Jarlsberg-hjerne

Jeg gikk målbevisst mot mac'en. Satte meg ned foran skrivebordet, tastet inn passordet og ... ante ikke hva jeg skulle. Jeg har avspasert i halvannen dag, og dette er altså resultatet. Hjernen min har blitt som en svamp, bare uten evne til å suge opp noe som helst. Strengt tatt kan jeg vel like gjerne sammenlikne innsiden av hodet mitt med hullet i en smultring. Eller hullet i en ost, selvsagt. Luft er luft.

*

Jeg testet meg selv. Kims lek var den første oppgaven. "Birgitte, lukk øynene og si høyt hva som ligger på skrivebordet!" kommanderte jeg meg selv.

"Ææææ .... en penn ... en bunke med diverse papirer som kanskje kommer til å bli viktige en dag ... bilde av barna ... og så husker jeg ikke mer," stammet jeg mens jeg glippet med det ene øyet for å sjekke fasiten. Dessverre glippet jeg med det venstre øyet, og det er jeg jo nesten blind på selv med briller.

Juksemaker, pipelort

"Du glemte telefonen, lampen og Mac'en, din idiot! Og så jukset du! Jeg så det nok!" sa jeg stengt til meg selv mens jeg skammet meg. Dessuten fikk jeg en snikende følelse av at det var nokså unormalt å leke Kims lek med seg selv. Så jeg tok for meg gangetabellen.

*

"5 ganger 8!" sa jeg høyt. Bikkja begynte å bjeffe. Jeg talte bjeffene i tilfelle han kunne gi meg et hint. Han bjeffet fem ganger. Han er i alle fall dårligere enn meg til å regne.

"40 ...?" svarte jeg meg selv prøvende. Jeg sa at det var riktig. Nå var det på tide å stramme skruen. Jeg kommandere meg selv til å oppgi særskilte trekk ved baptister, metodister, adventister og pinsevenner. Det er pensum i niende klasse og det burde sitte, ettersom jeg hørte min sønn i dette i går kveld.

"Baptister, adventister og pinsevenner har voksendåp, metodister har barnedåp. Metodister fikk navnet sitt fordi de hadde en metodisk tilnærming til læren om Gud, og etter et vekkelsesmøte i Los Angeles i 1906 der en norsk metodistprest deltok, ble det etablert en pinsemenighet i Norge. På vekkelsesmøtet talte de i tunger og siden disiplene gjorde det på første pinsedag, kalte de seg pinsevenner.

Pinsevennene tror på helbredelse ved bønn og de føler seg ikke helt frelst før de har talt i tunger. Adventistene trodde at Jesus skulle komme tilbake en gang på 1800-tallet, og da det ikke skjedde mistet de en del medlemmer, men de har visst bare utsatt datoen litt," sa jeg og lurte alvorlig på om det hadde rablet for meg. Dessuten hadde jeg en snikende følelse av at jeg ikke hadde vært helt presis.

*

Men jeg hadde mer på lager. Jeg vet for eksempel hvor mange medlemmer de har både i Norge og i verden for øvrig. Og jeg et masse om Frelsesarmeen (som også var pensum). Snakk om unyttig kunnskap.

Men det tvang seg frem, og jeg fortsatte uten å ha fått ordet. Jeg rakk ikke engang opp hånden: "Frelsesarmeen har uniformer fordi de går til krig mot djevelen. De snakker om 'soap, soup and salvation' og det betyr at ingen kan bli frelst eller motta velsignelsen hvis de er sultne eller har tannpine - det er liksom bortkastet."

Jeg sa at det holdt nå. Men jeg var ustoppelig. "Det var ekteparet Booth som startet Frelsesarmeen," sa jeg. "Det var ingen menighet, for de tok imot folk fra alle trosretninger, men i dag er stort sett alle som er i Frelsesarmeen bare medlem der. Booth ble først mobbet, men da han døde fikk han begravelse på statens regning. Bladet de selger heter Krigsropet og det har jeg alltid ønsket å høre."

"Ferdig nå?" spurte jeg, og det var jeg.

*

Plutselig husket jeg hva jeg satt her for. Jeg skulle jo sjekke været for i morgen! Mann og barn skal løpe Råskinnet - et gjørmeløp for gale mennesker - og jeg og bikkja skal være cheerleaders. Jeg hadde planlagt strutteskjørt og pomponger til oss begge, og så virkelig frem til å gjøre både mann og sønn så flaue at jeg slapp å være med til neste år.

Men så skal det jo regne! Ikke bare det; det skal blåse også! Da blir det regnfrakk og gummistøvler, men jeg planlegger å synge. Og når jeg glemmer teksten, så vræler jeg bare "NANANANANA".