Tale til konfirmanten

Kjære Henrik,

Du har hatt en tøff oppvekst, og ærlig talt trodde jeg ikke du ville overleve barnehagen.

Ikke bare var du konstant et midtpunkt for jentenes ulykkelige kjærlighet, men også for alle guttas sjalusi. Sånt kan være farlig.

Lenge holdt du deg til én kjæreste, men siden lille Kaja ba så pent, hadde du ikke hjerte til å si nei. Problemet var bare at du ikke informerte Elvira om saken og at du heller ikke sa til Kaja at Elvira fremdeles var favoritten.

Pappa og jeg måtte møte på styrerens kontor etter denne episoden, men der hadde vi jo vært før da du og Elvira ble tatt for å kysse i sandkassen.

Det er ikke til å komme fra at manglende intelligens også kunne ha tatt livet av deg da du var fire og endelig fikk den Supermanndrakten du hadde ønsket deg i flere måneder. Du tok sats for å kaste deg ned trappen og da gikk det opp for meg at du faktisk trodde at du kunne fly.

Det var en veldig sur, liten Supermann som ble stoppet med et nødskrik ved å bli holdt igjen i kappen.

Din første hele setning var for øvrig «Når jeg hopper fra en stol, blør jeg neseblod». Og det stemte jo. Hver gang. Du kunne dødd av blodtap.

* 

Nå sitter du helt sikkert og lurer på om du kommer til å overleve denne talen.

Jeg vil tro sjansen er omtrent 50/50.

*

Da du var 2-3 år var pappa og jeg – særlig jeg – enige om at du ikke skulle få lekevåpen. Du sørget. «Men jeg synes jo pistoler er så pene,» sa du. Da jeg fikk se at du satt og bet en kyllingfilet om til en pistol, ga vi oss, og et par dager senere hadde du både vannpistoler og andre masseødeleggelsesvåpen.

* 

Da du begynte å felle tenner, skjønte jeg at du kom til å overleve om ikke annet på grunn av din enorme selvtillit og vinnende vesen.

På den tiden bodde vi i Stasjonsveien, og jeg pleide å rope opp til andre etasje for å vekke deg. Du svarte normalt med et surt grynt, men en morgen kom det med høy, klar røst: «JA! Jeg ER en gentleman!»

Og det er jeg sikker på at du er, men før det skjedde hadde vi en diskusjon om tannfeen var en dame eller en mann. Jeg synes i utgangspunktet at diskusjonen var rar, for i mitt hode er tannfeen en dame og julenissen en mann, men du sto beinhardt på at tannfeen måtte være en mann. For som du sa: «Hadde det vært en dame, hadde jeg våknet av at hun kysset meg på kinnet».

*

Fra du var bitte liten har du vært opptatt av å bli voksen, men alderdommen har du fryktet. Etter å ha lurt på om du hadde en tvangslidelse fordi du til stadighet plukket hud fra under føttene, kom det frem at du med skrekk hadde observert mommo gjøre fotpleie og du satte derfor likhetstegn mellom hard hud under føttene og langt fremskreden alderdom.

Du fant imidlertid selv ut at du hadde blitt voksen – og da var du vel 12 år, tror jeg – ved følgende resonnement: «Mamma, nå har jeg blitt voksen. Og vet du hvordan jeg vet det? Jeg fant en pinne og tenkte ‘hm. Det var en fin pinne, men den skal jeg ikke ta med hjem’».

Først da forsto jeg hvor glad du var i pinner, og jeg angret litt på alle de pinnene jeg ikke bare hadde nektet deg å ta med inn i huset, men også alle de jeg hadde kastet og som jeg hadde sagt at vinden eller en hund hadde tatt med seg. Det passer vel fint å be om unnskyldning her. Så unnskyld for alle pinnene jeg har kastet. Unnskyld.

* 

En tale til en konfirmant bør alltid inneholde en del om hormoner, mener jeg. Denne gangen er det ikke dine, men mine vi skal minnes.

Du har dessverre vært vitne til en del … la oss kalle det utbrudd … og siden du forhåpentligvis har fortrengt de fleste, vil jeg minne deg på ett som satte ting i perspektiv for meg.

Vi var i Frankrike og jeg nektet å gå ut fordi jeg følte meg så feit. Pappa ble ganske muggen og både han og Magnus prøvde å overbevise meg om at jeg ikke var så veldig feit, i alle fall.

Det hjalp ikke noen ting, og jeg kan ha hatt et lite sammenbrudd.

Da krabbet du opp på fanget mitt og klappet meg på hodet og sa «Jo, da mamma. Du er så feit, at.»

* 

Så med dette tror jeg vi er skuls.

Gratulerer med dagen!

Høflige smil