My way

Jeg har fått en vei oppkalt etter meg. Normalt er jo det sånt som skjer døde mennesker etter at de har levd et langt og ærerikt liv, men det gjelder ikke Birgittes vei. Eller Aveny Birgitte, som jeg prøver å døpe den om til.

Veien min er laget av planker og dekker et område med pukk. Før veien min ble lagt, måtte alle som skulle inn eller ut av kontorlokalene våre slite seg frem med småstein og skitt opp til anklene. Og det var jo kanskje ikke så ille hvis joggeskoene eller gummistøvlene man hadde på bena likevel skulle kastes etter bruk, men de fleste av oss går jo heldigvis ikke med så slitent skotøy.

*

Jeg har en skogarderobe som burde vært forsikret, og begynte å grue meg til å gå på jobben fordi jeg innså at jeg ikke kunne bruke noen av de dyrebare skoene mine på dette fandenivoldske underlaget. Derfor begynte jeg å mase på alle jeg trodde hadde en eller annen innflytelse.

"Vi MÅ få en skikkelig vei," sa jeg og poengterte at det så veldig stygt ut når vi skulle ha gjester på besøk. Det er nemlig min erfaring at det er lettere å oppnå noe hvis man finner argument som ikke inkluderer seg selv eller sine syke familiemedlemmer.

*

Plutselig en dag hadde noen altså løst problemet ved å snekre en helt ny vei.

Jeg tok i mot hyllest og imponerte utbrudd, for de fleste hadde fått med seg sutringen min, men de færreste hadde nok trodd at det ville hjelpe.

*

En dag møtte jeg en ekspedisjonssjef som sa "Jeg hører du har fått din egen gangbro!", og da passet jeg på å si at jeg selvsagt mente det var helt greit at andre brukte den også. Jeg har da ikke latt det gå helt til hodet på meg.

Dessuten rettet jeg ikke på ham heller. Noen gangbro er det da visselig ikke. Gangbro, liksom. Fysj. Gangbroer er sånt som blir tagget ned. Aveny Birgitte er lys og pen. I alle fall var den det før folk sluttet å tørke av seg på bena før de tråkket på den.

Heller ikke dette - altså den manglende respekten og oppdragelsen -  har jeg kritisert dem for. Jeg har virkelig fortjent en egen vei. Jeg er en slags raus engel, påsto jeg i fortrolighet til en kollega. Han fikk en allergisk reaksjon, men det kan både ha vært dårlig inneluft og pollinert uteluft som var grunnen til det. Likevel fikk jeg en snikende mistanke om at jeg burde lukke munnen min.

*

Jeg kan ha blitt for overlegen. La oss bare si at jeg fikk noen minutter til å tenke på om bakgrunnen for uttrykket "hovmod står for fall" kanskje kan ha vært en dame med nesa i sky som gikk på trynet:

Da jeg hastet ut fra jobben i dag, gikk skohælen min perfekt ned i ett av kvisthullene på Aveny Birgitte, men den gikk ikke like glatt opp igjen, noe som medførte en ganske brutal bråstopp.

Nå vurderer jeg erstatning, men som et plaster på såret kan jeg akseptere et litt pent gateskilt og avmerking på samtlige Oslo-kart.

Noe sånt hadde vært helt greit