Jeg tastet inn telefonnummeret mitt og prøvde å glemme min irritasjon over ting som ikke virket.
Etter en times tid ringte de faktisk.
- Så fint at dere ringer tilbake, tusen takk! sa jeg. Damen sa at det bare skulle mangle. Jeg var enig. Vi betaler jo tross alt en del hundrelapper i måneden for å få se på tv.
Jeg forklarte at vi hadde bestilt den nye tjenesten T-We i romjulen, men at tjenesten aldri hadde virket. T-We skal gjøre det mulig å se tv-program som gikk for inntil en uke siden. Og det er veldig kjekt hvis man for eksempel er borte den kvelden favorittprogrammet ditt går (og du har glemt å ta det opp).
Damen sjekket en masse greier og ba meg trykke meg gjennom hele menyen på dekoderen. Jeg gjorde som hun sa.
- Så nå skal det virke? spurte jeg da jeg skjønte at hun ikke hadde noe mer å si.
- Ja, vi får håpe det, svarte hun.
- "Håpe"? gjentok jeg.
- Ja, bekreftet hun.
For å gjøre en lang historie kort: Det holdt ikke å håpe.
Jeg ringte igjen.
- Du er nummer 51 i køen, forventet køtid er 11 minutter.
Jeg bestemte meg for å vente. Klokken var 19.56.
- Du er nummer 52 i køen, forventet køtid er 16 minutter.
HÆ? Noen har sneket i køen? Hvordan går det an? I en telefonkø?
Klokken ble 20.01.
- Du er nå nummer 49 i køen, forventet køtid er 16 minutter.
Etter ytterligere 15 minutter var jeg fremdeles 16 minutter unna en av de kundebehandlerne som i følge telefonsvarere så gjerne vil snakke med meg, men noen minutter senere skjedde det noe:
- Du er nå nummer 48 i køen (Hey!), forventet køtid er 91 minutter (What?!).
91! Hvem i all verden gidder å vente på en kundebehandler i halvannen time, og hvorfor fikk jeg ikke tilbud om å bli oppringt?
Vel. Når jeg tenkte meg om kunne jeg godt tenke meg å snakke med noen som la litt mer vekt på det tekniske og litt mindre på tro, håp og kjærlighet.
 |
| Nummer 48? Ellers takk. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar