Garderobemannen

"Kvinnelist" høres manipulerende og sleipt ut. Det høres nesten ut som noe Økokrim burde tatt tak i. Når noen blir anklaget for å bruke kvinnelist, ligger det i saken at en mann er manipulert av en kvinne som er villig til å gå så langt som nødvendig i å utnytte fordelene side. Og her kan "fordeler" tolkes på to måter.

De gamle vikingene gikk så langt som til å si at man ikke skulle stole på en kvinne. (Heller ikke på sønnen til en konge, men det blir liksom ikke fullt så generelt.) Vi har med andre ord slitt uforskyldt med et dårlig rykte i tusen år. Minst.

*

Jeg tror at begge kjønn har like mange måter å få viljen sin på og at vi er omtrent like flinke til å bruke det. Men jeg er opptatt av hvorfor "kvinnelist" er et ord, og hvorfor "mannelist" ikke er det.

Svaret er antakelig å finne i maktforholdet mellom de to kjønn. Som kjent, er dette forholdet mye jevnere nå enn det var for 100 år siden, men det er ikke likt, og i et forhold mellom to mennesker, vil det alltid finnes en maktbalanse som ikke nødvendigvis er lik hele tiden, men den er der.

Det er alltid én av de to som er best i noe, og som regel er begge klar over det. Et tegn på at forholdet mellom de to er godt, er at de ikke bare aksepterer hverandres sterke og svake sider, men at de også sørger for at den andres sterke egenskaper blir synlige for andre.

Det å sette et negativt stempel på kvinners evne til å få viljen sin gjennom, er en hersketeknikk. Og det må vi finne oss i, for hvis vi bruker lange øyevipper, slanke legger, tårer, trutmunn og/eller hoftevrikk til å få viljen vår, bruker vi hersketeknikker vi også.

Men ingen skal finne seg i å bli stemplet som manipulerende hvis det eneste de er skyldige i er å ha en god sak.

*

Som for eksempel da jeg ville ha skyvedørsgarderobe i gangen i stedet for noen skikkelig gamle, innbygde skap. Vi hadde dårlig plass, og alle vet hvor viktig det er med garderobe og lagringsplass for øvrig når man bor på få kvadratmeter og i tillegg har en viss trang til å bringe flere handleposer inn enn ut.

Jeg la frem regnestykker som viste at vi hadde råd, jeg hadde målt opp plassen og laget en liste over alt vi kunne stappe inn der, jeg hadde estimert antall arbeidstimer og jeg hadde spurt min far om å låne verktøy og eventuelt litt ren arbeidskraft.

Min mann ga seg ikke. Han gikk så langt som til å si at han var glad i de gamle skapene. Ja, selv lukten og den gamle tapeten som dekket deler av innredningen likte han visstnok veldig godt.

Det var derfor ikke min skyld at han ikke ble overbevist av saklighet og dokumenterte fakta.

*

Så jeg ventet. Og ventet. Det jeg ventet på var at han skulle bli litt stresset. Det tok tid. Min mann blir veldig sjelden stresset, men en dag var det et styremøte, og jeg visste at han måtte ha ferdig noen papirer som visstnok var ekstremt viktige. Møtet startet tolv.

Klokken ti over halv tolv ringte jeg og snakket om vær og vind samt et litt betent tema; Hvordan skulle vi få mer tid til hverandre. Jeg merket at han ville legge på flere ganger, men jeg holdt ut. Til slutt sa han rett ut at han ikke hadde tid til å snakke med meg.

Jeg svelget fornærmelsen. Jeg kan svelge ganske høyt hvis jeg vil. Jeg kan også greie å høres veldig lei meg ut selv om jeg fniser inni meg. Han fikk dårlig samvittighet, og det hørte jeg.

Klokken fire minutter på tolv ringte jeg igjen. Fra skjult nummer.

"Å, er det deg," sa han. Jeg ble liksom-lei meg igjen. Det var jo tross alt ikke en kjærlig hilsen. "Jeg MÅ løpe!" sa han fortvilet. "Jammen jeg har bare et kort spørsmål," sa jeg og fortsatte ikke fullt så raskt (ganske langsomt, faktisk) "Du vet de skapene i gangen? Nå har jeg funnet ut at leveringstiden ikke er så lang som jeg trodde først, og ...".

"Jeg har ikke tid til å diskutere dette nå," sa han. "Ok, men kan jeg ikke bare ringe dem?" spurte jeg. "Jeg MÅ gå!" sa han. "Så du sier at det er greit?" spurte jeg. "Hæ? Hva?" sa han. "Ok?" spurte jeg. Han gjentok spørsmålene. Ikke så oppvakt der, altså. Ett minutt på tolv fikk jeg et ok, og ti over tolv hadde jeg et ordrenummer og en leveringsdato.

*

Og her er dette maktforholdet som jeg snakker om; Jeg er flink til å bestille skap, han var kjempegod til å sette det opp.

Det kalles balanse. Ikke kvinnelist.