Den ensomme hansken

Omtrent klokken fem i ettermiddag fant jeg en hanske. Den lå med håndbaken ned og sprikte med fingrene som om den ba om nåde. Det var en sort skinnhanske, størrelse stor mann. Den så desperat og ulykkelig ut. 

Jeg antok at den lengtet etter eieren sin, eller kanskje partneren sin. Jeg er faktisk litt usikker på hvem hansker er mest knyttet til, men hvis jeg hadde vært hanske, tror jeg at jeg hadde satt pris på den andre hansken. Felles skjebne, felles trøst, liksom. Så lenge man ikke ligger ensom på et vått gulv, selvsagt.

*

Jeg plukket opp hansken. Det virket som den slappet litt av. Det var åpenbart en tillitsfull hanske.

Strengt tatt kunne den jo ikke vite om jeg hadde tenkt å kaste den eller bruke den til å tørke av bilruten. Når jeg tenker meg om, kunne det vært en god idé å bruke den på vinduet. I alle fall en bedre idé enn å bruke mine svindyre hansker.

*

Jeg er opptatt av hansker. Det er delvis fordi jeg er en snobb og delvis fordi jeg ikke kan fordra å fryse.

Jeg har mange par hansker, og jeg har full kontroll på dem alle. Særlig glad er jeg i et par som går nokså høyt opp på armen. De bruker jeg bare til en sjokkrosa kåpe som har halvlange ermer, og mer skal det ikke til før jeg føler meg litt som Audrey Hepburn.

Det er stor forskjell på hansker og votter selv om begge deler er funnet opp for å holde hendene varme. Jeg er ikke så sjarmert av votter. Det er flere som har sett meg naken enn som har sett meg med votter.

*

Visstnok skal det være lettere å holde varmen med votter enn med hansker, men på ett eller annet tidspunkt må det også være greit å si at det er for kaldt å gå ut. Jeg har to par votter. Det ene er et par Selbu-votter jeg har strikket selv (imponert?) og det andre er et par jeg kjøpte i forbindelse med en jobbtur til et av Norges kaldeste steder.

Jeg ble sterkt anbefalt å legge igjen de høye hælene og skinnhanskene hjemme, og det er jeg glad for nå - for jeg hadde ikke overlevd så mange minusgrader i ett av mine vanlige antrekk - men det kommer til å bli et trist kapittel i min selvbiografi, og jeg kommer til å slå det sammen med den gang jeg måtte bruke stillongs. Det var for øvrig den samme gangen.

*

Den ensomme og lett desperate hansken ble gjenforent med sin eier, og historien fikk en lykkelig slutt. I det jeg overleverte hansken til den iskalde mannen, tenkte jeg på Piet Hein:

Den som mister sin ene hanske 

er heldig i forhold til den 

som mister den ene og kaster den andre 

og finner den første igjen,

Av hanskeeierens ansiktsuttrykk forsto jeg at jeg hadde sagt det høyt. Jeg puttet min egen hanske i munnen før jeg begynte å bable om riddere og dueller. Og Ari Behn.