Disse negative egenskapene gjør at jeg nesten aldri får brukt ordet "bardus" som er et av favorittordene mine. Man kan ikke både juge og bruke et så spesielt ord som bardus - det blir så lett gjennomskuelig. "Oj, det kom jammen bardust på meg, gitt" er jo knapt troverdig uansett hvem det kommer fra.
*
Bardus er et lydmalende ord. Det beskriver for eksempel lyden av noen som kommer overraskende rundt et hjørne og rett mot deg der du går og nynner stille for deg selv.
Eller så kan det være lyden av deg som nesten tråkker på en rype som ligger og småsover under en fjellbjørk. Hvis noe kommer bardus på deg, kan du komme til å svare med et annet lydmalende ord: "Au!" eller "oops!" er nokså vanlig respons på bardusitet. Rypa vil nok bare skrike ett eller annet på rypisk og fly forskremt av gårde mens den håper at du ikke har med deg hagle.
Jeg er ikke helt sikker på om bardusitet og rypisk er ordentlige ord, men hvis de ikke er det, bør de snarest bli det.
Bardus kommer fra lavtysk, og det er kanskje derfor vi nordmenn ikke helt klarer å forbinde en lyd med ordet. Men jeg har laget mitt eget bilde av bardus - i hodet mitt ser jeg scener fra en Disneyfilm der Fetter Anton kommer så brått på Donald at fjæra fyker. Litt sånn som deg og rypa.
*
For spesielt interesserte:
Lavtysk er ikke dårligere enn høytysk, det betyr bare at det blir brukt i Nord-Tyskland og deler av Nederland. Forskjellen på lavtysk og høytysk (i tillegg til geografien) er at konsonantene (de som kan være doble, vet du) i høytysk ble utsatt for en forskyvning omtrent rundt år 600. For eksempel ble p til pf og k til ch.
*
Dyrelyder er også lydmalende ord. "Nøff" etterlikner en norsk gris, mens "oink" er det samme på engelsk (det er litt rart). Hvis du prøver å sette i gang en samtale med et norsk fjærkre vil den svare deg med et klukk, mens hvis du spør en amerikansk kalkun om den gleder seg til Thanksgiving vil den bare se dumt på deg og si "hobble wobble gobble".
Noen ganger kan et ord som opprinnelig bare var funnet på for å beskrive en lyd bli et verb, et adjektiv (eller et adverb) eller et substantiv.
"Buldre, buldre, smell, bæng, krasj" vil du kanskje si for å beskrive et steiras for meg, og jeg vil svare "Så du mener at du hørte et smell, litt krasjing og noe som buldret akkurat nå?". Det er en spørrende hovedsetning med både verbal, predikativ, subjekt, adverbial og direkte objekter.
*
Ringer det noen bjeller fra norsktimene? Føler du at du har lært litt i dag også? Det kan jo hende at du kunne alt dette fra før, og hvis du kunne det, vet du garantert at en annen måte å si "lydmalende ord" på er "onomatopoetikon". Og da vet du sikkert også at ónoma betyr navn eller ord og at poetikon kan spores tilbake til poiein som er nært beslektet med ordet poesi.
Kan du forresten tenke deg et mer poetisk ord enn poesi?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar