre mødre, men det jeg lærte av min mor, var effektivitet, og en leksjon i strikking ville rett og slett vært kontraproduktivt i den sammenhengen.

Dessuten ville vi antakelig blitt uvenner, for vi er like sta begge to. Jeg ville nok insistert på å strikke Fifi i blått, for jeg har alltid likt blått bedre enn rosa, og det tviler jeg på om min mor ville gått med på. Hun hadde sikkert vært bekymret for å måtte rekke opp håndarbeidet og gjøre jobben på nytt etter en litt klein foreldresamtale. ("Nei, hun er litt sær. Ja, vi skal selvsagt sørge for at hun ikke driver oppvigleri.")

Legg merke til håret på Fofo (han i guttefargen).

Kjønnsrollemønsteret på 70-tallet var ikke så preget av brente BH'er og Anne Cath. Vestlys Aurora (hvis far stelte hjemme) som man kanskje skulle tro; Det var ingen som stilte spørsmål ved at strikkeoppdraget gikk til mødrene.

Jeg kjente ingen som hadde mødre som jobbet fulltid, og helt til et nytt byggefelt ble oppført i skogen overfor veien vår (som så langt hadde markert slutten på den kjente verden) hadde jeg heller ikke hørt om skilsmisser.

Etter at "Det nye byggefeltet", som mange fremdeles kaller det 35 år etter det ble oppført, ble skoleklassene større, og etter et par år var nesten alle de nye barna (som mange av dem fremdeles blir kalt) skilsmissebarn.

Jeg lurte på hvorfor, og fikk et innblikk i de voksnes verden; når man skulle kjøpe hus måtte man som regel ta opp lån, og hvis man lånte mer enn det man klarte å betale tilbake - eller ikke tok høyde for en ekstrem renteøkning, noe som omtrent var det samme, var neste skritt et skilt med teksten "Jeg reiser alene".

Jeg bestemte meg for å holde meg langt unna banker og lån. Og gutter. En psykolog ville sikkert sagt at det var da jeg utviklet finansfobi.

*

Finansfobi er alvorlige greier. Heldigvis for meg, har jeg bare halve diagnosen; jeg frykter intet når det gjelder å bruke penger, men ikke engang trusler om femten kilo fett som omgående vil sette seg på mage. rompe, lår og underarmer kan få meg til å forholde meg til regninger. Gudskjelov har jeg en mann som er mer enn gjennomsnittlig glad i Excelark og økonomiske oversikter.

Han vet også at hvis han gir fra seg så mye som et lite, oppgitt sukk når han åpner konvolutten fra AmEx, betyr det timesvis med hodemassasje (av mitt hode), for da går jeg helt i lås.

Selv innledningen "Nå må vi passe litt på ..." får meg til å krympe, fordi den har blitt etterfulgt av "... kontantstrømmen fremover," en del ganger i vår fortid. Ordet "kontantstrøm" gir meg for øvrig såpass store traumer at jeg måtte skrive det fire ganger for å få det riktig.

*

Fifi og Fofo i strikket versjon var hånddukker. De hadde sort garnhår og bortsett fra den ulogiske skrivemåten, har jeg bare gode minner fra bustehodene. Faktisk så gode minner at jeg en gang kjøpte et par støvletter fra den spanske designeren Rebeca Sanver bare fordi de minnet meg om de to søte trollene.

Da jeg tok et nærbilde av støvletten nå, så jeg at det ser ut som noen har skalpert Fofo.
Jeg har bestemt meg for å kalle det resirkulering.

Men det var selvsagt en forklaring jeg kom på i det min mann sukket og startet en setning med "Nå må ...". Jeg hørte ikke resten, for benyttet det gamle trikset der jeg stakk fingrene i ørene og skrek "blablablajeghørerikkehvadusierblablabla".

Da jeg ga ham (den konstruerte) begrunnelsen for innkjøpet, skjønte han ikke hva jeg snakket om, for han hadde lært å lese med "Are og Eli".

Navn på A og E, altså. Så lett gjennomskuelig. Det må jo ha vært en variant av Adam og Eva, og dermed en moralistisk snikinnføring som glatt trumfet de kjønnsfascistiske Fifi og Fofo. Jeg grøsser ved tanken på hva slags skotøy jeg ville hatt hvis jeg ble inspirert av to skinnhellige barn med bibelske assosiasjoner.

Antakelig noe flatt og fornuftig i brunt.