Jeg sitter på Gardermoen, ved gate 47f. Det er den gaten som er absolutt lengst unna sikkerhetskontrollen, men det står i stil med innsjekkingen som lå absolutt lengst mulig vekk fra flytogterminalen.
 |
| "New time 1800" |
I dag skal jeg til Brussel. Med Brussels Airline.
Siden jeg flyr takket være dine skattepenger, sørger jeg naturligvis for å gjøre det på billigst mulig måte, og så lenge jeg er ute i god tid, er det normalt ikke noe problem at køene er milelange. Det er nemlig mange som flyr billig. Billig er like bra som dyrt, bare billigere.
*
Siden jeg var ute i så god tid, hadde ikke innsjekkingen åpnet da jeg ankom enden av Gardermoen. Skrankerekke H. Så jeg ventet tålmodig og gikk i rolig tempo bort til skranken da lyset endelig ble tent.
Jeg var nummer to i køen. Men det hjelper ikke engang å være nummer én når det ikke sitter noen i skranken.
I køen ved siden av - den som de som betaler dyrt for å stå i sto - var det bare seks stykker. I min kø var det seks hundre. Kanskje litt færre. De seks businesspassasjerene ble effektivt sjekket inn, for den skranken var bemannet. Fint for dem, litt dumt for oss og særlig for den barnefamilien som sto bak meg. De hadde fire skrikerunger og åtte kofferter av den store typen.
*
Da damen i businesskranken begynte å kjede seg, tok han som sto foran meg mot til seg og gikk for å sjekke inn. Det gikk helt fint. Derfor tenkte jeg å prøve det samme. Det gikk ikke så fint.
Der og da, rett foran øynene, mine fikk dama et alvorlig PMS-anfall. I mangel av en ektemann å ta det ut på, valgte hun meg.
- Du kan ikke komme hit! Det er passasjerer som har prioritet før deg! ropte hun. Jeg ser veldig dårlig, men hørselen er det ikke noe i veien med.
- Hvem da? spurte jeg og myste demonstrativt rundt.
- BUSINESSPASSASJERER! stavet hun.
- Men det er ingen i denne køen, og det sitter ikke noen i skranken ved siden av deg ..., begynte jeg, men hun avbrøt meg:
- Husj! Bakerst i køen med deg!
Jeg følte meg som en måke eller en innpåsliten katt. "Husj!"???
- Bakerst?! Jeg sto jo som nummer to i den andre køen?! sa jeg nokså forbanna.
- Det så ikke jeg! Du gjorde ikke det! sa hormonbomben.
- Jeg sto rett foran de der! sa jeg og pekte på faren som fortvilet prøvde å balansere to treåringer som hadde en dårlig dag. Den ene hadde krabbet opp på hodet hans, og jeg satte virkelig stor pris på at han likevel nikket bekreftende til det jeg sa.
- Du har ikke riktig billett! sa hun og snudde seg vekk.
Jeg bestemte meg for å trappe ned konflikten. Til tross for mitt rykte, er jeg ganske god til det.
- Når kommer det noen i economy-skranken, da? spurte jeg. Som for å signalisere at jeg 1) ikke tok meg nær av at hun mer enn antydet at jeg løy og 2) var villig til å vente i riktig kø. Under enkelte avgjørende forutsetninger.
Det kunne gått fint. Hun kunne svart at hun ikke visste, at det nok kom til å ta litt tid eller ett eller annet sivilisert. Men hun sa:
- Kollegaen min har pause! Vi må også få lov til å ha pauser! Skjønner du ikke det?
Og tenk. Det hadde jeg ingen forståelse for i det hele tatt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar