Oljefond og klypedyr på hjernen

Mens Yngve Slyngstad prøvde å forklare NRKs seere hvorfor Oljefondet - eller Statens pensjonsfond utland - har tapt 2,2 prosent av hele fondet bare siste kvartal, satt jeg og lurte på hvordan jeg skal få bukt med verdens innsekter. Klypedyr sto øverst på listen.

Jeg lyttet til Slyngstad og lurte på om journalisten kunne lokke ut en forklaring på hvorfor de har gjort det dårligere enn referanseindeksen sin. Kunne de ikke bare ha gjort akkurat det samme som referansene? Bare hermet? Sparket alle som satt der og skulle være smarte og erstattet dem med en middels spill-PC?

En middels spill-PC

Aksjemarkedet har ikke gått glipp av noe i meg, jeg gjør meg bedre med en sammenbrettet avis enn med en hodet fullt av avanserte algoritmer og analyser.

*

Rett før jeg ble vitne til Slyngstad og hans dype stemme som slett ikke gjorde meg noe klokere (det kan skyldes stemmeleiet hans - dype stemmer fascinerer meg og var en sterkt medvirkende årsak til at jeg fattet interesse for min mann for snart 16 år siden) - altså rett før det, hadde jeg spylt ned et klypedyr i kjøkkenvasken ved hjelp av ti-tolv liter glovarmt vann.

Man kan ikke være for sikker når man skal drepe skumle dyr. Jeg lurer på hvor mange liter som skal til for å drukne en bjørn, forresten. Kanskje jeg heller bør skaffe meg et skytevåpen av noe slag.

*

Skal man bekjempe en fiende, må man ha kunnskap. Og det første jeg trengte å finne ut, var om klypedyret er så farlig som det ser ut. Kort fortalt: Nei. Det er det ikke.

Med mindre du er en lus.

Klypedyret har dessuten et forhistorisk levesett; det er kvinnene som tar seg av barn, hus og hjem. Mennene driver mest dank, tror jeg. Eller så flyr de rundt og leter etter smårips. Som i ripsbusker, altså. I håp om å finne lus. Vel. Flyr og flyr. De kryper mest:

For evolusjonen har liksom oversett klypedyret. I tillegg til at de fremdeles har et ytre som bare gir deg lyst til å mose dem så snart de viser seg, har de et par utrolig upraktiske vinger. Hvis et klypedyr vil ut og fly, må vingene først tas frem fra et slags deksel, også brettes ut opp mot førti ganger. For å få dem ned igjen under dekselet, må de brettes like nøye tilbake.

Og hvem gidder det, liksom? Det finnes en hel masse mennesker som ikke engang gidder å brette handleposer. Bare i min familie er det 75 prosent som ikke bretter plastposer selv om det er utlovet en pris på hodet til dem som ikke gjør det. 

120 pent sammenbrettede plastposer

Klypedyret har også et veldig uheldig latinsk navn: Dermaptera. Det høres ut som en krysning mellom et gresk drama og en dårlig reklame for hudkrem. Beklager, klypedyr. Dere er rett og slett en bortkastet og brysom del av næringskjeden.

Etter at jeg fant ut at klypedyr ikke er farlige, mistet jeg helt respekten for dem. Jeg kunne risikert å børstet dem bort med fingrene hvis jeg ikke hadde kommet over følgende rykte: I gamle dager trodde man at klypedyr krabbet inn i ørene på mennesker om natten for å gjøre jævelskap.

Man skal lytte til rykter, for det er sjelden røyk uten at det enten har vært eller er full fyr. Og når det gjelder historier som har gått fra munn til munn i flere generasjoner, mener jeg at vi skylder de som bygde landet å lytte til dem. Dessuten kom jeg på at jeg en natt for et par uker siden våknet uten en av de oransje øreproppene jeg er avhengig av for å sove hele natten gjennom.

Jeg har enda ikke funnet den, og jeg er nokså sikker på at den ikke har gått innover. Kan det rett og slett ha vært et klypedyr som har spist seg gjennom den for å komme inn i hjernen min og legge egg?

Jo mer jeg tenker på det, jo mer kjenner jeg at det klør. Og nå synes jeg jammen at jeg hører dem også, men det kan være lyden av oljepengene våre som renner ut. Jeg vet ærlig talt ikke hva som er verst.