Jeg valgte til slutt å gå ut for å slå meg skikkelig løs på shoppingfronten, men samtlige butikker i strøket stengte senest 18.30 og derfor måtte alle pengene mine brukes opp på 10 minutter.
Jeg visste at Louis Vuitton lå ett eller annet sted ikke så langt fra hotellet, men da jeg skulle spørre en tilfeldig forbipasserende om veien, så han bare helt forstyrret på meg og rygget skremt tilbake. Han var i beste fall autist og i verste fall en gal, pedofil forbryter som antok at jeg kom fra Interpol.
Jeg kan ha sett litt streng ut. Han skulle bare visst at det var sånn jeg så ut når jeg er blid.
*
Helt uten handleposer fra overprisede butikker, kom jeg tilbake til hotellrommet og bestemte meg for å se en film, så jeg slo på TV'n.
Og skvatt som faen.
Han eller hun som bodde på rommet før meg hadde skrudd volumet på maks, og her er det jeg fikk se:
 |
| Møt den russiske versjonen av Belgisk blå |
I tillegg til noe som hørtes ut som et brøl fra en vårgretten bjørn, synes jeg fyren viste meg fingeren, men han gjorde nok ikke det, og jeg må virkelig slutte å ta sånt personlig.
*
Hele denne hendelsen gjorde meg oppmerksom på mine fysiske behov: Jeg trengte trøst, og jeg trengte mat.
Jeg ringte room service.
- Hello, this is from room number 417 - I would like to order some food, sa jeg.
Fyren svarte på fransk. Jeg kan ikke mye fransk, men jeg er ganske sikker på at han sa "Når skal sånne som deg forstå at du ikke trenger å oppgi romnummeret ditt? Jeg får det opp når du ringer, hvordan skulle jeg ellers visst hvor jeg skulle levere maten?"
Jeg kunne jo ikke begynne å argumentere. Så sikker er jeg ikke på at han sa det akkurat sånn, dessuten er jeg enig med ham, og heretter skal jeg bare si heisann eller navnet mitt.
Han sa ikke noe mer, så jeg stammet "je (kremt) voudrais (host) commander (gisp) ..." og der stoppet det. Han fikk såpass mye medlidenhet med meg at han gikk over til engelsk, og vi ble enige om at jeg skulle få en kylling med salat.
Jeg ville gjerne holde samtalen i gang, men han så visst ingen grunn til det.
*
Det går fort å spise en kylling, så etter 35 minutter (inkludert 30 minutters leveringstid) satt jeg der og tvinnet tomler igjen. Etter at jeg hadde forberedt meg på et lydsjokk og raskt skrudd lyden ned, sjekket jeg tvkanalene. Jeg forkastet alle kanaler der de snakket russisk, arabisk, italiensk, fransk og spansk og sto igjen med BBC 1, 2 og 3.
To av kanalene sendte programmer om antikviteter og den tredje sendte en hockeykamp.
Det var så lite underholdende at jeg vurderte å gå ned i resepsjonen for å høre på fyren som har sittet og spilt piano i snart et døgn.
Men så kom jeg på at jeg har en Mac med internettilgang og et helt eget Netflix-abonnement!
Det var da jeg forsto at Belgia virkelig er Europas uvaskede navle: et sted fullt av lo der solen aldri skinner og som egentlig er en designfeil. Det er et høl som burde vært grodd igjen fra begynnelsen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar