Signaleffekt

- Du? Gidder du å ta telefonen din, eller? spurte jeg min venninne. Det tutet som besatt. Vi var på vei til en jobb i Vestfold, og jeg så for meg en tur med fullt hornorkester hver gang noen ringte henne.

- Det er ikke min, det må være din, svarte hun og tok opp telefonen for å bevise at den ikke ringte.

Jeg var ikke overbevist. Selvsagt ikke. Jeg hørte jo tubamusikken ljome, bilradioen var av og jeg vet da hvordan telefonen min høres ut. Jeg stoler på ørene mine. Hva skal man ellers ha tillit til i denne ustabile verden?

Da fikk jeg øye på denne mannen:

som bare sto der for seg selv sånn helt uskyldig og varmet opp til en liten intimkonsert. Regner jeg med.

*

- Hei, du der! ropte jeg ut av bilvinduet. - Kan jeg ta et bilde av deg?

Han var positivt innstilt, men ville gjerne vite hva jeg skulle bruke det til. Jeg svarte at det var et vanskelig spørsmål, men at han nok kunne regne med å havne på Internett. Det virket han tilfreds med.

Jeg burde ha gått ut av bilen. Jeg burde ha diskutert en sak med ham. En sak jeg har grunnet på en stund.

*

For kan det være slik at ringetonen på telefonen din sier noe om hvem du er? Hvis det er tilfellet, kan det hende at jeg har en diagnose som går i retning av en litt splittet personlighet.

Lenge benyttet jeg nemlig Eric Claptons Change the World som ringetone på iPhonen. Men det sluttet jeg med da jeg ved et uhell kom til å skru på lyden da jeg satt i Stortingets diplomatlosje og brukte tre og et halvt minutt på å finne telefonen da den begynte å ringe. Jeg var redd de folkevalgte skulle tro det var et slags subtilt hint om at det sannelig var på tide å gjøre noe med verden, og jeg vil gjerne benytte anledningen til å avkrefte det.

*

På iPhoner kan man legge inn ulike ringetoner på ulike personer. Det kan være praktisk. En stund hadde jeg Veronica Maggios Jag kommer hver gang min mann ringte.

Det var litt på kanten Jeg ser det nå. Og mens jeg har dere her - de av dere som ble utsatt for den ringetonen minst et par ganger om dagen; unnskyld. Det er virkelig ingen som helst grunn til at dere trenger å vite noe som helst om vårt samliv på det området. Bare glem det hele. Vær så snill.

*

Etter at det gikk opp for meg at min utagerende ringetoneoppførsel plaget mine omgivelser, skiftet jeg til den nydelige Clair De Lune av Claude Debussy. I tillegg til You're no different av Alan Silvestri, er det noe av det peneste jeg hører.

Problemet var bare at jeg enten drømte meg bort i musikken, eller at jeg ikke hørte den i det hele tatt. Jeg skal også innrømme at jeg ved å velge noe av Debussy følte meg litt smart. Litt kultivert, liksom. Og da tenker jeg på kultivert som i forfinet, og ikke som noe som har med dyr eller mat å gjøre.

Men jeg er jo ikke det. Særlig forfinet, altså. Så jeg gikk tilbake til standardtonen Marimba. Noe som selvsagt fører til at jeg hopper til nesten hver gang en iPhone ringer, for de fleste har jo denne grassat kjedelige tonen.

*

Heller kjedelig enn slitsom, tenker jeg imidlertid. Min mann har Yellos The expert på sin telefon, og det er et signal jeg ikke er helt sikker på om han forstår rekkevidden av.