Dodraugen

- Skal du legge den snart? ropte min mann så høyt at han kunne vekket hele kvartalet hvis døren hadde vært åpen. Heldigvis lever vi svært støyisolert. Jeg listet meg innpå ham og sa "Ja.". Stille og rolig. Bare litt for tett innpå øret hans. Han skvatt en centimeter.

Når den mannen skvetter en centimeter, betyr det at han sannsynligvis har dødsangst. Han er svært avbalansert.

- Er det liksom en greie nå? Du sniker deg innpå meg og prøver å skremme meg? spurte han. Jeg klarte ikke høre om han var irritert eller skremt.

- Hæ! utbrøt jeg uskyldig. - Pleier jeg å gjøre det?

- Sist snek du deg inn på badet klokken fire om morgenen og satt der musestille til jeg kom inn, parerte han.

Min versjon av hsitorien er litt annerledes, men jeg skjønte hva han siktet til: Jeg våknet klokken fire av at jeg måtte på do, og som et hvert anstendig menneske gikk jeg på badet og satte meg på toalettet. Jeg så nok ikke helt våken ut og håret mitt kan ha forsterket inntrykket av at badet vårt var befolket av en trollkjerring med onde hensikter.

 - Du rygget tilbake og sa "faen i helvete!" da du så meg, sa jeg såret.

- Jammen jeg trodde du lå i sengen! påsto han, som om det var bedre. Ikke bare hadde han antatt at jeg lå der uten å sjekke (jeg kunne vært bortført av aliens uten at han hadde merket det) men da han fikk øye på meg, synes han at jeg var så stygg at måtte kaste ut besvergelser.

Jeg tror til og med jeg så at han korset seg der han løp tilbake til sengen og gjemte seg under dynen. (Det med dynen bare antar jeg.)

- Det beste med denne historien er at du aldri ville blogget om at du satt på do, triumferte han.

Ikke det, nei.