Dagen før dagen

Ansiktet mitt gjør vondt. En raskt titt i speilet ga svar på hvorfor jeg fikk så mange rare blikk da jeg var på CC Vest for noen timer siden; jeg er ikke bare rød, jeg er hoven også.

Jeg ser ut som en som har sovnet foran en gammeldags høyfjellsol og det å tilbe solen med et blekt ansikt uten solkrem fire uker før solen er på sitt sterkeste i 2013, er jo omtrent like kunnskapsløst som det å bruke kokosnøttolje og sølvpapir påsken 1977. Jeg har gjort det også.

*

Hadde det ikke vært for at vi skal ha konfirmasjon for yngstemann i morgen, kunne jeg ha ligget inne med lindring i hele morgen. Men nei, da. Vi skal ha hele familien på middag og før det skal jeg gå i bunad i Rådhuset. Jeg har Telemarksbunad med rødt liv og kommer til å gå i ett fra livet og opp til hårfestet.

Du kan tro jeg gleder meg.

*

Jeg gjør faktisk det. Ikke bare fordi jeg har skrevet en tale som konfirmanten vil huske helt til psykiatrien har gjort sitt ypperste, men også fordi jeg elsker å gå i bunad. I tillegg liker jeg jo oppmerksomhet, og det er ikke så nøye hvorfor jeg får den.

Heller rødansikt enn grå mus, tenker jeg.

Jeg tenker hardt på det. For jeg har lest at man kan innbille seg selv det utroligste.

*

Men kan man sole på seg feber? For hvis ikke, har jeg et større problem.